Et liv etter dødsdommen

Av Ina Tin

Jeg kan takke medlemmer av Amnesty International for livet. Uten appellene og det press organisasjonen skapte for å få omgjort dødsdommene til 'Sharpeville Six', hadde vi ikke vært i live i dag.

Duma Khumalo gjør et voldsomt inntrykk, både i kraft av sin størrelse og sitt intenst vedholdende blikk. Allerede før han begynner å snakke, fornemmer man at han rommer en smerte og et budskap som truer med å velte den store mannen. AmnestyNytt traff ham i Cape Town, på barrikadene mot dødsstraffen.

I september 1984 ble Duma Khumalo arrestert. Sammen med fem andre fra den svarte bydelen Sharpeville sør for Johannesburg, ble han anklaget for å være medskyldig i mordet på bydelens varaordfører. Varaordføreren ble drept i uroligheter som brøt ut etter husleieøkninger og lovendringer som ekskluderte den svarte befolkningen fra det lokale styret.

Dødsstraff for kollektiv skyld

Khumalo satt fengslet uten kontakt med omverden i ett år før rettssaken kom opp. De seks anklagede, som ble kjent under navnet 'Sharpeville Six', erklærte seg uskyldige, men i desember 1985 dømte høyesterett dem likevel til døden.

Påstander om at vitner var blitt torturert og mishandlet for å angi de seks, ble ikke tatt hensyn til, verken av høyesterett eller appellretten. Derimot slo retten fast at de seks kunne dømmes til døden på grunnlag av kollektiv skyld i drapet, selv om det ikke kunne fastslås at noen av dem direkte hadde forårsaket varaordførerens død.

Da Duma Khumalo og 'Sharpeville Six' ble plassert på death row, gikk Amnesty International til aksjon. Rettssaken ble betegnet som rettsstridig, og dødsstraff på bakgrunn av kollektiv skyld som uakseptabelt. Amnestys hasteaksjon mobiliserte medlemmer til appellskriving for 'Sharpeville Six' 15 ganger i løpet av ett år.

Etter tre år på death row, etter at alle for- søk på å få saken tatt opp på nytt var blitt avvist, og etter at henrettelsene i flere omganger var blitt utsatt i siste øyeblikk, omgjorde P. W. Botha dødsdommene til lange fengselsstraffer. Duma Khumalo fikk 25 års fengsel. I 1991 slapp han ut, etter syv års fengsel, dømt for drap uten beviser.

Levende død på death row

Det er smertefullt å snakke om dette, sier Khumalo, - for det bringer meg tilbake til fengselet, på samme måte som drøm- mene mine om natten. Hvert eneste minutt på death row kretset tankene rundt døden, og jeg ser nå i tilbakeblikk at dette ikke var et liv. Jeg levde ikke, for jeg var ikke et menneske. Khumalo har siden løslatelsen for seks år siden gått i terapi, men sliter fremdeles med traumer fra tiden som dødsdømt. Jeg har et intenst ønske om å slutte å røyke. Det ville vært et symbol på at jeg definitivt er ute av fengselet nå. I fengselet var røyken det eneste vi hadde. Noen ganger finner jeg meg selv på vei til fengselsportene, som om jeg fortsatt ikke har forstått at jeg nå er fri, virkeligheten blir uvirkelig.

Duma Khumalo forteller om brevene han fikk fra Amnesty-medlemmer over hele verden, også fra Norge, og restriksjonene det ble lagt på dem. I én måned fikk han beholde et brev, så ble det tatt fra ham og ødelagt. Han lærte seg å huske brevene utenat. - Vær så snill å takke alle norske brevskrivere fra meg, sier Khumalo med øyne som brenner og en omfavnelse som uttrykker mer enn høflig takknemlighet.

- Vi som opplevde brudd på menneskerettighetene under apartheid i Sør- Afrika er ikke ofre, vi er overlevende. Jeg har forsøkt å fullføre det lærerstudium jeg holdt på med da jeg ble arrestert, men mine psykiske problemer har hindret meg. Det er vanskelig å finne igjen gleden. Familien min er blitt ødelagt på grunn av fengslingen min.

Khumalo har to barn og en kone som er lærer. Det er bare hun som har jobb nå, og han synes det er vanskelig å leve med at hun må forsørge ham.

Hvor mange vil bli hengt?

- Jeg valgte å vitne for Sannhets- og forsoningskommisjonen i Sør-Afrika fordi jeg synes det er viktig at vår side av historien kommer frem. Jeg ønsker at etterforskning av saken min skal gjenopptas slik at man kan finne frem til de ansvarlige i saken. Jeg vet at prosessen innebærer forsoning, og at det betyr at jeg må ta overgriperen, den ansvarlige dommeren, i hånden. Problemet, slik jeg ser det, er at dommerne som avsa slike rettsstridige dommer under apartheid fortsatt sitter i sine stillinger. At de kan få amnesti, føles urettferdig. De burde straffes for det de har gjort.

- I én forstand er jeg glad for at jeg endte på death row. Uten den erfaringen ville jeg ikke visst hva dødsstraff handler om. Jeg ville vært en av dem som i dag roper på gjeninnføring av dødsstraff.

Hvor mange er blitt uskyldig hengt i Sør-Afrika, og hvor mange vil bli det i fremtiden hvis dødsstraffen gjeninnføres, det er spørsmålet for meg. Folk er uvitende, de vet ikke hva dødsstraff betyr. Før det første frie valget i Sør-Afrika, i 1994, så politikerne det som en viktig oppgave å lære folk opp i hva en valgprosess er, hva folkestyre betyr. Nå må folk på tilsvarende måte få et forhold til hva dødsstraff egentlig innebærer. Jeg ser med skepsis på våre nye politiske ledere som i dag gjør seg til talsmenn for dødsstraff, og jeg spør meg selv om de kanskje ikke er våre ledere, slik vi trodde under apartheid. Vi må passe oss for å bli brukt i et politisk spill.

-Skal dødsstraffen gjeninnføres, må prestene påta seg oppgaven som bødler på samfunnets vegne. Da skal henrettelsene foregå offentlig, i kirken, for å vise at den, og staten, velsigner det å dømme mennesker fra livet, sier Duma Khumalo.

Publisert i AmnestyNytt 1998/1

Les mer: Duma Khumalo: Takk, Amnesty!