Dødsstraff i Hviterussland: Europas siste skanse
Hviterussland er det eneste i landet i Europa som straffer sine borgere med døden. Ljubov Kovalovas sønn ble henrettet med nakkeskudd.
Publisert:
22. jun 2016, kl. 16:28
|
Sist oppdatert:
24. jun 2016, kl. 12:20
11. april 2011: En bombe går av på metroen i Minsk. 15 personer mister livet. For myndighetene i Hviterussland er det viktig å vise handlekraft, og få tatt de skyldige. Senere samme år blir Uladzlau Kavalyou og Dzmitry Kanavalau dømt til døden, 30. november 2011. Året etter blir de henrettet, uten forvarsel.
Fra mor til aktivist
Uladzlau Kavalyou var sønnen til Ljubov Kovalova. På en panelsamtale under Verdenskongressen mot dødsstraff på Operahuset i Oslo fortalte hun hvordan arrestasjonen og dommen snudde opp ned på alt.
- Før, som en vanlig innbygger, så var jeg opptatt med mitt daglige liv. Jeg hadde ikke energi til å involvere meg i ting som var utenfor min hverdag. Men så skjedde dette, sa en tydelig beveget Kovalova. Nå er hun en aktiv del av kampen mot dødsstraff i Hviterussland, og reiser rundt for å fortelle om sønnens skjebne.
I all hemmelighet
I Hviterussland er dødsstraffen omgitt med mye hemmelighold. De pårørende får ikke beskjed før henrettelsen, kun en skriftlig melding i etterkant. Kroppen blir heller ikke utlevert etterpå, og man blir dermed fratatt muligheten til å ha et gravsted å gå til. Ljubov Kovalova fikk aldri sjansen til å ta et siste farvel med sønnen Uladzlau før han ble drept med et nakkeskudd. Dette er den vanlige henrettelsesmetoden i Hviterussland.
Kovalova og støttespillerne hennes er tydelige på at anklagene mot Uladzlau var fabrikkerte. Tilgangen på advokat under rettssaken var minimal.
- Dødsstraff har blitt et veldig farlig instrument for å trakassere, sa Ljubov Kovalova. Etter at myndighetene drepte sønnen hennes, sitter hun igjen med mange ubesvarte spørsmål, i tillegg til sorgen.
- Vi fikk aldri svar på hvorfor sønnen min og kameraten hans ble anklaget for dette.
Et glimt av håp
Historien til Kovalova er et smertefullt eksempel på hvor brutal bruken av dødsstraff er, og på den elendige rettssikkerheten i landet. Men bildet er likevel ikke fullstendig helsvart. Aktivistene som kjemper mot dødsstraff fortalte at de har sett en positiv utvikling i Hviterussland. Langt færre blir henrettet nå enn på 90-tallet, og de ser at det kan være en mulighet for politisk påvirkning siden myndighetene ønsker å ha et bedre forhold til Vesten. Men det er en seig kamp, og hver ny henrettelse er et nytt tilbakeslag. I år har én mann blitt henrettet i Hviterussland, og fire andre befinner seg for tiden på dødscelle.
Det er president Lukashenko som sitter med nøkkelen, og som med enkle grep kan få avskaffet dødsstraffen. For i den hviterussiske grunnloven fra 1994 understrekes hver innbyggers rett til liv - ergo trenger man ikke endre grunnloven for å bli kvitt dødsstraff.
EU er på banen
EU jobber også for å få Hviterussland til å slutte å henrette innbyggerne sine.
- En av våre hovedprioriteter er å få avskaffet dødsstraff på verdensbasis. Hviterussland er naboen vår og det siste landet i Europa som henretter, sa Elisabeth Edland, policy officer ved the Human Rights Strategy and Policy Implementation Division of the EU European External Action Service (EEAS). Hun understreket betydningen av samarbeidet med sivilsamfunnet.
- Sivilsamfunnet er veldig viktig for oss, fordi de kan nå grasrota, sa Edland.
Et motargument fra hviterussiske myndigheter er at folket selv er for dødsstraff. Dette kommer fra en folkeavstemning i 1996, hvor det ble tatt opp en rekke spørsmål, også om man var for eller i mot dødsstraff.
- Den gang støttet de fleste dødsstraff, sa Valentin Stefanovitch, visepresident for organisasjonen Viasna Human Rights Center. Men dette synet er ikke nødvendigvis gjeldende i dag.
- Noen blir faktisk overrasket over dødsstraff fortsatt eksisterer i landet vårt, sa Andrei Paluda. Han leder kampanjen "Human Rights Defenders against Death Penalty campaign", og der er informasjonsarbeid en viktig del av virksomheten. De hjelper også til med å skaffe rettshjelp til dødsdømte og deres familier.
- Vi jobber nå først mot et moratorium, og deretter for endelig avskaffelse, sa Paluda.
Florence Bellivier, assisterende generalsekretær i organisasjonen Federation for Human Rights (FIDH) og tidligere president for World coalition against death penalty, kommenterte det absurde i at myndigheter ikke har full åpenhet om bruken av dødsstraff.
- Hvorfor sier myndigheter at dødsstraff har en avskrekkende effekt, for så å ha alt dette hemmligholdet?
Vanskelige arbeidsforhold
Hviterussland har blitt styrt med jernhånd av president Lukashenko siden 1994. Ytrings-, forsamlings,- og organisasjonsfriheten er minimal, mens listen over menneskerettighetsbrudd er lang. Det finnes paragrafer i straffeloven som kan ramme arbeidet til de ikke-statlige organisasjonene i landet, og man jobber derfor i uvisse om hva morgendagen vil bringe.
- Hvis regjeringen vil, så kan de fengsle oss når de vil, sa Valentin Stefanovitch. Han fortalte at nettsteder som blir betegnet som "truende for Hviterusslands sikkerhet" kan bli blokkert, og at selvsensur er vanlig blant alt fra journalister til advokater. Bedre føre var enn å miste muligheten til å jobbe fordi man har sagt eller skrevet noe makta ikke liker.
- Du vet aldri hvilken artikkel i straffeloven som kan bli brukt mot deg - eller når.
Likevel nekter han og kollegene å gi opp kampen for et friere Hviterussland, hvor forhåpentligvis dødsstraff til slutt hører hjemme i historiebøkene.
- Vi må fortsette vår kamp. Det må bli en universell verdi: Livet til våre folk. Dødsstraff er ikke akseptabelt nå. Det må bli en universell verdi for hele verden, sa Stefanovitch.
FAKTA: FILM
Fra mor til aktivist
Uladzlau Kavalyou var sønnen til Ljubov Kovalova. På en panelsamtale under Verdenskongressen mot dødsstraff på Operahuset i Oslo fortalte hun hvordan arrestasjonen og dommen snudde opp ned på alt.
- Før, som en vanlig innbygger, så var jeg opptatt med mitt daglige liv. Jeg hadde ikke energi til å involvere meg i ting som var utenfor min hverdag. Men så skjedde dette, sa en tydelig beveget Kovalova. Nå er hun en aktiv del av kampen mot dødsstraff i Hviterussland, og reiser rundt for å fortelle om sønnens skjebne.
I all hemmelighet
I Hviterussland er dødsstraffen omgitt med mye hemmelighold. De pårørende får ikke beskjed før henrettelsen, kun en skriftlig melding i etterkant. Kroppen blir heller ikke utlevert etterpå, og man blir dermed fratatt muligheten til å ha et gravsted å gå til. Ljubov Kovalova fikk aldri sjansen til å ta et siste farvel med sønnen Uladzlau før han ble drept med et nakkeskudd. Dette er den vanlige henrettelsesmetoden i Hviterussland.
Kovalova og støttespillerne hennes er tydelige på at anklagene mot Uladzlau var fabrikkerte. Tilgangen på advokat under rettssaken var minimal.
- Dødsstraff har blitt et veldig farlig instrument for å trakassere, sa Ljubov Kovalova. Etter at myndighetene drepte sønnen hennes, sitter hun igjen med mange ubesvarte spørsmål, i tillegg til sorgen.
- Vi fikk aldri svar på hvorfor sønnen min og kameraten hans ble anklaget for dette.
Et glimt av håp
Historien til Kovalova er et smertefullt eksempel på hvor brutal bruken av dødsstraff er, og på den elendige rettssikkerheten i landet. Men bildet er likevel ikke fullstendig helsvart. Aktivistene som kjemper mot dødsstraff fortalte at de har sett en positiv utvikling i Hviterussland. Langt færre blir henrettet nå enn på 90-tallet, og de ser at det kan være en mulighet for politisk påvirkning siden myndighetene ønsker å ha et bedre forhold til Vesten. Men det er en seig kamp, og hver ny henrettelse er et nytt tilbakeslag. I år har én mann blitt henrettet i Hviterussland, og fire andre befinner seg for tiden på dødscelle.
Det er president Lukashenko som sitter med nøkkelen, og som med enkle grep kan få avskaffet dødsstraffen. For i den hviterussiske grunnloven fra 1994 understrekes hver innbyggers rett til liv - ergo trenger man ikke endre grunnloven for å bli kvitt dødsstraff.
EU er på banen
EU jobber også for å få Hviterussland til å slutte å henrette innbyggerne sine.
- En av våre hovedprioriteter er å få avskaffet dødsstraff på verdensbasis. Hviterussland er naboen vår og det siste landet i Europa som henretter, sa Elisabeth Edland, policy officer ved the Human Rights Strategy and Policy Implementation Division of the EU European External Action Service (EEAS). Hun understreket betydningen av samarbeidet med sivilsamfunnet.
- Sivilsamfunnet er veldig viktig for oss, fordi de kan nå grasrota, sa Edland.
Et motargument fra hviterussiske myndigheter er at folket selv er for dødsstraff. Dette kommer fra en folkeavstemning i 1996, hvor det ble tatt opp en rekke spørsmål, også om man var for eller i mot dødsstraff.
- Den gang støttet de fleste dødsstraff, sa Valentin Stefanovitch, visepresident for organisasjonen Viasna Human Rights Center. Men dette synet er ikke nødvendigvis gjeldende i dag.
- Noen blir faktisk overrasket over dødsstraff fortsatt eksisterer i landet vårt, sa Andrei Paluda. Han leder kampanjen "Human Rights Defenders against Death Penalty campaign", og der er informasjonsarbeid en viktig del av virksomheten. De hjelper også til med å skaffe rettshjelp til dødsdømte og deres familier.
- Vi jobber nå først mot et moratorium, og deretter for endelig avskaffelse, sa Paluda.
Florence Bellivier, assisterende generalsekretær i organisasjonen Federation for Human Rights (FIDH) og tidligere president for World coalition against death penalty, kommenterte det absurde i at myndigheter ikke har full åpenhet om bruken av dødsstraff.
- Hvorfor sier myndigheter at dødsstraff har en avskrekkende effekt, for så å ha alt dette hemmligholdet?
Vanskelige arbeidsforhold
Hviterussland har blitt styrt med jernhånd av president Lukashenko siden 1994. Ytrings-, forsamlings,- og organisasjonsfriheten er minimal, mens listen over menneskerettighetsbrudd er lang. Det finnes paragrafer i straffeloven som kan ramme arbeidet til de ikke-statlige organisasjonene i landet, og man jobber derfor i uvisse om hva morgendagen vil bringe.
- Hvis regjeringen vil, så kan de fengsle oss når de vil, sa Valentin Stefanovitch. Han fortalte at nettsteder som blir betegnet som "truende for Hviterusslands sikkerhet" kan bli blokkert, og at selvsensur er vanlig blant alt fra journalister til advokater. Bedre føre var enn å miste muligheten til å jobbe fordi man har sagt eller skrevet noe makta ikke liker.
- Du vet aldri hvilken artikkel i straffeloven som kan bli brukt mot deg - eller når.
Likevel nekter han og kollegene å gi opp kampen for et friere Hviterussland, hvor forhåpentligvis dødsstraff til slutt hører hjemme i historiebøkene.
- Vi må fortsette vår kamp. Det må bli en universell verdi: Livet til våre folk. Dødsstraff er ikke akseptabelt nå. Det må bli en universell verdi for hele verden, sa Stefanovitch.
FAKTA: FILM
- Se film fra Verdenskongressen mot dødsstraff.