Fire år med fullskala krig i Ukraina

Russland har slått ut strøm, energi og vannforsyninger som fratar menneskene det mest nødvendige for å overleve. Dette er brudd på folkeretten. Selv om angrepene mot sivile forverres, hører vi nå sjelden krav om at de som står bak angrepene, må holdes ansvarlig.

Også i Norge skygger sikkerhetsspørsmål for behovet for rettferdighet for å skape varig fred. Men bak hvert angrep finnes det utallige historier om sivile som er drept, skadet eller sliter med å overleve. Fortsatt sitter tusenvis av sivile og krigsfanger i fangenskap under forferdelige forhold. Amnesty har avdekket at de fleste utsettes for systematisk tortur og mishandling.

Menneskerettighetsbrudd er blitt normalen

Fire år etter den fullskala invasjonen startet, og 12 år etter at Russland trengte inn på Krym og deler av Øst-Ukraina, er det som om det har skjedd en normalisering av okkupasjonen og menneskerettighetsbruddene. Ukraina er blitt et eksempel på et land uten rettferdighet for ofrene og de overlevende, der menneskerettighetsbruddene trappes opp.

De humanitære forholdene i Ukraina blir nå stadig mer katastrofale. Amnesty mener det virker som en bevisst strategi for å bryte ned motstandskraften i sivilbefolkningen.

Vår kollega Lera Burkarova forteller om massive missilangrep natt etter natt i Kyiv. Ettbarnsmoren er selv tidligere soldat. Sammen med andre kolleger fra Amnesty Ukraina har hun og resten av befolkningen i Kyiv levd under svært vanskelige forhold denne vinteren.

Bomber barnehager og boligblokker

De rutinemessige meldingene om disse angrepene har gjort at vi ikke lenger ser tragedien bak hver enkelt hendelse. I oktober 2025 ble en barnehage bombet i Ukrainas nest største by, Kharkiv. Amnesty har dokumentert at det ble brukt presisjonsstyrt ammunisjon under dette angrepet. Tidlig om morgenen den 19. november ble to boligblokker i Ternipil rammet. Minst 34 mennesker ble drept.

Internasjonal humanitærrett krever at partene tar «forholdsregler for å unngå sivil skade». Angrep på barnehager og leilighetsblokker bryter med disse prinsippene.

Å se bilder av ødeleggelsene i Ukraina og deretter høre Trump under en pressekonferanse med Zelenski før jul si at Russland ønsker at Ukraina skal lykkes, kan gjøre en matt.

For bak samtalene om sikkerhetsspørsmål finnes det utallige hjerteskjærende historier og bevis på krigsforbrytelser. Indoktrinering og deportasjon av barn, seksuell vold og tortur mot krigsfanger, bombing av barnehager. Etter all denne lidelsen – skal vi risikere at en fremtidig fredsavtale ikke vil sikre at de som står bak holdes ansvarlig?

Lera og så mange andre fra det ukrainske sivilsamfunnet har ikke råd til å gi opp. De blir værende for å dokumentere og samle vitnesbyrd. Hun forstår dem som ikke holder ut og har flyktet. For ingen steder i Ukraina er trygge nå, mener hun. Hun samler beretninger fra hele landet, men er redd for at det er flere historier hun aldri vil få fortalt. Fordi det sitter mennesker isolert i leilighetene sine uten mulighet til å kommunisere med omverdenen.

– Det viktigste for oss er ikke å få gass eller elektrisitet, men rettferdighet, sier Lera.