Fakta om vold mot kvinner: Krisesenter i Norge

Amnestys Kommuneundersøkelse kartlegger blant annet hvorvidt kommunene har et tilbud om beskyttet boalternativ for kvinner som er utsatt for vold. Herved følger derfor et fakta-ark om krisesentrene i Norge. All informasjon er hentet fra Krisesenterstatistikk 2004, Wenche Jonassen NKVTS

Det er viktig å ha klart for seg at bare et fåtall voldsutsatte kvinner henvender seg til det formelle hjelpeapparatet, inkludert krisesenter. Kun 4% av kvinnene som oppga å ha vært utsatt for vold i NIBRs undersøkelse 2005:3, Vold i Parforhold, sa de har tatt kontakt med krisesenteret etter sist voldsepisode, 12 % tok kontakt med politiet og 14,3% med sykehus eller lege

Brukerne av krisesentrene er antagelig mer marginaliserte enn voldsutsatte kvinner generelt. Livssituasjonen for brukerne på krisesentrene er dermed ikke nødvendigvis representativt for livssituasjonen for voldsutsatte kvinner i Norge generelt.

KRISESENTRENES RAMMEBETINGELSER

• Det finnes 50 krisesentre for mishandlede kvinner i Norge.
• Krisesentrene er ikke behandlingsinstitusjoner, men gir mishandlede kvinner og deres barn fysisk beskyttelse og midlertidig botilbud, omsorg, støtte, rådgivning og formidler hjelp til det ordinære hjelpeapparatet.
• Krisesentrene er i all hovedsak privatdrevne virksomheter og kommunene er ikke pålagt å støtte sentrene økonomisk.
• I 2004 unnlot 54 av 434 kommuner å bidra med slik støtte.
• Fram til og med 2004 har krisesentrene vært finansiert av stat og kommuner med like store andeler. Fra 1. januar 2005 er finansieringsbrøken endret til 20/80 mellom kommune og stat. Det vil si at staten bevilger fire ganger beløpet som kommunene er villige til å bidra med til krisesentrene.
• Krisesentrene har svært ulike rammebetingelser. Budsjettene varierte i 2004 fra 95.000 til over 9 millioner kroner. Det betyr at virksomheten fortoner seg ganske forskjellig fra senter til senter.
• 2000 kvinner overnattet på krisesentrene i 2004. I tillegg var det syv menn.
• 40 prosent av beboerne hadde til sammen 1600 barn med på sentrene.
• Nær halvparten -48 prosent- av krisesenterbeboerne hadde utenlandsk opprinnelse
• En tredjedel av brukerne med utenlandsk bakgrunn ble utsatt for vold av norske menn.
• 91 prosent av kvinnene som bodde på krisesentrene var under 50 år.
• 58 prosent av de utenlandske krisesenterbeboerne kunne ikke norsk eller hadde begrenset norskkunnskap.
• Mange som henvender seg til krisesentrene er økonomisk avhengige av overgriperen. Det gjelder spesielt kvinner med utenlandsk bakgrunn.
• Bare 26 prosent var i inntektsgivende arbeid, mot tre ganger så mange blant kvinner generelt.
• En tredjedel lever av ulike former for trygd. Dette gjelder spesielt de norske krisesenterbeboerne.
• Det er som oftest nåværende eller tidligere ektefelle eller samboer som var overgriper.
• 60 prosent av overgriperne var norske
• 40 prosent hadde utenlandsk bakgrunn.
• 87 prosent av de norske kvinnene som bodde på krisesentrene var blitt utsatt for vold fra norske menn, og 13 prosent fra utenlandske.
• 68 prosent av kvinnene med utenlandsk opprinnelse hadde blitt utsatt for vold fra utenlandske menn, mens 32 prosent hadde vært utsatt for vold fra nordmenn.
• Over halvparten av de 1600 barna som var med mor på krisesenter var fem år eller yngre
• En tredjedel var mellom seks og tolv år.
• Dobbelt så mange av kvinnene som hadde barn med på sentrene reiste hjem til voldsutøveren etter oppholdet sammenlignet med de uten barn, henholdsvis 30 mot 16 prosent.
• De aller fleste som bodde på krisesentrene hadde blitt utsatt for fysisk og psykisk vold og/eller trusler.
• De fleste kvinnene som kommer til krisesentrene har vært utsatt for vold over lengre tid.
• I tillegg oppga seks prosent barnemishandling og tre prosent incest som årsak til henvendelsen.
• Syv prosent av kvinnene med utenlandsk bakgrunn kom til krisesentrene på grunn av tvangsgifte
• 41 prosent hadde fått fysiske skader
• 79 prosent hadde fått psykiske skader
• 17 prosent sa at de ikke hadde fått skader av overgrepene.
• I ett av fem tilfeller oppga beboerne at forholdet var anmeldt til politiet.
• Både kvinnene med norsk og de med utenlandsk opprinnelse hadde politianmeldt relativt flere utenlandske overgripere enn norske.
• Nærmere to av tre krisesenterbeboere ønsket ikke å anmelde forholdet.
• Fem prosent sa imidlertid at de kunne ha ønsket å anmelde, men turde ikke.
• 23 prosent av beboerne dro hjem til overgriperen etter oppholdet på senteret.
• 43 prosent flyttet inn i egen bolig, uten overgriper.
• De øvrige dro til familie eller venner, til et annet krisesenter eller ble lagt inn på
• institusjon.

HVEM HENVENDER SEG TIL KRISESENTRENE

HVEM ER OVERGRIPEREN?

BARNA PÅ SENTRENE

VOLD OG SKADER

ANMELDELSE

ETTER OPPHOLD PÅ KRISESENTER