En dag i Jerusalem: Om 6. september 99-forbudet. Lov mot tortur

Skuespillere demonstrerer en israelsk torturmetode; Qas'at a-Tawleh. Bildet er fra en menneskerettighetsseminar arrangert av menneskerettighetsgruppen B'tselem i mai 1998. Foto: Reuters

Israel har lenge stått på listen over land som bruker torturmetoder på terrormistenkte under avhør. Etter årevis med press fra menneskerettighets
forkjempere, både i og utenfor Israel, har saken nådd Høyesterett.
Den 6. september 1999 tok det israelske demokrati et formelt skritt idet forbudet mot utførelse av tortur ble vedtatt.

Lokalt press
For to uker siden møtte jeg Allegra Pacheco, en av juristene som prosederte på vegne av The Public Committee Against Torture in Israel (PCATI) i Høyesterett. PCATI er en uavhengig israelsk organisasjon som ble opprettet i 1991 med det formål å avskaffe tortur og umenneskelig behandling av palestinere og andre som er under mistanke av den israelske sikkerhetstjenesten, GSS. Allegra Pacheco har praktisert selvstendig som menneskerettighetsadvokat i de palestinske selvstyre-områdene i over seks år.
Selv sier hun at hun ofte føler at jobben hun gjør bare er en dråpe i havet. Dette er interessant med tanke på at saken hun førte kommer til å bli husket som en av de største og mest omfattende rettssaker i Israels rettshistorie.
Siden opprettelsen av PCATI har sytti årlige formelle protester blitt sendt for å legge press på den israelske høyesterett. Under selve høringen ble hele tre hundre saker presentert.

Allegra er veldig nøktern når hun svarer på mitt spørsmål om hvorfor israelsk høyesterett først nå har valgt å ta steget ut og rense opp i egne politiske rekker, etter så langt tid med press fra menneskerettighetsorganisasjoner både i og utenfor Israel.
Hun nevner flere årsaker som at Israels regjering først ratifiserte Konvesjon mot Tortur i 1991. Nitidig arbeid utført av menneskerettighets-jurister og organisasjoner har holdt saken dagsaktuell og har kontinuerlig sendt klager på tross av liten respons fra medier og offentlige polistiske instanser.
Ifølge henne var press fra akademisk og juridisk hold en av de viktigste årsakene til holdningsendringen. Israelske dommere begynte etterhvert å frykte for selv for å bli dømt fra internasjonalt hold. Dommer Barak, presidenten for Høyesterett i Israel, skal selv ha sagt:

For dommer Barak, som er blant gjesteforeleserne på det prestigetunge Yale Universitetet i USA, har det i lengden vært uholdbart å akseptere grove menneskerettighetsbrudd under beskyttelse av israelsk lov. For ham og andre israelske dommere har det vært vanskelig å sette sin signatur og gi sitt samtykke på spørsmålet om legalisering av tortur i et land som anser seg selv som et demokrati. Tittel og internasjonal anseelse har stått på spill.

Modig oppgjør
Israels høyesterett har tatt et modig oppgjør med egen historie etter i årevis å ha nektet for bruk av tortur. Ami Ayalon, lederen av GSS innrømmet etter rettsalens avgjørelse; Jeg likte ikke det jeg så i avhørsrommene.

I høringene, som strakk seg over ett år, måtte dommerne sitte ansikt til ansikt med torturofre og høre deres historier. Omar Ghanimat, en av Allegras klienter, er merket for livet. Han måtte for en fullpakket rettsal vise sine åpne og ulegede sår og samtidig demonstrere de metoder GSS anvendte på ham i lovlige avhør. Allegra forteller at dommerne reagerte med stenansikt til scenene som utspilte seg i rettsalen.

Kampen er ikke over
Ifølge Allegra Pacheco er ikke kampen mot tortur over. Israel er et land som stadig utsettes for alvorlige terrortrusler. Dette er ett dilemma der hvor
internasjonal lov, som også Israel forholder seg til, forbyr tortur uten unntak. Israel har tatt forbehold om den «tikkende bombe-situasjonen» (dette vil si når den anholdte har informasjon som kan redde menneskeliv.) Høyesterett har i slike tilfeller tatt avstand fra å kalle visse avhørsmetoder tortur. Lite tyder på at GSS-tjenestemenn i disse tilfellene vil bli dømt.

Ett skritt frem
Allegra understreker likevel at «6. september 1999- forbudet» er et skritt frem for Israels rettsystem i behandlingen av tusenvis av torturofre. Dette forbudet kan sees som Høyesteretts bekreftelse på at det disse menneskene har gjennomgått i avhør har vært degraderende, nedverdigende og ydmykende. «6. september 1999-forbudet» viser også at Israel vil ta avstand mot systematisk og overveid praktisering av tortur.

Neste skritt
Allegra mener at det neste steget vil være å stille ledere i GSS ansvarlig for ydmykelser og livsvarige skader påført de mennesker som har blitt «lovlig» torturert i nesten femti år. Denne ansvarstillelsen vil også måtte rettes mot leger, jurister og fengselspersonale. Ifølge Allegra, vil erstatningssaker bli aktuelle for mennesker som Omar Ghanimat.
Omar Ghanimat har saksøkt staten Israel for en million shekel på grunn av livsvarig handikapp som følge av de avhør som ble utført på hans kropp. Omar Ghanimat’s første rettslig høring vil starte i mai 2000.
Allegra mener at det minste Israels regjering burde kunne gjøre i slike tilfeller er å opprette et fond for torturofre som kommer fra israelske fengsler.

Bare en vanlig dag
Det er så uendelig mye å skrive og så lett å drukne i tusenvis av enkeltsaker. Allegra og jeg går hver vår vei i den friske februarluften. Gatene er dekket med snø. Et uvanlig syn i Jerusalem. Hvit pudder som for noen dager dekker de ellers så skitne gatene. Jeg kaster et blikk på den grå bygningen. En malplassert signatur midt mellom andre gamle vakre bygninger og gater fulle av høylytte og levende mennesker.
Bak denne grå signaturen har veggene sine egne historier å fortelle. Noen historier ble avsluttet uten «vitner» med mulighet til å fortelle deres liv videre.
Andre historier overlevet og har bidratt til å skape en milepel i Israels rettshistorie. Dette er takket være de «ubetydelige», vanlige samfunnsborgere. Mennesker som Allegra Pacheco.