Den nye flyktningstrømmen

Av Nina Dessau

I juni i år erklært FNs høykommissær for flyktninger, António Guterres, at økningen i antall flyktninger og migranter har tre hovedårsaker. For det første fattigdom, for det andre klimaendringer og miljøforringelser og for det tredje konflikter og krig.

Det er en god nyhet at høykommissæren for flyktninger anerkjenner det som lenge har vært en realitet. Miljøkatastrofer kan tvinge folk til å flykte like ubønnhørlig som en hvilken som helst krig. Klimaendringene forsterker flommer, tørke og andre naturkatastrofer og er blant hovedårsakene til at det allerede finnes millioner av miljøflyktninger.

Over lengre tid har likevel spørsmålet om miljøflyktninger blitt behandlet som om man håpet problemet skulle forsvinne av seg selv, bare det ble nevnt minst mulig. De rike landene skulle riktignok hatt god tid for å bli bevisst miljøflyktningene: For 22 år siden kom FNs miljøprogram (UNEP) med en publikasjon om temaet.

Et par år senere nevnte Brundtland-rapporten miljøflyktninger som et relativt nytt fenomen. UNEP varslet i begynnelsen av 1990-årene at klimaendringer vil legge ekstra press på miljøer som allerede er truet av rask befolkningsøkning, for intensivt jordbruk, overbeite, overfiske, og industriell forurensing.

UNEP dokumenterte hvordan akutt vannmangel, avskoging, jorderosjon og ørkenspredning kombinert med tørke og flom ødelegger livsgrunnlaget for mange. Global oppvarming forverrer alle disse elementene. Når tradisjonelle samfunnsstrukturer er under press, blir det også vanskeligere for lokalsamfunn å håndtere miljøtrusler effektivt.

«Masseflukt og konsekvensene av dette vil være blant de mest betydelige omveltningene forårsaket av globaloppvarming», var konklusjonen allerede i UNEPs første publikasjon om miljø- og flyktningproblematikk fra 1985. Som høykommissær Guterres presiserte i sommer, er fattigdommen hovedårsaken til folkeforflytninger. Men fattigdom og klimakrise er ikke to forskjellige problemer, tvert imot: De er tett vevd sammen over hele kloden. Klimaendringene setter tusensårsmålene i fare, det måtte FN anerkjenne i fjor.

- Klima- og miljøproblemene vil unektelig føre til at flere mennesker må flykte, eller ikke ser noen levelig alternativ enn å forlate sitt land, sa Guterres. - Mens alt dette skjer ser vi fremdeles ingen internasjonal handlingsvilje til å takle klimakrisen på en realistisk måte. Fremdeles finnes det ingen konkret strategi for å forholde seg til klima­endringene. Vi trenger en effektiv post-Kyoto-avtale, og alle frivillige organisasjoner har sin rolle å spille der, oppfordret han.

For det er i verdens tettest befolkede områder at millioner av mennesker må forlate sine hjem fordi livsgrunnlag eller bo­sted er ødelagt og det finnes ikke noe levelig alternativ. For flere år siden gikk Den Internasjonale Røde Kors og Røde Halvmåne-bevegelsen i bresjen for miljøflyktningene.

I Den Internasjonale Røde Kors-komitéens rapporter om menneskelige katastrofer beskrives den virkeligheten organisasjonen opplever hver dag i Asia, Afrika og Sør-Amerika. Rapporten gir uttrykk for et klart standpunkt: Folk som er tvunget til å flykte fordi deres livsgrunnlag har blitt ødelagt må bli anerkjent som flyktninger. Det internasjonale samfunn trenger et verktøy som inkluderer de millioner av flyktninger som blir skapt av miljøkriser.

I tillegg må «det internasjonale samfunnet», det vil si de rike landene som har redusert sine bidrag til flyktningene, vende tilbake til et anstendig nivå på sin økonomiske støtte for å gi trygge forhold til det flertallet av flyktninger som har funnet asyl i fattige land.

Hvor mange klimaflyktninger vil vi ha om 20 år? For fem år siden anga UNHCR antallet mennesker som hadde flyktet fra flommer, sult og andre miljøkatastrofer til ca. 24 millioner, - dobbelt så mange som antall flyktninger samme år. Slike tall er selvfølgelig høyst usikre.

Enda vanskeligere er det å vite hvor mange millioner klimakrise og miljøforringelse vil føre på flukt om 20 år. Enkelte eksperter har antydet at flere hundre millioner mennesker kan være på flukt som et resultat av global oppvarming om 50 år. Det kan virke skremmende og totalt uhåndterlig sett ut ifra det nåværende systemet for å håndtere flyktninger og dagens politiske landskap.

Det er meget forståelig at UNHCRs stilling til miljøflyktningene lenge har vært avvisende. Høykommisæren har et mandat om å beskytte flyktninger, etter et internasjonalt lovverk som er under voldsomt press. Den som følger den norske debatten rundt disse spørsmålene, vil ikke ha noe problem med å forstå UNHCRs bekymring.

Flyktninger og innvandrere blir mer og mer behandlet på samme vis, - med mistillit, avvisning og ikke sjelden hatske holdninger. Guterres sier: «De av oss som lever i Europa, må våkne. Det virker som om vi beveger oss i en post-opplysningstid, hvor fornuften taper grunnen for politisk populisme, rasisme, religiøs fundamentalisme og fremmedfrykt».

Det er ikke bare i vestlige land at reaksjoner mot flyktninger regisseres av populistiske partier som alt for ofte skaper meningsbølger langs hele politiske skalaen. Det er heller ikke bare i Europa at Genève-konvensjonen angripes med argumenter om at «økonomiske» migranter og andre kan utnytte konvensjonen til å søke et bedre liv utenfor sitt fødeland. De fleste flyktninger og migranter finnes jo i ikke-vestlige land. Derimot er det i USA, Europa og andre vestlige land at premissene for vår framtid fremdeles legges.

Vi trenger en internasjonal strategi for å verne klimaet og håndtere de ødeleggelsene som ikke lenger kan unngås. Vi kan ikke lenger føre en «innvandringsdebatt» atskilt fra globale problemer som ingen vil gå fri for. Vi kan ikke fortsette med å ødelegge klimaet og dermed livsgrunnlaget for mennesker over hele kloden, for så å nedsettende omtale de som flykter som «økonomiske migranter».

Det er selvfølgelig et etisk spørsmål, men ikke bare det. Dersom vi ikke kan se sammenhengene mellom de to problemene, vil det til syvende og sist slå tilbake på oss selv. Derfor er det en gledelig nyhet at høykommissæren er så klar i sin tale. Jeg håper han blir hørt.

Publisert i AmnestyMagasinet 2007/3