Dyrevernerne knebles
Tusener demonstrerte mot pels sist lørdag. På tross av dette har motstanderne av pelsdyroppdrett ved flere tilfeller blir kneblet i Oslo – uten lovhjemmel. Amnesty krever at de lovstridige særreglene som hindrer pelsaktivistene fra å demonstrere fjernes.
Publisert:
15. Nov 2010, kl. 13:29
|
Sist oppdatert:
17. Nov 2010, kl. 12:51
Oslo, 27. februar 2010: Syv aksjonister fra Nettverk for dyrs rettigheter trosser vinterværet og deler ut løpesedler utenfor pelsforretningen Atlier Henry Phillip et steinkast fra Karl Johansgate – i en fredelig demonstrasjon mot pelsdyroppdrett. To politimenn dukker opp krever at aktivistene fjerner seg. De siterer et generelt forbud mot å demonstrere i en radius på 250 meter rundt alle hovedstadens pelsforretninger. Aksjonistene protesterer og mener de har Politiloven og Grunnloven på sin side.
– Hendelsen retter søkelyset mot det faktum at pelsdyrmotstanderne i Norge har fått sin ytringsfrihet sterkt begrenset. Regler som er ment å ramme dem som ikke bruker fredelige midler, rammer i praksis alle likt. Det er ikke en rettsstat verdig, sier generalsekretær John Peder Egenæs i Amnesty International.
Organisasjonen ba advokatfirmaet Wiersholm om å gjøre en juridisk vurdering av politiets handlemåte ovenfor de fredelige aksjonistene denne februardagen – samt vurdere hvorvidt 250-metersregelen er i tråd med loven.
Demonstrasjonsfriheten
Ifølge Politilovens paragraf 11 behøver man ikke søke tillatelse fra politiet for å avholde demonstrasjoner, aksjoner eller politiske markeringer. Men for aktiviteter som kan medføre ”ordensforstyrrelser” har man meldeplikt. Det vil si at man må si fra til politiet når og hvor aksjonen skal avholdes – så politiet får anledning til å iverkesette nødvendige ordenstiltak i forbindelse med markeringen.
Det første spørsmålet Wiersholm-advokatene Kyrre Eggen og Anders Enerhaug Lunde vurderte, var om de syv pelsmotstandernes utdeling av løpesedler omfattes av meldeplikten.
De konkluderer med at en aksjon av så beskjedent omfang, der syv aksjonister simpelthen deler ut løpesedler, verken er en ”stand”, en ”demonstrasjon”, et ”opptog” eller ”et møte”. Derfor rammes den ikke av meldeplikten. Advokatene påpeker at politiet må ta med i betraktningen at en inngripen vil innskrenke eller hindre aktivistenes utøvelse av ytringsfriheten og at Den europeiske menneskerettighetskonvensjonens paragraf 10 krever bevis for at det foreligger et tungtveiende behov for å gripe inn. – Vi kan ikke se at det foreligger noen omstendigheter i saken som tilsier at slikt behov forelå, skriver advokatene.
De påpeker dessuten at utdeling av løpesedler er en kjerneaktivitet for utøvelse av ytringsfrihet – hvor det er meningsinnholdet i løpeseddelen som er det sentrale. Dersom man praktiserer meldeplikt for utdeling av løpesedler, vil det i praksis innebære en form for forhåndskontroll av ytringer, noe loven forbyr.
Er det lov med ”forbudssone”?
I henhold til Grunnlovens paragraf 100 og Politilovens paragraf 11 hadde altså demonstrantene rett til å avholde sin beskjedne, fredelige aksjon, uten å melde fra til politiet.
I Politiloven finnes imidlertid også en hjemmel for at Politiet kan kreve at en aksjon ”avvikles” for å forebygge ordensforstyrrelser. Spørsmålet er: Gir denne forebyggingshjemmelen anledning til å innføre et generelt demonstrasjonsforbud i en 250 meter radius rundt alle Oslos pelsforretninger?
I den juridiske betenkningen konkluderer Wiersholm-advokatene med at Politilovens ordlyd indikerer en høy terskel for å benytte denne bestemmelsen. Politiet må ha god grunn til å frykte ”alvorlig” ordensforstyrrelse eller alternativt at formålet som fremmes med aksjonen strider mot norsk lov, ved for eksempel å oppfordre til hatefulle handlinger.
I tillegg mener Wiersholm-advokatene politiet må vurdere en enventuell anvendelse av forebyggingshjemmelen i lys av ytrings- og forsamlingsfriheten i Grunnloven. Det er et visst rom for skjønn her, men Den europeiske menneskerettighetsdomstolen har uttalt at slike unntaksbestemmelser skal tolkes ”smalt”. At det skal mye til før en demokratisk stat kan gripe inn og begrense sine borgeres ytringsfrihet. Inngrepet må stå i forhold til det Politiet ønsker å oppnå.
Politiet sier selv i et brev til Amnesty at det erfaringsvis ofte blir bråk når dyrevernere protesterer mot pelsdyroppdrett.
– Dersom risikoen politiet påberoper seg kun er at pelsforretningene eller deres kunder skal bli provosert eller føle seg ”plaget” av demonstrantene, fremstår vilkåret som uforholdsmessig strengt. Butikkene og butikkenes kunder må finne seg i å bli utsatt for lovlige ytringer, skriver Wiersholm-advokatene og konkluderer med at Oslo-politiet ikke har godt nok grunnlag for å innføre en generell ”forbudssone” rundt pelsdyrforretninger i Oslo, men at de må vurdere hvert enkelt tilfelle for seg.
Visepolitimester Roger Andresen skriver i sitt brev til Amnesty at de tross regelen gjør en individuell vurdering, men Wiersholm-advokatene konkluderer med at behandlingen av de syv demonstrantene snarere tyder på at forbudet håndheves uten unntak.
I praksis et ytringsforbud
– For å begrense ytringsfriheten minimalt, vil politiet tilby/tillate markeringer på andre sentrale steder i Oslo sentrum hvor budskapet vil nå et stort publikum, skriver visepolitimester Roger Andresen videre.
Et “tilbud” som i praksis er lite verdt.
– Lager man en sirkel med en radius på 250 meter rundt hver eneste pelsforretning i Oslo, ser man at forbudet i realiteten gjelder nesten hele Oslo sentrum, påpeker Egenæs, og fortsetter: – Ytringsfrihet handler om å ha muligheten til å nå fram med sitt budskap til riktig adressat. Når det gjelder dyrevernere gjelder det da selvfølgelig å nå fram til dem som eier pelsforretningene og dem som kjøper pels. Wiersholm-advokatene konkluderer med at ”forbudssonen” effektivt avskjærer aksjonistene fra å nå frem med sitt budskap og at det i praksis er ensbetydende aksjonsnekt, påpeker Egenæs, og legger til:
– Det er ikke Norge verdig at fredelige demonstranter knebles. 250-regelen finner ingen støtte i loven og må fjernes umiddelbart.
Tusener demonstrerte mot pels 13. november 2010
Bortvisningen av pelsaksjonistene 27. februar 2010 ble filmet. Se her
Les hele den juridiske betenkningen fra advokatfirmaet Wiersholm
Ytringsvernet i norsk lov
Ytringsfriheten er nedfelt i Grunnlovens paragraf 100, som ble grundig revidert i 2004. Ytringsfriheten ble da på flere områder styrket, blant annet gjennom et eksplisitt vern av demonstrasjonsfriheten. Men Grunnlovsendringen snevret også inn ytringsfriheten når det gjelder rasistiske og andre hatefulle ytringer og handlinger.
– Hendelsen retter søkelyset mot det faktum at pelsdyrmotstanderne i Norge har fått sin ytringsfrihet sterkt begrenset. Regler som er ment å ramme dem som ikke bruker fredelige midler, rammer i praksis alle likt. Det er ikke en rettsstat verdig, sier generalsekretær John Peder Egenæs i Amnesty International.
Organisasjonen ba advokatfirmaet Wiersholm om å gjøre en juridisk vurdering av politiets handlemåte ovenfor de fredelige aksjonistene denne februardagen – samt vurdere hvorvidt 250-metersregelen er i tråd med loven.
Demonstrasjonsfriheten
Ifølge Politilovens paragraf 11 behøver man ikke søke tillatelse fra politiet for å avholde demonstrasjoner, aksjoner eller politiske markeringer. Men for aktiviteter som kan medføre ”ordensforstyrrelser” har man meldeplikt. Det vil si at man må si fra til politiet når og hvor aksjonen skal avholdes – så politiet får anledning til å iverkesette nødvendige ordenstiltak i forbindelse med markeringen.
Det første spørsmålet Wiersholm-advokatene Kyrre Eggen og Anders Enerhaug Lunde vurderte, var om de syv pelsmotstandernes utdeling av løpesedler omfattes av meldeplikten.
De konkluderer med at en aksjon av så beskjedent omfang, der syv aksjonister simpelthen deler ut løpesedler, verken er en ”stand”, en ”demonstrasjon”, et ”opptog” eller ”et møte”. Derfor rammes den ikke av meldeplikten. Advokatene påpeker at politiet må ta med i betraktningen at en inngripen vil innskrenke eller hindre aktivistenes utøvelse av ytringsfriheten og at Den europeiske menneskerettighetskonvensjonens paragraf 10 krever bevis for at det foreligger et tungtveiende behov for å gripe inn. – Vi kan ikke se at det foreligger noen omstendigheter i saken som tilsier at slikt behov forelå, skriver advokatene.
De påpeker dessuten at utdeling av løpesedler er en kjerneaktivitet for utøvelse av ytringsfrihet – hvor det er meningsinnholdet i løpeseddelen som er det sentrale. Dersom man praktiserer meldeplikt for utdeling av løpesedler, vil det i praksis innebære en form for forhåndskontroll av ytringer, noe loven forbyr.
Er det lov med ”forbudssone”?
I henhold til Grunnlovens paragraf 100 og Politilovens paragraf 11 hadde altså demonstrantene rett til å avholde sin beskjedne, fredelige aksjon, uten å melde fra til politiet.
I Politiloven finnes imidlertid også en hjemmel for at Politiet kan kreve at en aksjon ”avvikles” for å forebygge ordensforstyrrelser. Spørsmålet er: Gir denne forebyggingshjemmelen anledning til å innføre et generelt demonstrasjonsforbud i en 250 meter radius rundt alle Oslos pelsforretninger?
I den juridiske betenkningen konkluderer Wiersholm-advokatene med at Politilovens ordlyd indikerer en høy terskel for å benytte denne bestemmelsen. Politiet må ha god grunn til å frykte ”alvorlig” ordensforstyrrelse eller alternativt at formålet som fremmes med aksjonen strider mot norsk lov, ved for eksempel å oppfordre til hatefulle handlinger.
I tillegg mener Wiersholm-advokatene politiet må vurdere en enventuell anvendelse av forebyggingshjemmelen i lys av ytrings- og forsamlingsfriheten i Grunnloven. Det er et visst rom for skjønn her, men Den europeiske menneskerettighetsdomstolen har uttalt at slike unntaksbestemmelser skal tolkes ”smalt”. At det skal mye til før en demokratisk stat kan gripe inn og begrense sine borgeres ytringsfrihet. Inngrepet må stå i forhold til det Politiet ønsker å oppnå.
Politiet sier selv i et brev til Amnesty at det erfaringsvis ofte blir bråk når dyrevernere protesterer mot pelsdyroppdrett.
– Dersom risikoen politiet påberoper seg kun er at pelsforretningene eller deres kunder skal bli provosert eller føle seg ”plaget” av demonstrantene, fremstår vilkåret som uforholdsmessig strengt. Butikkene og butikkenes kunder må finne seg i å bli utsatt for lovlige ytringer, skriver Wiersholm-advokatene og konkluderer med at Oslo-politiet ikke har godt nok grunnlag for å innføre en generell ”forbudssone” rundt pelsdyrforretninger i Oslo, men at de må vurdere hvert enkelt tilfelle for seg.
Visepolitimester Roger Andresen skriver i sitt brev til Amnesty at de tross regelen gjør en individuell vurdering, men Wiersholm-advokatene konkluderer med at behandlingen av de syv demonstrantene snarere tyder på at forbudet håndheves uten unntak.
I praksis et ytringsforbud
– For å begrense ytringsfriheten minimalt, vil politiet tilby/tillate markeringer på andre sentrale steder i Oslo sentrum hvor budskapet vil nå et stort publikum, skriver visepolitimester Roger Andresen videre.
Et “tilbud” som i praksis er lite verdt.
– Lager man en sirkel med en radius på 250 meter rundt hver eneste pelsforretning i Oslo, ser man at forbudet i realiteten gjelder nesten hele Oslo sentrum, påpeker Egenæs, og fortsetter: – Ytringsfrihet handler om å ha muligheten til å nå fram med sitt budskap til riktig adressat. Når det gjelder dyrevernere gjelder det da selvfølgelig å nå fram til dem som eier pelsforretningene og dem som kjøper pels. Wiersholm-advokatene konkluderer med at ”forbudssonen” effektivt avskjærer aksjonistene fra å nå frem med sitt budskap og at det i praksis er ensbetydende aksjonsnekt, påpeker Egenæs, og legger til:
– Det er ikke Norge verdig at fredelige demonstranter knebles. 250-regelen finner ingen støtte i loven og må fjernes umiddelbart.
Tusener demonstrerte mot pels 13. november 2010
Bortvisningen av pelsaksjonistene 27. februar 2010 ble filmet. Se her
Les hele den juridiske betenkningen fra advokatfirmaet Wiersholm
Ytringsvernet i norsk lov
Ytringsfriheten er nedfelt i Grunnlovens paragraf 100, som ble grundig revidert i 2004. Ytringsfriheten ble da på flere områder styrket, blant annet gjennom et eksplisitt vern av demonstrasjonsfriheten. Men Grunnlovsendringen snevret også inn ytringsfriheten når det gjelder rasistiske og andre hatefulle ytringer og handlinger.