Falske nyheter i en krise

Skjer det ting i verden som opprører mange, koker det på sosiale medier. Hendelser som drapet på George Floyd, protestene i Iran, eller konflikten i Israel og Palestina skaper stort engasjement, og det å dele innhold man blir opprørt over kjennes som en mulighet til å «gjøre noe» og føle seg mindre maktesløs. Samtidig fører det store engasjementet også til at rykter og feilinformasjon sprer seg minst like raskt som sannheten, enten fordi misforståelser vokser seg store, eller fordi noen bevisst planter og sprer løgn for å tjene på det eller skade andre.

Vi vet også at innhold som er rystende skaper mer engasjement og får ekstra mye spredning på sosiale medier, enten den er sann eller ikke.

Amnestys omdømme – og dermed vår mulighet til å få til positiv endring – er helt avhengig av at det vi går ut med er sant. Derfor bruker vi mye tid og ressurser på å evaluere og dobbeltsjekke informasjonen vi offentliggjør. Dette kan av og til føre til at vi er litt sent ute med å kommentere. Til gjengjeld vet folk at de kan stole på oss, og det gir det vi sier stor tyngde, selv om vi ikke er de første som sier noe. Når Amnesty taler, uansett om det er Generalsekretæren eller en lokal Amnestygruppe, skal folk vite at de kan stole på det, og at de med god samvittighet kan skrive under våre appeller og delta i våre markeringer.

For oss som privatpersoner som ikke har tilgang til Amnestys etterforskningsapparat, kan det imidlertid være mye mer krevende å vite hva slags informasjon vi kan dele eller ikke. Er denne saken som jeg blir opprørt over og ønsker at alle skal vite, egentlig sant? Eller bidrar jeg til å spre usannheter som kan utsette andre for urett?

Alle kan gå i fella og være med på å spre dumme eller ondsinnede rykter eller løgn uten å ville det. Du kan imidlertid ta noen grep for å gjøre det mindre sannsynlig – for eksempel ved å stille deg selv de følgende spørsmålene før du deler innhold du finner på nett:

1) Høres det troverdig ut?

Kanskje det første og viktigste du kan gjøre er å bruke hodet ditt: Kan dette egentlig være sant? Virker det logisk? Hvis vi lærer oss å være litt kritisk som utgangspunkt, hjelper det ikke bare med å skjønne at man blir lurt. Det er også en motvekt mot det hemmelige ønsket mange av oss føler (og som de som sprer falske nyheter prøver å utnytte) om å være raskt ute med å dele en sensasjon og på den måten også få litt av oppmerksomheten.

Husk også at alt – alt! – du ser på internett fra en kilde du ikke kjenner til og stoler på, kan være manipulert eller forfalsket. Det gjelder både bilder, video, lydopptak, sitater, til og med medieklipp. Bare fordi du ser noe med egne øyne i en YouTube video betyr ikke at det er sant.

2) Vet jeg hvor informasjonen kommer fra, og kan jeg stole på kilden?

Det finnes fortsatt tusenvis av nyhetskilder som bruker tid og ressurser på å sjekke det de publiserer, for eksempel redaktørstyrte medier, uavhengige organisasjoner eller offentlige institusjoner. Det betyr ikke at alt som kommer fra en eller annen organisasjon eller nyhetsside du aldri har hørt om er pålitelig, men hvis du vet hvor det kommer fra, kan du danne deg et bilde om du stoler på kilden eller ikke. Plukker du bare opp noe fra en vilkårlig tiktoker eller youtuber, kan du ikke det.

Hvis meldingen er noe du bare fanger opp på sosiale medier og du brenner for å dele den, ta først et raskt søk på internett. Det er lite sannsynlig at den store nyheten noen deler på sosiale medier ikke allerede har blitt fanget opp av seriøse medier – og hvis ingen du vet du kan stole på skriver om det, har det antakeligvis en god grunn. Det betyr ikke nødvendigvis at nyheten er feil (mange rykter er sanne), men at ingen som jobber seriøst har klart å bekrefte den ennå.

Når du deler informasjon fra en av kontoene til Amnesty Norge eller Amnestys internasjonale sekretariat, er du på trygg grunn. På kontoer som er tilknyttet Amnesty, inkludert kontoer til lokale Amnesty-grupper, skal det uansett bare deles informasjon som kommer fra – eller er klarert med –Amnestys sekretariat eller regionskontorer.

3) Hvor stor er faren for at nyheten kan påføre noen skade?

Vær spesielt varsom med informasjon som identifiserer enkeltpersoner eller utsatte grupper og fremstiller dem på en negativ måte. Svertekampanjer påfører enorm skade, og en gang skaden er gjort, er den vanskelig å reparere. Hvis du tenker at en offentlig person, for eksempel en politiker eller en idrettsutøver, må tåle slikt, husk at også offentlige personer (inkludert de du ikke liker) har familier og andre som blir påført skade sammen med dem. Det er en av grunnene hvorfor redaktørstyrte medier har en «Vær varsom»-plakat. En journalist som agerer hensynsløs eller slurver med sannheten og skader noen, kan miste jobben. En som sprer løgn på sosiale medier og klarer å skade noen de er ute etter, bare tjener på det.

4) Prøver noen å påvirke meg?

Falske nyheter spres ofte med målet om å manipulere folk, få dem til å tenke eller handle på en bestemt måte. Prøv å danne deg en mening om hva den som har lagt ut en bestemt sak vil oppnå. Du kan fortsatt bestemme deg for at det de vil oppnå er bra og at du vil bidra til det (Amnesty bruker også sosiale medier for å påvirke folk), men da er det du som har kontroll over hva du er med på, og blir ikke kontrollert av andre.

5) Hvorfor skal jeg egentlig dele dette?

Du kan bidra til kunnskap, solidaritet og positiv endring ved å dele innhold på sosiale medier. Du kan også bidra til å påføre stor skade som kanskje ikke kan repareres. Derfor, hvis du er i tvil om du skal dele en sak, la være! Hvis du selv vil være en aktiv og positiv bidragsyter på sosiale medier, følg litt av det samme prinsippet som Amnesty: Sørg for at folk som leser noe fra deg vet at de kan stole på deg, fordi du er varsom med det du deler og heller sier ingenting enn å bidra til ondsinnet sladder.

Til videre lesning anbefaler vi for eksempel disse sidene:

• Medietilsynet
• Medietilsynet på YouTube
• Ung.no
• SAIH
• Direktorat for samfunnssikkerhet og beredskap
• Faktisk.no

Har du spørsmål eller kommentarer, ta kontakt med oss: