Komiker og forfatter Knut Nærum fremførte denne teksten på utestedet Herr Nilsen i Oslo 5. desember til ære for Amnesty. Arrangementet var en del av Small Places Tour, Amnestys verdensomspennende konsertturne for å markere 60-årsdagen til menneskerettighetene. Østkanten Bluesklubb stod for arrangementet, der også Freddy Dahl, Joakim Tinderholt, The Blackbirds, Hilde Heltberg, Green Carbet Bluesband og Jono El Grand deltok.
Publisert: 25. Feb 2009, kl. 12:40 | Sist oppdatert: 25. Jan 2024, kl. 16:16

Foto: Scanpix/Frode Hansen

Kamerater.

Det er hyggelig å se at så mange har funnet veien hit i stedet for å sitte hjemme foran TV-en og kope. Jeg regner med at dette betyr at dere har lært dere å forhåndsprogrammere et opptak.

Siden denne kvelden i stor grad står i bluesens tegn, kommer jeg til å fremføre en del selvskrevet blues i løpet av dette bidraget. Først en Amnesty-blues:

Da jeg våkna i morres,

var dama mi borte.

Da jeg våkna i morres,

var dama mi borte.

Det var det hemmelige politiet

som hadde tatt a og kasta a i

spjellet for noe hu hadde sagt, så

jeg etablerte en støttegruppe som

la press på myndighetene sånn

at a kom tilbake til meg

og i ettertid er jeg glad for

at jeg har gjort det

Takk.

Jeg vil gjerne si noen ord om ytringsfrihet og dødsstraff. For det første vil jeg si at det interesserer meg midt på ryggen. Det er derfor jeg er medlem av Amnesty. For å slippe å bry meg. Jeg har oppdaget at hvis man bare betaler kontingenten og sender noen sms-er i måneden, kanskje et brev noen ganger i året, slipper man å bry seg. Jeg kan anbefale det til alle.

Jeg skal ta en blues til:

Da jeg våkna i morres,

var dama mi vekk

Da jeg våkna i morres,

var dama mi vekk

så jeg sendte en sms

til 1960

en liten melding

med en liten tekst i

og ga myndighetene

en smekk

Takk.

Jeg er ikke engasjert for fem øre. Men jeg har selvfølgelig tatt stilling. Du kan ta stilling uten å bry deg. Det trenger ikke koste noe. Det er en av de fine tingene med å bo i Norge. Du kan ta stilling uten å bli kasta i fengsel. Du kan til og med ta stilling uten at noen merker det.

Dødsstraff, for eksempel.

Det er lett å være mot. Det er nesten for lett.

Vi har ikke dødsstraff i Norge lenger. Den ble avskaffet på attenhundretallet. Det fantes ingen grunn til å opprettholde dødsstraffen her i landet etter at vi hadde fått bukt med hekseproblemet. Nå om dagen klarer vi til og med å holde Vibeke Løkkeberg i sjakk uten dødsstraff som riset bak speilet.

Sånn sett er det lettvint å være

mot dødsstraff i Norge. Det er som å være medlem av Nei til EU.

Det ligner den gamle vitsen om

løve­pulver:

- Hva er det du strør under bordet?

- Løvepulver.

- Men det fins ingen løver her.

- Der kan du se, det virker.

- Men vi er ikke med i EU.

- Der kan du se, det virker.

- Men vi har ikke dødsstraff i Norge.

- Nettopp, Amnesty virker.

Her er en blues om løvepulver:

Jeg strør pulver under bordet

så løvene holder seg unna

Jeg strør pulver under bordet

så løvene holder seg unna

Det fins ingen løver her, og hva tror du

det er på grunn av?

Det fins flere gode grunner til å være mot dødsstraff. Den beste grunnen er at når noen har gjort noe virkelig ille, skal de straffes så hardt som mulig og da er livsvarig fengsel bedre enn døden. Da kan du nemlig sitte der og ha dårlig samvittighet resten av livet.

I hvert fall hvis din mor ligner på min.

Noen forbrytere har dessverre ikke særlig samvittighet, og bør derfor ilegges tilleggsstraff. De bør dømmes til besøk av min mor.

Hvis du er dømt for mord, kommer hun på besøk i fengselet hver dag og sier på sitt ironiske vis:

«Tusen takk for at du ikke drepte noen i det hele tatt. Kjempefint.»

Det fins to gode ting ved dødsstraff. Den ene er filmene. De hvor helten skal redde en fyr som er uskyldig dømt og forsøker å bli frikjent men det trekker ut og fyren blir ført helt inn i dødskammeret og plassert i den elektriske stol og først da, i siste sekund, ringer guvernøren. Han har visst det i timevis, men han er en sadist.

Den andre gode tingen er låtene. Det fins mange gode tekster om dødsdømte fanger. Hvor hadde Johnny Cash vært uten folk som sitter på dødscelle? Han hadde bare vært nok en anonym country-gjøk som synger dølle sanger om å lengte hjem til gården. Du hører at «San Quentin, I hate every inch of you» er tøffere enn «Jeg har aldri hatt sans for det som skjer i Forliksrådet».

Her er en blues om dødsstraff:

Jeg sitter her på cella, bare venter på å dø

Jeg sitter her på cella, bare venter på å dø

Hadde det ikke vært for Amnestys

utrettelige arbeid mot dødsstraff,

hadde jeg blitt sprø

Takk.

I Norge er kampen mot dødsstraff vunnet. Sånn sett er det trygt å være mot. Det er som å melde seg inn i Klanen etter at Enga vant cup­finalen.

Vi kan alle av og til, i et svakt øyeblikk, ønske død over andre mennesker, for eksempel de som står i veien og dytter og vil inn på trikken før du er gått av. Men vi vet med oss selv at dødsstraff er i hardeste laget. Det burde holde lenge med kjølhaling.

Døden er en uproporsjonell straff for noe som strengt tatt bare er et tegn på manglende empati, og vi har ikke dødsstraff for manglende empati. I så fall hadde Otto Jespersen vært død mange ganger.

Men vi kan ønske folk som dytter på trikken døde, fordi vi ikke har opplevd krig på nært hold og dermed mangler sans for proporsjoner.

Det er bare mennesker som har overlevd en krig som har sans for proporsjoner.

På den annen side har de vært opptatt med dreping og har dermed vanskelig for å skjønne hva folk flest har å stri med.

- Au, sier man kanskje, - jeg fikk en flis i tåa.

- Ja vel, sier de, - men jeg sprengte Vemork.

Som om det gjør flisa mindre viktig. Som om den ikke fins.

Som Amnesty-medlem kan du være med og slåss mot dødsstraff andre steder. Akkurat som det i Norge på sekstitallet var stort engasjement mot rasisme i USA. Inntil pakistanerne begynte å komme hit for å jobbe, og vi også fikk noen å diskriminere.

Før det hadde vi bare hatt samer og tatere, og behandlingen av dem har så vidt jeg vet i ettertid blitt karakterisert som guttestreker.

Her er en blues om hudfarge:

Jeg våkna i morges og oppdaga at jeg var hvit

Ja, jeg våkna i morges og oppdaga at jeg var hvit

Å spille de fargedes tradisjonsmusikk når man har

denne hudfargen er et jævla slit

Takk.

Dødsstraff er enkelt. Ytringsfrihet derimot, den er kinkig.

Når det er så mange som åpenbart ikke bør nyte godt av den.

Det vil si: Tilsynelatende.

Når vi tenker oss om, vil vi ha ytringsfrihet for alle.

Vi vil at Stein Erik Hagen skal få spalteplass til å anbefale oss å spare penger ved å sende skjortene våre til England for å få skiftet snipper.

Vi vil at Otto Jespersen skal få sitte på tv og krenke jøder når han egentlig bare mener at folk er litt for opptatte av tamme sjiraffer og litt for lite opptatte av situasjonen i Kongo.

Til Ottos forsvar må det sies at han bare fulgte manus.

På den annen side betyr det at han fortsatt kan dømmes i henhold til prinsippet som ble fastsatt under Nürnberg-prosessen.

Vi vil ikke nødvendigvis at den såkalte historikeren David Irving skal settes i fengsel, men det er stor forskjell mellom det å mene at folk skal ha lov til å ljuge om konsentrasjonsleirene og det å invitere dem til litteraturfestivalen på Lillehammer. Man trenger ikke invitere sine fiender til Lillehammer. Jeg vet ikke engang om jeg ville bedt vennene mine dra til Lillehammer.

Vi vil at det skal være lov å tegne Muhammed uten å bli lyst i bann og drept for det.

Det er ikke dermed høflig eller riktig å tegne Muhammed,

Men da dødstruslene begynte å komme mot de danske tegnerne og mange sa at det er best for ytringsfriheten at vi avstår fra å bruke den, da kjente jeg at det begynte å krible i tegnefingeren, og det eneste som holdt meg fra å tegne Muhammed var min gode oppdragelse og frykten for å bli steinet av sinte menn med langt skjegg.

Her er en blues om å tegne Muhammed:

Da jeg våkna i morges, hadde jeg

tegna Muhammed i søvne og

dæven som jeg skvatt

Da jeg våkna i morges, hadde jeg

tegna Muhammed i søvne og

dæven som jeg skvatt

Men heldigvis for meg ligna det

ikke i det hele tatt

Takk.

Det kan du også bidra til.

Det er ikke nødvendig å bry seg.

Du trenger ikke engang mene det. Det holder å ane at det er noe du burde mene.

Dét er alt som skal til for å gjøre en forskjell - som Jonas Gahr Støre kaller det - eller «å utgjøre en forskjell», som det heter på norsk.

En bedre verden er nemlig mulig, en annen verden er mulig.

En annen verden hadde vært direkte hyggelig.

Hva vil vi ha? En annen verden!

Når vil vi ha det? Nå, takk, hvis det ikke er for mye bryderi.

Min mor er med i Amnesty, men hun skriver ikke de samme standardbrevene som alle andre blir bedt om å kopiere. Hun lager sine egne. Når hun skriver til Kinas president Hu Jintao: «Tusen takk for at du er så snill med de opposisjonelle, Hu. Virkelig. Og det med Tibet. Du er meg en fin en.»

Til slutt en blues om verdien av å bli med i Amnesty.

Da jeg våkna i morges, tenkte jeg

på den uverdige behandlinga folk

blir utsatt for og hva vi kan gjøre

for å stoppe den

Ja, da jeg våkna i morges, tenkte

jeg på den uverdige behandlinga

folk blir utsatt for og hva vi kan

gjøre for å stoppe den

Så meldte jeg meg inn i Amnesty

og la meg til å sove igjen

Takk for meg.

Publisert i AmnestyMagasinet 2009/1