Etter 11. september: Nødvendig antiterrorlov?

Av John Peder Egenæs

I forrige nummer av AmnestyNytt ble utkastet til en norsk antiterrorlov kommentert. En hel del åpenbare svakheter ble påpekt. Siden har en rekke andre organisasjoner og institusjoner kommet med tilsvarende kritikk. Kritikken gikk i korthet ut på en for vid definisjon av terrorisme, manglende avklaring av om Norges menneskerettighetsforpliktelser gikk foran bestemmelser i den foreslåtte loven, og sist men ikke minst ble det stilt spørsmål ved om loven i det hele tatt er nødvendig.

Nå har departementet på bakgrunn av høringsutkastet og høringsuttalelsene, lagt fram et lovforslag som skal behandles av Stortinget i løpet av våren. I skrivende stund forbereder Amnesty International Norge seg på å møte Stortingets justiskomité for å gi sine endelige kommentarer før stortingsbehandlingen.

Terrorhandlinger

På veien fra høringsutkast til lovforslag har forslaget til antiterrorlov gjennomgått mange positive endringer. Når det gjelder definisjonen av terrorhandlinger har denne blitt mer snever og spesifikk, og noen mindre alvorlige handlinger som ‘grovt skadeverk’ er tatt ut. Dette er en forbedring, men fortsatt er det uklart akkurat hva som kan defineres som en terrorhandling.

Det er fremdeles grunn til å stille spørsmål ved nytten av en definisjon av terrorhandlinger. Norge kunne oppfylle sine internasjonale forpliktelser ved å forby finansiering av de forbrytelsene som i lovforslaget defineres som terrorhandlinger, uten å feste denne problematiske merkelappen på dem.

Menneskerettigheter først

Den kanskje viktigste utviklingen fra utkast til lovforslag er at det eksplisitt står at det ved konflikt mellom den foreslåtte loven og Norges forpliktelser i henhold til menneskerettighetene, skal menneskerettighetene gå foran.

Under debatten i etterkant av høringsutkastet kom det fram at dette ikke var selvsagt. Representanter for blant annet Kommunal- og regionaldepartementet hevdet at en sikkerhetsrådsresolusjon hadde forrang for menneskerettslige forpliktelser. Derfor kunne man for eksempel, ifølge departementet, utvise en mistenkt terrorist, selv om han kunne frykte tortur eller dødsstraff i hjemlandet.

Denne forståelsen er nå tatt helt ut av lovforslaget. Både ved den nevnte stadfestelsen av forrang og ved at det i delen av lovforslaget som angår utlendingsloven også slås fast at ingen skal utvises dersom de risikerer tortur eller dødsstraff.

Utvisning av mistenkte

Adgangen til å utvise mistenkte terrorister gir likevel grunn til bekymring. Denne bestemmelsen er ment for personer som verken kan straffeforfølges i Norge eller utleveres til straffeforfølgelse i et annet land. For det første er det vanskelig å se for seg hvem dette er. Dernest er det svært bekymringsfullt at vurderingen av sannsynligheten for at en person har begått eller kommer til å begå terrorhandlinger, er lagt til utlendingsmyndighetene.

Det betyr at en beslutning om en persons mulige kriminelle aktivitet legges helt utenom domstolen, til personer som ikke har noen bakgrunn for denne typen vurderinger. Selv om departementet hevder at dette er en unntaksbestemmelse som bare vil bli brukt svært unntaksvis, bør den ikke bli stående. Å bedømme om en person er terrorist eller ei, bør ikke være en administrativ handling. Til det kan den få altfor vidtrekkende følger for den eller de involverte.

Det norske antiterrorlovforslaget har tatt viktige skritt i riktig retning på vei fra utkast til forslag. Men det grunnleggende spørsmålet forblir om vi i det hele tatt har behov for en antiterrorlov.

John Peder Egenæs er informasjonssjef i AI Norge

Publisert i AmnesytNytt 2002/2.