Fra Buchenwald til Amnesty: Veteranen Otto Falkenberg

Otto Falkenberg er født i 1915 og er en av de garvede veteranene i Amnesty International i Norge. Han var med på å stifte en Amnesty-gruppe på Tåsen allerede i 1963, og året etter var han med å grunnlegge Amnesty International Norsk Avdeling. Han satt som styreformann i to perioder, i 1966/67 og 1973/74. I tillegg har han hatt mange andre verv for avdelingen, bl.a. som redaktør for vårt første medlemsblad, som økonomiansvarlig og som kasserer i to Amnesty-fond. Han har også gjort mye for den internasjonale bevegelsen.

Falkenberg satt i tysk fangenskap under krigen, noe han anfører som en viktig årsak til at han ble inspirert av Amnestys sak. Han fikk sin ingeniørutdannelse i Tyskland før krigen og ble siden ingeniør på en papirfabrikk i Drammen. I februar 1943 ble han arrestert av tyskerne, angivelig p.g.a. et brev han skrev til en tidligere studiekamerat i Holland hvor han hadde gjort narr av Hitler. Før Falkenberg ble arrestert, hadde han vært på politistasjonen i Møllergata 19 i Oslo for å hjelpe to arbeidere fra papirfabrikken som satt fengslet der. På vegne av fabrikken anmodet han om at de to arbeiderne ble løslatt. Han var også med på å hjelpe familiene til de to.

Etter å ha blitt avhørt av Gestapo - en selsom opplevelse, nærmest som en teaterforestilling, ifølge ham selv - ble Falkenberg ført til en celle på Victoria terrasse i Oslo. På veggen kunne han lese hva en annen fange hadde skrevet om Nazi-Tyskland: «Es war ein Land der Dichter und Denker. Es ist ein Land der Richter und Henker.» (Det var dikternes og tenkernes land. Det er dommernes og bødlenes land.) Dette oppmuntret ham. Siden ble han sendt til Grini, hvor han traff flere kjente, og deretter med skip til Tyskland. Han tilbrakte resten av krigen i forskjellige tyske konsentrasjonsleire, blant andre Sachsenhausen og Buchenwald.

De norske fangene var blant de heldigst stilte, forteller Falkenberg. De fikk lov til å motta pakker fra Røde Kors og brev fra familien hver 14. dag. Russere og andre østeuropeere fikk ingenting, og mange av dem så ut som levende lik. Dette var virkelig de "glemte fanger". I konsentrasjonsleirene erfarte Falkenberg hvor viktig det er å vite at noen utenfor vet om din skjebne, og at du ikke føler at du er glemt.

Tyve år senere, da Falkenberg var blitt medlem av Amnesty, fikk han et brev fra en dødsdømt libanesisk fange som uttrykte det slik: "Ditt brev brakte en stråle av medmenneskelighet og verdighet inn i min celle."

En visitt i Francos fangehull
En politisk fange som skulle få en helt spesiell betydning for Falkenberg var Narciso Julian Sanz, en spansk jernbanearbeider som hadde tilhørt en kommunistisk gruppe under borgerkrigen 1936-39. I en årrekke sendte Falkenbergs gruppe brev til Sanz, til diverse spanske myndigheter og ellers til alle mulige institusjoner som kunne tenkes å bidra til Sanz’ løslatelse. Falkenberg besøkte regelmessig den spanske ambassaden for å tale fangens sak. Gruppen samlet også inn penger til Sanz’ kone Solidad, som selv hadde vært samvittighetsfange i fire år, for at hun skulle få råd til å reise med toget fra hjembyen Barcelona til Almeria hvor mannen satt fengslet. Også svenske og tyske grupper arbeidet for Sanz’ løslatelse.

I juli 1970 reiste Falkenberg til Spania for selv å besøke Sanz i fengslet. Han hadde med seg en student fra Colombia som tolk. De trampet hardt og taktfast idet de nærmet seg fengselsdirektørens kontor for å melde fra om sin ankomst. Falkenberg hadde med seg en flaske akevitt til direktøren. Etter litt nøling aksepterte han gaven, men sardinboksen som Falkenberg ville gi fangen, måtte gå til kjøkkenet. Så fikk Falken-berg treffe Sanz. De to fikk lov å småprate i et kvarters tid og ta en røyk sammen. Sanz kunne bl.a. fortelle at vokterne hadde begynt å behandle ham med mer respekt etter at Amnesty hadde «adoptert ham». Den personlige kontakten var etablert, og senere skulle de få bedre tid til å prate.

De fortsatte å brevveksle da Sanz endelig slapp ut i 1973 etter å ha tilbrakt 25 år i Francos fangehull. Det var et gripende øyeblikk da Sanz og Falkenberg møttes igjen i NRKs studio under TV-aksjonen i 1984. De har fortsatt å korrespondere, og Falkenberg besøkte ekteparet Sanz i Spania så sent som i mai 1999.

På oppdrag i Øst-Berlin
Falkenberg har også vært involvert i Amnestys etterforskningsarbeid. På grunn av sine gode tyskkunnskaper og kjennskap til Tyskland fikk Falkenberg i november 1966 i oppdrag å besøke den østtyske advokaten Wolfgang Vogel i Øst-Berlin. Falkenberg hadde med seg en liste fra hovedkontoret i London over politiske fanger - eller "ikke-kriminelle" fanger som det var best å kalle dem - i DDR som Amnesty ville ha informasjoner om. Vogel ble brukt av østtyske myndigheter til å formidle kontakt til vestlige regjeringer i ømtålige saker. Han fungerte bl.a. som mellommann i forbindelse med Forbundsrepublikkens såkalte "frikjøp" av politiske fanger i Øst-Tyskland helt fram til murens fall.

Det var en trykket stemning i forværelset til Vogels kontor, kan Falkenberg erindre. Alle satt musestille og ventet på å få slippe inn hos Vogel for å fremme sin sak. Kanskje var de der for å få vite hvor det var blitt av en slektning? Vogel viste seg å være grei å snakke med, han tok for seg listen fra Amnesty, kommenterte og krysset av navn. Han hadde selv en forespørsel om en politisk fange i Spania som han ville at Falkenberg skulle bringe videre til Amnesty i London. Det viste seg at Amnesty allerede arbeidet på fangens vegne, men at han var syk og døde i fengsel kort tid etter. Grunnlaget var imidlertid lagt for fortsatt kontakt. De møttes enda en gang og brevvekslet regelmessig helt fram til 1973. Falkenberg fortsatte å sende lister over østtyske fanger som Amnesty ville vite mer om. Vogel kunne ofte komme med interessante opplysninger, f.eks. at en fange allerede var satt fri eller skulle slippes ut før tiden. Et forsøk på å gjenoppta kontakten i 1984 falt imidlertid på stengrunn. Da hadde østtyske myndigheter forbudt all kontakt med Amnesty International.

Barna i Chile
En av Falkenbergs hjertesaker i Amnesty-arbeidet har vært PIDEE i Chile, en organisasjon som hjelper barn hvis foreldre er fengslet, drept eller "forsvunnet". Sammen med Gerd Engebrigtsen og med økonomisk støtte fra Norsk Amnesty Hjelpefond og NORAD, fikk han på 80-tallet bl.a. i stand en tannhelseordning for disse barna. Hjemme hos seg har han et vakkert veggteppe som barna har laget til ham for å vise sin takknemlighet.

Falkenberg, som nå er 84 år, følger fortsatt godt med på Amnestys arbeid, og han gleder seg over at stadig nye generasjoner tar over arven etter grunnleggerne.