Et Kina å være stolt av ...?

Eksilskribenten Li Jianhong (forfatternavn ‘Xiao Qiao’) lengter etter å kunne reise hjem. Men den nye generasjonen av ledere som står klar for å ta over styringen i Kinas kommunistparti gjør henne ikke for optimistisk, skriver hun i denne bloggen.

Som journalist i Shanghai skrev jeg om korrupsjonen i regjeringen.  Men etter langvarig trakassering fra det nasjonale sikkerhetspolitiet og kortere perioder med interneringer og husarrest, ble jeg tvunget til å reise derfra.  I 2008 takket jeg ja til en invitasjon fra det svenske kulturdepartement om å besøke Sverige som en gjesteskribent.  Det tok over to måneder før politiet ga meg lov til å reise.

I Sverige er jeg fri – fri til å snakke, fri til å skrive.  Jeg behøver ikke lenger være redd for at politiet vil komme hjem til meg og trakassere meg eller bekymre meg for om skrivingen min vil skade familien min.  Men allikevel kan jeg ikke nekte for at jeg føler meg ensom; jeg føler meg som en gjest i et samfunn som er så utviklet at det ikke er noe jeg kan bidra med.  Jeg føler meg utenfor.

Jeg ønsker ikke å være atskilt fra hjemlandet mitt, fra slektningene og vennene mine.  Jeg ønsker å kunne reise hjem til Kina, trass i utfordringene.  Jeg har allerede forsøkt å komme inn i landet to ganger via Hong Kong ved Shenzhen-grensen, men til tross for at jeg hadde gyldig kinesisk pass ble jeg nektet innreise!  Siden da har passet mitt utløpt, og Kinas ambassade i Sverige nekter å fornye det.

For et år siden døde moren min av lungekreft.  Mens hun var syk, forsøkte jeg å overtale den kinesiske ambassaden til å la meg returnere for å si henne et siste farvel, men jeg fikk intet svar fra dem.  Ingen ting kan sammenlignes med den smerte og sorg jeg følte. Mine to yngre søstre studerer i Tyskland, og faren min er derfor alene i Shanghai.  Han er over 70 år gammel, og jeg savner ham forferdelig.  Jeg skulle ønske at jeg kunne dra hjem og passe på ham.

Jeg har fremdeles kontakt med venner i Kina.  Mange av dem blir nøye overvåket av myndighetene.  Noen av dem, blant andreFeng Zhenghu og Hu Jia, sitter i husarrest. Jeg gjør mitt beste for å samle inn penger til politiske fanger og deres familier som har det svært vanskelig økonomisk. Utover det, kan jeg ikke gjøre annet enn å forsøke å holde øye med hva som skjer med vennene mine og videresende informasjon om politiske fanger til internasjonale menneskerettighetsorganisasjoner som f.eks. Amnesty, media og demokratiske regjeringer. Jeg skulle ønske jeg kunne sammen med aktivistene i mitt eget land for å gjøre landet bedre.

Jeg håper at de nye lederne i Kina vil ta initiativ til forandring, at de kan vise verden et Kina som vi kan være stolte av.  Jeg håper at Kina vil løse de problemene som stammer fra 4. juni-angrepene (årsdagen for slaget på Den himmelske freds plass).  Jeg ønsker et Kina som ikke hinder folk som meg i å komme hjem igjen, og som ikke gjør det nødvendig for andre, som blant annet Liu Xiaobo, å forlate landet.

Men jeg kan ikke se noen forandring hos de nye diktatorene når mine venner som Hu Jia fremdeles holdes i husarrest for på den måten å kneble ham før overgangen til nytt lederskap. Eller når en vennlig kvinne som Liu Xia har tilbrakt to år i husarrest fordi mannen hennes ble tildelt Nobels fredspris.