Essential killing – uten essens

Publisert: 24. Feb 2011, kl. 09:31 | Sist oppdatert: 24. Feb 2011, kl. 09:31

Jeg hadde store forventninger til filmen Essential Killing, som blant annet har blitt belønnet med to priser under filmfestivalen i Venezia. Ikke minst hadde jeg store forventninger på Amnestys vegne, da dette skulle være en spillefilm basert på at amerikansk militære har mellomlandet i Europa med hemmelige fangetransporter i den såkalte krigen mot terror.

Det har ikke blitt laget mange spillefilmer med dette temaet, og jeg hadde håpet at dette var filmen som dro publikum til kinoene og belyste et viktig tema som jeg som Amnesty-medarbeider kunne anbefale folk å se. Norske skuespillere i birollene og at det er filmet i Norge, kunne gi filmen ekstra oppmerksomhet. Jeg er redd filmen ikke stod til forventningene.

Essential Killing er en film om en mulig terrorist som skulle fraktes fra Afghanistan til Guantánamo og som rømte et sted i Russland takket være en ulykke med fangetransporten. I en time fikk jeg se ham løpe rundt i en skog, kald og på leting etter mat. Filmen er intens, men langdrøy, og da den sluttet ble jeg sittende og tenke over hva budskapet i filmen egentlig var. Jeg vet det enda ikke.

Regissør Jerzy Skolimowskis tolkning av tematikken er kanskje stor filmkunst og filmatisk kan filmen bli en kritikerfavoritt, men med tanke på hvordan filmen er promotert blir spriket stort mellom forventninger og hva man faktisk får se. De storpolitiske sammenhengene drukner i skildringen av mannen på formålsløs flukt. Kanskje er den lange vandringen i skogen en metafor for hvordan fanger som kommer i kontakt med Guantánamo ofte blir ”kasteløse”, at de kan aldri unnslippe terrorist-stempelet selv etter at de kommer hjem. Bruddstykkene av tilbakeblikkene til Afghanistan gir likevel ikke nok sammenheng til at det bygger sympati for karakteren.

Filmen tar utgangspunkt i en historie dypere enn den jevne oppskriften for en kassasuksess, men jeg frykter at publikum kommer til å bli alt for lite, og at filmen ikke vil spre det budskapet jeg hadde håpet at den skulle.

Kine Clausen er praktikant i kommunikasjonsavdelingen i Amnesty International i Norge.