Den plagsomme boka!
Det ironiske i det var at den i sin sedvanlige nøkterne form viste at forholdene i Kosovo før NATO startet bombingen på ingen måte var unike for Kosovo. Grove overgrep som tortur, «forsvinninger» og utenomrettslige henrettelser ble dokumentert i land etter land. Forskjellen på Kosovo og disse landene er egentlig bare hvordan det internasjonale samfunn reagerer på brutaliteten.
I en tid der det offentlige søkelys tilsynelatende bare kan rettes ett sted ad gangen, er Amnesty Internationals årsrapport viktigere enn noen gang. Ikke fordi den skal tone ned overgrepene i Kosovo, men fordi den skal minne om at reportasjer som dem vi så i april, mai og juni kunne vært laget andre steder de samme månedene. Denne årsrapporten er i mange tilfeller det eneste stedet stemmene til torturofre, flyktninger, lemlestede og drepte alltid blir kringkastet. Eller visste du at hundrevis ble drept av politi, militære og væpnete opposisjonsgrupper i Tchad i 1998 eller at tusenvis ble drept i Rwanda, ikke i 1994, men i 1998? Kjente du til at både USA, Frankrike og Storbritannia påtales for alvorlige brudd på menneskerettighetene? For ikke å nevne at gjengangerne som Kina, Iran, Irak og Saudi-Arabia kritiseres for en rekke overgrep. Brutalitet som er blitt så selvfølgelig at andre medier knapt gidder å nevne det lenger.
Utgivelsen av Amnesty Internationals årsrapport omfattes ikke lenger med den samme interesse som tidligere. Det er snarere et bilde på medienes krympende verdensoppfatning, enn et bilde på minkende alvor i menneskerettighetssituasjonen. Nettopp derfor er Amnesty Internationals årsrapport viktigere enn noen gang.
- 142 land gjør seg skyldig i overgrep.
- Tortur og mishandling foregår i 125 land.
- Utenomrettslige henrettelser forekommer i 47 land.
- 78 land har samvittighetsfanger.
- «Forsvinninger» skjer i 37 land.
- Henrettelser utføres i 36 land.
