- Vår tid er nå!

Tirsdag 2. oktober, Beirut, Libanon. I konferanserommet på et hotell starter en gruppe mennesker sakte men sikkert å samle seg.
DELShare Copy 4Created with Sketch.backgroundLayer 1DELShare Copy 4Created with Sketch.backgroundLayer 1DEL
Publisert: 31. okt 2018, kl. 09:05 | Sist oppdatert: 31. okt 2018, kl. 15:15

Skrevet av Marina Dokken

På en så velkjent måte startet Amnestys ungdomsworkshop om ytringsfrihet, et prosjekt ulikt noe jeg har vært borte i tidligere. Sammen representerte den lille gruppen i konferanserommet over syv ulike nasjonaliteter, og felles for alle var at de var ungdomsaktivister som jobbet med emner knyttet til ytringsfrihet. Fra Norge var fem delegater og to organisatorer til stede. Jeg hadde privilegiet av å være en av de delegatene, og her følger et forsøk på å oppsummere det som lettest kan kalles en ubeskrivelig uke.

Youth-led Activism Lab

Youth-led Activism Lab Workshop er et pilotprosjekt bygget på et samarbeid mellom Amnesty International Norge og Human Rights Education Academy i Beirut. Hensikten med workshopen var å skape et nettverk av unge aktivister i Norge og MENA-regionen som kunne lære av hverandres erfaringer, kunnskaper og perspektiv. Interessant nok ble også selve workshopen organisert av en kjernegruppe av ungdomsaktivister fra Marokko, Libanon og Norge, som i viss grad deltok på workshopens aktiviteter. Med dette som utgangspunkt var alle forutsetninger lagt til rette for å skape et rom under workshopen der ungdom kunne uttrykke og utfordre egne meninger, utvikle seg i samspill med ungdommer fra andre kontekster og effektivisere og målrette sin egen aktivisme. Resultatet vi sto igjen med den følgende søndagen snakket for seg selv.
 

Ytringsfrihet i fokus

I tillegg var valget av tema for workshopen – ytringsfrihet – bevisst og godt utvalgt, ettersom den er under press i både Norge og MENA. Under workshopen lærte vi blant annet om hvordan ytringsfriheten trues online, om hvordan man skal navigere gråsonen mellom ytringsfrihet og hatprat, og hvordan den dalende interessen for gravende journalistikk skaper problemer for ytringsfriheten. I tillegg arbeidet vi i landsspesifikke grupper – Norge samarbeidet med Afghanistan – om å lage et problemtre om hvordan ytringsfrihet begrenses i vårt land, og deretter en action plan for en aktivitet vi ville gjøre for å motarbeide problemet vi identifiserte. Vi lærte også om mer praktiske emner, som hvordan man lager en theory of change, hvordan man kan bruke menneskerettighetsutdanning i sin aktivisme, og hvordan man beskytter sin identitet på nett.
 

Kulturell utveksling og aksjonskveld

På kvelden av workshopens siste dag hadde vi to spesielle aktiviteter. Først hadde vi en kulturell utveksling, der mange tok på seg sine folkekostymer (tragisk nok glemte hele den norske delegasjonen både bunad og kofte hjemme), vi utvekslet tradisjonell mat fra våre respektive land (Norges bidrag: Smash og melkesjokolade), og vi danset til musikk fra alle de ulike landene. Deretter hadde vi en aksjon på Minet El Hosn, en av de store gatene i Hamra-nabolaget. Vi holdt små plakater som til sammen skrev ut Artikkel 10 i Menneskerettighetserklæringen, og delte deretter ut små blanketter med menneskerettighetene til de som var ute på gaten.
 

Positive erfaringer

Det er mye som kan og burde tas opp som positive erfaringer jeg tok med meg fra workshopen, men jeg skal konsentrere det ned til de aller viktigste. Det første og mest åpenbare var selvfølgelig menneskene. Det å møte ungdommer på min egen alder som hver dag risikerer sin egen trygghet og frihet for å stå opp for menneskerettigheter var så rørende og inspirerende. Men samtidig var det interessant å lære hvor mye som var likt på kryss av landegrensene – vanskeligheten med å bli hørt og respektert som ungdomsaktivist, utfordringene med å holde oppe motivasjonen og energien i ens aktivisme, bevisstheten om at man har privilegier som ikke alle har og derfor en plikt til å bruke dem for å gjøre en forskjell, og så videre. Jeg har aldri hatt en så givende diskusjon om interseksjonell feminisme som den jeg hadde med en aktivist fra Afghanistan, og jeg lærte så mye av å sammenligne min erfaring med aktivisme på vegne av andre med perspektiv fra aktivister som slåss på vegne av seg selv og sine nærmeste.

Men i tillegg til menneskene jeg møtte og kunnskapen jeg lærte meg var en av workshopens mest givende og viktige attributter måten den var konstruert. Man så i hvor mye rom som ble satt av til kunnskapsutveksling og samarbeid, i måten foreleserne snakket og besvarte våre spørsmål, i oppfølgingen fra arbeidsteamet, at vi ungdomsaktivister ble tatt seriøst. Når vi kom med kommentarer, eller presenterte kampanjeforslag, eller hadde spørsmål, ble vi lyttet til, og workshopen både tillot og krevde at vi la ned seriøst arbeid mot å forbedre og virkeliggjøre våre planer for fremtidig aktivisme. Dette i kombinasjon med den faglige inputen gjorde workshopen til noe helst spesielt.

Jeg er veldig takknemlig for Amnesty International Norge for dette prosjektet, for de erfaringene, den inspirasjonen og det perspektivet jeg har fått som en følge av denne uken i Beirut er noe jeg skulle ønske alle ungdomsaktivister kunne opplevd. Mine med-ungdommer: Vi har en stemme, vi har noe å si, og vår tid er nå!