Den nye klagemuren

Et hav av troende jøder har funnet veien til Klagemuren. Det er fredag kveld og sikkerheten er på topp på dette helligste stedet i den hellige byen. Innenfor sperringene oppdager vi først én, så mange sivile israelere med våpen i menneskemengden som fremsier bønnene sine foran muren. Med kalott på hodet og maskingevær over skulderen eller pistol i beltet.

- Hvorfor bærer du våpen på dette aller helligste sted, spør vi forskrekket en mann med maskingeværet skjødesløst dinglende.

- Det er min plikt å beskytte jødene nettopp på dette helligste av alle steder, svarer han og tilføyer: - Jeg beskytter også dere.

Det er fredag kveld og sikkerheten er på topp på dette helligste stedet i den hellige byen

Klagemuren til israelerne er en vakker gammel steinmur som skal være restene etter ødeleggelsen av jødenes andre tempel i Davids by. Den gang jødene for to tusen år siden ble fordrevet fra sin helligdom. I dag er rollene snudd. Nå er det israelerne som fordriver palestinerne fra den hellige by. Israelerne har gitt palestinerne en moderne klagemur i ferdigstøpte, åtte meter høye betongblokker.

Atskillelse

En slik betongmur stenger palestinerne i bydelen Abu Dis ute fra Jerusalem. En kjøretur til sykehuset i Jerusalem som før tok fem minutter, er i dag et hinderløp med uviss utgang. Nå tar veien rundt muren over en time. Det vil si, hvis man er heldig og slipper gjennom veisperringene og kontrollpostene. Men de færreste slipper gjennom, og i så fall bare med en spesiell tillatelse som det israelske militæret sjelden gir.

Ett enkelt sted har israelerne latt en ydmykende sprekk mellom muren og en jernport stå igjen. Lørdag ettermiddag ser vi unge palestinske kvinner med slør og fotside kjoler og barn klatre opp og smyge seg gjennom når ingen israelsk patruljebil er i nærheten. Vi ser gamle menn med stokk bli hjulpet gjennom hullet i muren. Slik kommer palestinere seg i dag inn i den hellige by.

I snart 40 år har Israel okkupert Vestbredden, Gaza og Øst-Jerusalem som huser over 3,5 millioner palestinere. I like lang tid har Israel bygget ut bosettinger på okkupert jord. Israelerne har i samme takt forsynt seg av palestinernes knappe vannressurser. Handlinger som etter folkeretten er ulovlige.

Diskriminering, undertrykkelse og ydmykelse førte i år 2000 til en palestinsk oppstand, intifada. Steinkastende barn og unge ble møtt med en militærmakts overlegne styrke og steinene ble til bomber festet på kroppen til unge palestinere. Mest mulig død og ødeleggelse ble strategien på begge sider av konflikten. Terror ble hverdag, og «sikkerhet» et mål for den israelske politikken som rettferdiggjør de fleste midler.

Muren

I 2002 startet Israel byggingen av den muren som skal hindre de palestinske selvmordsbomberne fra å detonere sin last i Israel. Et sikkerhetstiltak. Israel har imidlertid valgt å bygge 85 prosent av muren på palestinsk jord. På den måten har de ikke bare sperret palestinerne inne i byer og landsbyer, og stengt dem ute fra deres tidligere arbeidsplasser i Israel, de har også fratatt dem store landbruksområder, beitemarker og vannkilder.

Israel har gitt palestinerne en moderne klagemur i ferdigstøpte, åtte meter høye betongblokker.

Konsekvensene for palestinerne er katastrofale. Arbeidsløsheten og fattigdommen har økt drastisk. Bevegelsesfriheten er sterkt begrenset. Det palestinske samfunnet har brutt sammen og er avhengig av internasjonal bistand. Ydmykelse, frustrasjon og mangel på håp er resultatet.

På den andre siden står israelerne og føler seg truet, tvunget til sikkerhetstiltak og militære løsninger uten utsikt til fredeligere tider. I denne virkeligheten finner vi Amnesty i Israel. De har dokumentert alle de menneskerettslige konsekvensene av muren, og tar med jevne mellomrom opp israelske myndigheters overgrep mot palestinere - så vel som palestinske overgrep mot israelere.

En knivsegg

- Vi balanserer på en knisvegg, kommenterer leder i Amnesty i Israel, Amnon Vidan og forteller om en israelsk offentlighet som er til dels fiendtlig innstilt til den internasjonale menneskerettighetsorganisasjonen. Men noen steder bærer organisasjonens virksomhet frukter; i de israelske skolene der Amnestys undervisning i menneskerettigheter er i gang.

I Israel har Amnesty 500 medlemmer, fem ansatte og et korps av undervisere som reiser rundt og holder kurs for skolebarn. På noen skoler har lærerne selv tatt i bruk Amnestys materiell. I en femteklasse på en tospråklig (hebraisk/arabisk) skole i Jerusalem, er geografilæreren i gang med en Amnesty-sak fra Hellas om flere hundre albanske barn som har «forsvunnet» fra et barnehjem. Med utgangspunkt i saken finner barna frem til opplysninger om Hellas’ geografi, religion og historie. Til slutt diskuterer de seg frem til et brev på engelsk til myndighetene i Hellas, for å be dem finne ut hvor barna er og beskytte dem.

- Vi er så opptatt av oss selv og våre egne problemer her i Israel at det er viktig å erkjenne at det finnes barn i andre land som også lider overlast. Det gir oss et annet perspektiv på oss selv og gjør det lettere å se at alles rettigheter må respekteres, kommenterer geografilæreren. Rektor på skolen ser et håp i at nettopp barn som får slik undervisning muligens blir fremtidens ledere i Israel.

Nye redskaper

- Amnesty har gitt oss redskaper til å se hva som er galt i vårt eget samfunn, sier Areen og Shebil i den drusiske landsbyen Isfiya nord i Israel. Druserne er en religiøs minoritet i Israel og det drusiske samfunnet har et svært konservativt syn på kjønnsroller. De to 15-åringene er enige om at det foregår vold i hjemmene i deres drusiske landsby, men at folk nødig snakker om det.

Areen og Shebil

- Vanligvis får vi ikke undervisning i kvinners rettigheter, men nå er vi blitt bevisste om at halve befolkningen bør ha like rettigheter. Menn som har religiøse posisjoner misbruker makten sin overfor kvinner. Vi kan fortsatt beholde religionen vår, men menneskerettighetene skal ikke brytes, mener de to. Ungdommene har gått igjennom flere kurs i menneskerettigheter, og nå skal de praktisere det de har lært. De har vært samlet for å finne frem til en metode for å undervise mindre klasser i menneskerettigheter.

Areen og Shebil er enige om at når de skal begynne å undervise 5-klassingene i menneskerettigheter vil de bruke barnearbeid som tema og lage rollespill. - Det vil bevege barna aller mest, tror Areen og Shebil i druserlandsbyen Isfiya i Israel.

TV-aksjonen og Israel

Penger fra Amnestys TV-aksjon Norge i 1999 går i dag til menneskerettighets-undervisning på israelske skoler. Undervisningen drives av Amnesty i Israel. I slutten av februar 2005 besøkte fungerende generalsekretær i AI Norge, John P. Egenæs og kommunikasjonssjef Ina Tin undervisningsprosjektene i landet.