Der menneskerettighetene formes

For første gang ble det fremmet et resolusjonsforslag om den tidligere sovjetrepublikken i FNs menneskerettighetskommisjon (MR-kommisjonen), og Amnestys norske delegat Beate Slydal sto på fra morgen til kveld for å få den og andre resolusjoner vedtatt.

FN-bygget ligger vakkert til på en høyde med utsikt til Genfer-sjøen og fjellene som omkranser byen. Men vi som deltar på MR-kommisjonens sesjon har liten tid til å glede oss over synet. Møtedagene er lange og foregår i FN-byggets vindusløse grunnetasje, best kjent som «bunkersen». Her pågår en durabelig politisk dragkamp mellom FN-landene, det gjelder å få gjennombrudd for sitt syn - og unngå kritikk mot seg selv. Russerne setter alt inn på å forhindre kritikk for situasjonen i Tsjetsjenia og truer med å nedstemme et resolusjonsforslag på Irak. USA beskyldes for dobbeltmoral for sin motvilje mot å kritisere Israel, Sør-Afrika vil ha slutt på uthenging av navngitte stater og kineserne er oppsiktsvekkende aggressive i sin totale avvisning av MR-kommisjonens relevans for folk flest i Kina.

Og midt oppi det hele befinner vi i Amnestys delegasjon oss. Vår oppgave er å sørge for at resolusjonsforslagene landene forhandler frem får en så konkret og menneskerettslig god ordlyd som mulig, og at så mange som mulig av de 54 medlemslandene i kommisjonen støtter resolusjonene. For å få det til utstyrer vi oss med en stor porsjon kunnskap, list og overtalelsesevne, vi fotfølger delegatene. Og jobber til vi stuper, for vi har mange saker på dagsorden.

Hvor i all verden?

For første gang ble det fremmet et resolusjonsforslag på det sentralasiatiske landet Turkmenistan, et land vi sjelden hører noe om men hvor det begås betydelige menneskerettighetsbrudd. Onsdag morgen ankommer Amnestys etterforsker Anna Sunder-Plassmann og vi legger en slagplan. Første delegat vi oppsøker kommer fra Japan.

Japans representant har aldri hørt om Turkmenistan. Anna og jeg forklarer at den tidligere sovjetrepublikken ligger i Sentral-Asia og styres av en eneveldig president som mener han har direkte bånd til Allah. Vi opplyser at det ikke finnes ytrings- og forsamlingsfrihet i landet, at folk tortureres og lever i stor fattigdom. Vi mener resolusjonsutkastet er ganske bra og ønsker Japans støtte. Vi foreslår også at teksten inkluderer krav om at påstander om tortur undersøkes, at en del navngitte fanger får sakene sine prøvet på nytt og at FNs høykommissær for menneskerettigheter bør be om invitasjon til landet.

Den japanske delegaten noterer seg våre innspill og ser ingen grunn til å skulle stemme mot resolusjonen.

Norge med flere: Støtter!

Neste land på listen er Norge, en takknemlig oppgave. Den norske delegasjonen tar seg tid til å lytte, er åpne om sine ståsteder og deler ofte Amnestys bekymringer. Turkmenistan er intet problem, resolusjonsforslaget har norsk støtte.

Sri Lanka oppsøker jeg inne i plenumssalen. Det blir et «hviske-møte» der jeg «tegner og forteller» og gir dem Amnestys rapport. De lover å se på det, og planlegger å støtte resolusjonen.

I lunsjpausen samarbeider Amnesty med flere andre organisasjoner om et såkalt sidemøte om Turkmenistan, her forteller også turkmenere selv om situasjonen i landet. Møtet er meget informativt og representanter fra flere lands delegasjoner er til stede. Dette lover bra, og snart har vi også sikret oss Storbritannia, USA og Canadas støtte.

Uruguay og Brasil: Muligens

Tilbake i plenumssalen hvisker jeg med Uruguays representant. Hun svarer at de av prinsipp ikke støtter andre lands resolusjonsforslag, med unntak av når det kommer fra Cuba. Men hun lover likevel å titte på Amnestys rapport og anbefalinger, og sier at Uruguay i hvert fall ikke vil stemme mot resolusjonen om Turkmenistan. Muligens vil de gi sin støtte.

Uruguays naboland Brasil er litt tvilende. Ambassadøren ser gjerne på Amnestys dokumenter, men synes det er vanskelig å ta stilling til en resolusjon om et land som er så langt borte og som Brasil ikke selv har dokumentasjon om. Men, han har tillit til Amnestys dokumentasjon og ser ingen grunn til at Brasil skulle gå mot en resolusjon om Turkmenistan.

Etter en uke i Genève reiser jeg hjem. Og selv om årets sesjon i menneskerettighetskommisjonen på mange måter ble en skuffelse, så kunne jeg hale i land en aldri så liten seier idet den avsluttes. Det ble vedtatt en resolusjon om Turkmenistan.

Beate Slydal er politisk rådgiver i Amnesty International Norge

FNs menneskerettighetskommisjon

Hvert år i månedsskiftet mars/april avholder FNs menneskerettighetskommisjon sin seks ukers sesjon i Genève i Sveits. Delegasjoner fra alle FNs medlemsland, representanter fra internasjonale organisasjoner, NGOer og media er til stede under sesjonen. MR-kommisjonen er det viktigste internasjonale organ hvor det settes søkelys på menneskerettighetssituasjonen i FNs medlemsland, hvor FNs ulike spesialrapportører og spesialrepresentanter legger frem sine rapporter og anbefalinger, hvor menneskerettighetsstandarder skal utvikles og sikres og hvor NGOer som Amnesty International har talerett og kan holde sine innlegg.

Til årets sesjon hadde Amnesty blant annet prioritert land og temaer som dødsstraff, kampen mot «terrorisme», flyktninger og asylsøkere, Colombia, Kongo, Israel/Palestina og Russland. Det ble til slutt vedtatt resolusjoner om Turkmenistan, Irak, menneskerettigheter i kampen mot «terrorisme», dødsstraff og Colombia og en lang rekke andre land og saker. Det ble ingen resolusjon om Tsjetsjenia i år heller.