Dødsstraff: Det amerikanske marerittet

Juan Roberto Melendez sitter på cellen sin og tenker på den tomme cellen ved siden av. Den cellen vennen hans pleier å være i. Vennen han er glad i, stoler på, betror seg til og gråter med. Juan hører en durende lyd av elektrisitet rundt seg før lysene begynner å blinke. Av. På. Av. På. Juan vet det bare finnes en ting i fengselet som krever så mye strøm at lysene svikter. Han skjønner at akkurat i det øyeblikket dør vennen hans. Det eneste han kan gjøre er å hviske: «vi sees snart». Neste gang kan det være hans tur.

Juan Melendez var i oktober på rundreise i Skandinavia sammen med to andre dødsstraff-aktivister; en av dem styrelederen i Amnesty USA, Rick Halperin, den andre journalisten Rob Warden. Sammen fortalte de skoler, presse og andre hvorfor kampen mot dødsstraff rører ved fundamental menneskerettighetskamp, nemlig kampen for rett til liv. I Norge var Melendez blant annet gjest i Fredrik Skavlans «Først & Sist» på NRK.

Juan Roberto Melendez var 33 år da han ble arrestert i 1984. Født i Brooklyn men oppvokst i fattigdom i Puerto Rico. Han sluttet på skolen da han var 16 for å kutte sukkerrør, og dro så til Florida for å tjene penger som fruktplukker.

- Jeg dro til USA for å finne den amerikanske drømmen, sier han. - Dessverre fant jeg i stedet det amerikanske marerittet.

11 hvite, en svart mann

Juan dro videre til Pennsylvania etter en dårlig sesong med lite jobb. Dagen han ble arrestert, mandag 2. mai 1984 er en dag han aldri glemmer:

- Det var en vakker dag. Jeg satt og spise lunsj under et epletre. Plutselig kommer mange FBI agenter i biler. De stopper og retter våpen mot oss. Ber oss legge oss på bakken. Vi gjorde det. Det ropte navnet mitt, men jeg var redd på grunn av våpnene, så jeg rakk hånden i været. De ba meg komme frem. Spurte om jeg manglet en tann. De ba meg vise tatoveringen på venstre arm og sa at «ja, du er mannen vi leter etter. Du er ettersøkt for væpnet ran og drap».

Juan lot seg utlevere til Florida, sikker på at han bare ville trenge å møte opp før han ville bli sluppet fri.

- Jeg var naiv for loven og naiv for språket, sier han.

- Men jeg var helt sikker på at de ikke kunne holde meg. Jeg visste jo at jeg var uskyldig. Moren min hadde ikke oppdratt en morder.

Saken kom for retten. Juan fikk tildelt en offentlig forsvarer som pleide å klappe ham på ryggen og si at alt kom til å gå bra. Juan var analfabet og snakket ikke engelsk, men fikk likevel ikke tolk. Han husker rettssaken godt.

- Mandag plukket de ut juryen, tirsdag plukket de fortsatt ut juryen. 11 hvite, en svart mann. Ingen latinamerikanere.

Dømt på to dager

Onsdagen startet rettsaken. For aktoratet vitnet to som hadde inngått avtale med politiet for immunitet for andre forbrytelser, en vanlig ordning i USA.

Juan hadde et alibivitne og et vitne om at tysteren som hadde navngitt Juan hadde en torn i siden til ham. Men det hjalp ikke.

- Torsdag fant de meg skyldig. Fredag ble jeg dømt til døden. Dommeren klaget over at det tok for lang tid, sier Juan.

- Etter at dommen falt følte jeg sinne. Jeg hatet aktoren, dommeren, juryen, og spesielt advokaten som klappet meg på ryggen. Jeg følte også frykt. Som puertoricaner skulle jeg være en skikkelig machomann som ikke var redd for noe. Men da var jeg var redd. Jeg var redd for å dø for noe jeg ikke hadde gjort.

Tirsdag, 2. november 1984 ble Juan flyttet til fengselet og den 6 kvadratmeter store cellen han skulle bo i frem til henrettelsen. Cellen, som tilhørte avdelingen amerikanere kaller «death row», var full av rotter og kakerlakker.

- Hvis du ikke tok maten din med en gang den ble levert gjennom luken kunne du glemme det. Kakerlakkene og rottene ventet på maten de også, forteller han.

Om natten krøp rottene opp i sengen for å finne varmen.

Beholdt troen på frihet

Juan og de andre innsatte fikk tilbringe fire timer utendørs i uken, to timer på mandager og to timer på torsdager.

- Hver gang jeg ble flyttet hadde jeg lenker på beina, rundt livet og håndjern, sier han. Dersom de innsatte ble syke kunne de ikke regne med den samme behandlingen andre tar for gitt.

- Tanken er at hvorfor skal vi bruke dyre medisiner på deg, du skal jo dø likevel..

Det var perioder hvor Juan vurderte selvmord, men troen på at han en dag skulle bli satt fri holdt ham gående. Medfangene hadde medlidenhet med Juan når de oppdaget at han verken kunne lese, skrive eller snakke engelsk.

- De sa det vakreste de kunne sagt til meg på det tidspunktet - at de ville lære meg. De verste av de verste, de mest forhatte menneskene i landet. De som aktorater kaller monstre, de lærte meg å skrive, lese og snakke engelsk. Hvis ikke de hadde lært meg, ville jeg ikke kunne kommunisert med min forsvarer og jeg ville ikke sittet her i dag, sier han.

- Jeg smiler fortsatt

Juan jobbet iherdig for å bevise sin uskyld, men det var først i 2001 at arbeidet hans førte frem. En advokat som jobbet med saken hans fant en eske som inneholdt en kassett med tilståelsen til den ekte drapsmannen, og de klarte å finne 20 vitner som underbygget tilståelsen. Ved nærmere undersøkelser ble det funnet tekniske bevis mot denne personen, som det viste seg at også var en politityster.

Dommeren avgjorte at Juan skulle slippes fri, noe han hadde vanskelig for å forstå med en gang.

- Når det endelig gikk opp for meg var jeg sjokkskadet, men jeg smilte. Og jeg smiler fortsatt.

Med en gang det ble avgjort at Juan skulle settes fri merket han en annen behandling fra de fengselsansatte.

- De tilbød meg brus og sandwicher. Jeg ville ikke ha noen ting. Jeg vil bare komme meg ut derfra. De begynte å kalle meg noe de aldri hadde kalt meg før - «Mr Melendez» - og det likte jeg.

Juan fikk utlevert 100 dollar og nye klær og ble satt fri uten så mye som en unnskyldning.

- Jeg ble ikke satt fri på grunn av systemet. Jeg ble satt fri på tross av systemet, sier Juan.

Utrolig nok sier han at han har tilgitt.

- Når du tilgir noen hjelper du ikke personen du tilgir, du hjelper deg selv. Og uten tilgivelse kan du ikke lære noen noe, sier han.

De siste årene har han reist rundt og fortalt historien sin. Juan sier selv at han anser det som en plikt.

- Dette temaet er personlig for meg fordi de dreper vennene mine. Dette er mer personlig enn jeg kan sette ord på.

Fakta om dødsstraff

• 69 land praktiserer i dag dødsstraff.

• 88 land har avskaffet dødsstraff totalt, deriblant Norge.

• 7 land praktiserer dødsstraff på folk som var mindreårige da de ble dømt.

• I året 2005 ble minst 5 186 mennesker dømt til døden i 53 land, og det ble registrert 2 148 henrettelser i 22 land. Dette er tilfeller som er kjent for Amnesty International. Det virkelige tallet på dødsdømte og henrettede er sikkert mye større. Mange dødsdommer blir avsagt i hemmelighet.

• Kina, Iran, Saudi-Arabia og USA sto for storparten av de registrerte henrettelsene i 2005.

• USA gjeninnførte dødsstraff i 1976, og er det eneste vestlige landet som fortsatt praktiserer denne.

• 38 av USAs 50 stater praktiserer i dag dødsstraff. Texas er staten som benytter seg mest av dødsstraff.

• Siden 1973 har 119 dødsdømte mennesker i USA blitt satt fri fordi de er bevist uskyldig dømt. 23 mennesker er dokumentert å ha blitt henrettet for noe de ikke hadde gjort siden 1900.

• 3500 mennesker er dømt til døden i USA og venter på å bli henrettet.

• Den 2. desember 2005 ble Kenneth Le Boyd henrettet som nr 1000 i USA til sterke protester og markeringer fra Amnesty International og andre motstandere av dødsstraff. Per 18. oktober i år var det tallet steg til 1049.

120 000 kan være uskyldig dømt

Journalist og dødsstraffaktivist Rob Warden har jobbet med dødsstraff i mange år. Hans kritiske journalistikk i staten Illinois har bidratt til løslatelsen av minst seks dødsdømte.

- Siden 1993 har 289 mennesker blitt dømt til døden i Illinois.18 stykker har blitt satt fri basert på faktisk uskyld. Det vil si en feilmargin på over seks prosent, forklarer han.

- Tenk litt på hva det betyr! Hvem ville satt seg på et fly dersom det bare var 94 prosent sjanse for å nå frem? Det er naturlig å tro at denne feilmarginen gjelder hele straffesystemet vårt. I dag er det 2 millioner mennesker i fengsel, dette kan bety så mange som 120 000 uskyldig dømt.

For aktivister som jobber mot dødsstraff går det et skille mellom dem som argumenterer på et prinsipielt moralsk grunnlag mot dødsstraff, og dem som setter fokus på at det kan begås feil, og at dødsstraffen derfor må avskaffes.

Warden har bevisst flyttet debatten over til et fokus på feilmargin.

- Fundamentalt sett er dødsstraff et moralsk problem, sier han.

- Men vi har jobbet med å fokusere debatten på uskyld fordi det er det ingen som kan argumentere mot. Ingen vil si at det er greit å henrette en uskyldig mann.

Juan Melendez er opptatt av at dødsstraff er feil uansett, også der personen er skyldig.

- Det tar så lang tid fra man blir dømt til døden til man faktisk blir henrettet. Det er problemet, når man henretter noen henretter man ikke den personen som faktisk begikk handlingen lenger. På grunn av forsinkelsen henretter man en annen person.

Amnesty USAs styreleder Rick Halperin er ikke i tvil om hva som skal til for å få slutt på dødsstraff:

- Dette er et spørsmål om utdannelse. Menneskerettighetsundervisning må bli en del av samfunnet fra folk er små. Videre er det et spørsmål om aktivisme, sier han og fortsetter:

- Generelt sett kan man si at det er veldig lite sannsynlig at drapsmenn gjentar forbrytelsen sin. Så man redder egentlig ingen ved å henrette disse menneskene. Videre kan man heller ikke si at dødsstraff avskrekker. Statene som har dødsstraff er faktisk de mest voldelige i landet, sier Rick Halperin.

Norske Amnesty-medlemmer, sier Halperin, må ikke gi opp selv om det virker håpløst i perioder.

- Det er lett å bli frustrert, men det viktigste for folk her er å vite at det man allerede har gjort har vært med på å redde liv. Den eneste feilen nordmenn kan gjøre er å la være å gjøre noe. Det ligger et ansvar hos den frie verden å snakke for de som ikke kan snakke for seg selv. Livet er ikke en tilskuersport. Involver deg!

Kilder: amnesty.no og www.deathpenaltyinfo.org