Eman - Amnestys kvinne i Palestina

I Gaza by jobber en ung kvinnelig journalist full tid for Amnesty International. Det har hun gjort i syv måneder. Henne engasjement for MENNESKERETTIGHETSUNDERVISNING i de palestinske selvstyreområdene førte henne til Oslo en uke i mai for å delta på "Undervisning til frihets" workshop.

Eman Amer Redwan er bevisst religionens politiske slagkraft. Kvinners manglende status og rettigheter opptar henne sterkt. En bevissthet som ble styrket gjennom tre års arbeid ved "Women Affairs’ Center". Hvor alle typer kvinner - spesielt de lite lærde, analfabeter og bønder - får assistanse. Eman forsket blant annet på temaene "Likestilling" og "Kvinner som gifter seg i ung alder" (definisjon på "ung alder" er 15 år).

- Hvilken fokus har deres MRU-prosjekt?

- Tre hovedsatsningsområder avspeiler vårt arbeid. Det ene er et samarbeid med utdanningsdepartementet om å lage skolemateriell til alle klassetrinn som skal være ferdig i år 2004. - Etter to år har prosjektet endelig fått muntlig klarsignal, så nå gjenstår kun å få det skriftlig. - Amnesty International mangler formell legitimitet, hvilket gir myndighetene rett til å stanse vårt arbeid når som helst.

- Det andre er såkalte arbeidsverksted som informerer om kvinners rettigheter. - Gjennom disse verkstedene ønsker vi å formidle de vedtak FNs kvinnekonferanse i Beijing i 1994 fattet. - Det går fremover. At kvinner nå deltar på arbeidsverksted og i demonstrasjoner, er en viktig synliggjøring både innad og utad. - Men jeg synes Amnesty gjør for lite for kvinner. - De gir ut noen plakater og postkort og skriver om kvinner som gjør seg bemerket i det politiske liv. - Men hva med alle de helt normale kvinnene som hungrer etter bedre opplæringstilbud?

- Så jobber vi med barn og deres rettigheter for å gi dem et tilbud etter skoletid. Hvor de kan tegne, spille teater og delta i konkurranser. Om tema menneskerettigheter.

- Hvordan bruker du din religion politisk?

- Jeg skiller aldri mellom religion og politikk. - Den islamistiske bevegelsen er delt i to, en som er opptatt av fredsarbeid og en mer fundamentalistisk. - I likhet med de fleste kvinner tilhører jeg førstnevnte, som er mer fleksibel og tolker Koranen i videre forstand. -Vi godtar jødedommen som religion, men ikke Israel som nasjon. - Islam sier at vi skal forholde oss til andre mennesker uten fordommer, være en god nabo "inntil den 7. nabo", som innebærer å ikke gå ubedt i besøk.
- Hvordan påvirker din tro ditt menneskerettighets-engasjement?
- Ved siden av å be, må jeg være medmenneskelig og samarbeidsvillig på jobb.
- Menneskeverdet avhenger ikke av om du er jøde, muslim eller kristen - Sharon Harel (UTFs israelske deltager) og jeg samarbeider om UTF, undervisning for barn og arbeidet med menneskerettighetene generelt.

- Hvorfor bruker du sjal?

- Av prinsipp. - Det står ingenting om bekledning i Koranen, bortsett fra at klærne skal være vide. - Jo sterkere fundamentalist du er, jo mer tildekket er du. - De som tildekker hele seg, ansiktet og hendene gjør det i troen på at kvinners sårbarhet beskyttes.

- Hvordan ser du forholdet mellom religion og tradisjon?

- Dessverre forveksles religion ofte med tradisjon. - Tradisjonelt sett er kvinner lite selvstendige, bor hjemme hos sine foreldre til de gifter seg, og er underlagt de eldres autoritet. - Mange kvinner opplever urettferdig behandling og undertrykking av mannen og familien. - Dermed tar de det for gitt at de skal være fornøyd med mindre. - Vår tradisjon oppfordrer oss til å være beskjedne, høflige og storsinnet, overlegen adferd blir sett ned på. - Det er en kunst å finne balansen mellom idéelt arbeid og religionsutøvelse. - Jeg ser heller ingen grunn til å lese Koranen med rød linjal. - Menn og kvinner er biologisk sett ulike, men kvinner skal selvsagt kunne velge utdanning og mann selv, jobbe og røyke. - Det er veldig tradisjonelt her, Gaza by er liten, og få kvinner opplever at de har disse rettighetene. - På Vestbredden er det mer frisinnet. (- Min forlovede kommer derfra, og der skal vi bygge og bo når det til sommeren blir oss to.)

- Hvordan er det å ikke ha noen kolleger?

- Jeg har en stab av frivillige, dessuten er samarbeidet med andre organisasjoner uvurderlig, sier Eman. - I 90 prosent av alle prosjekt samarbeider Amnesty International med andre organisasjoner. - Men det blir "doble" arbeidsdager rett som det er. - Jeg må ofte reise til Vestbredden, i utgangspunktet en to timers reise, men blir ofte heftet to timer ekstra i passkontroll.

Loven tillater unge kvinner å gifte seg i en alder av 15 år. Eman gjorde i 1993-94 en undersøkelse som viste at 40 prosent av alle under 16 år var gift, hvor de i flykningeleirer toppet statistikken.

- Hvem er mannen i ditt liv?

- Min forlovede og jeg står langt fra hverandre politisk og ideologisk. - Vi er aldri enige og diskuterer stadig, men han støtter meg i mitt arbeid og oppmuntrer meg til å jobbe for kvinners rettigheter. - Det er avgjørende for mitt valg av ham. - Han forsøker å undertrykke sin østlige natur.

- Hva slags familie kommer du selv fra?

- En velstående, barnerik familie, hvor alle har tatt høyere utdanning og er i jobb. - Min mor har jobbet ved siden av å ha ansvar for syv barn, og hun er min fars eneste kone, sier Eman. - Koranen tillater jo mannen å ha flere koner. - Selv om det er visse restriksjoner ved konevalg nummer to - at hun er sykelig eller barnløs - ville jeg ikke gått med på det, sier Eman bestemt. - I min familie har vi tradisjon for å utdanne oss og jobbe. - To av mine søstre er økonom og lege, og jobber ved siden av barnestell. - De er mine rollemodeller.

- Hva ønsker du for fremtiden?

- Jeg ønsker å fortsette å jobbe etter at jeg har giftet meg, gjerne i Amnesty, selv om det frister å jobbe som det jeg er utdannet til - nemlig journalist. - De jobbene er det dessverre vanskelig å få, dessuten er de dårlig betalt. - Når jeg blir litt bedre i engelsk, har jeg lyst til å ta master i menneskerettigheter. - Barn får vente, avslutter Eman.