Den lange veien hjem- Unge tibetanere i eksil

DHARAMSALA

Klasserommet er lite og sparsommelig, men fylt med lærevillige elever. På timeplanen står engelsk, og på spørsmål fra læreren fyker flere hender i været. Denne gangen er det en ung nonne som får svare. Når ordene kommer ut litt feil, er hun den første til å le høyt. Titter man nøye da, kan man se at flere av tennene bakerst i munnen mangler. Nonnen er 29 år gamle Ngawang Jampa, og de siste sju årene har hun bodd her i Dharamsala. I likhet med de andre i klassen er hun tilknyttet ‘GuChuSum’ - en organisasjon for politiske flyktninger som blant annet tilbyr undervisning.

En av de første tibetanske flyktningene som kom hit var Dalai Lama. I 1959, ni år etter at Kina okkuperte Tibet, fikk han og hans regjering asyl i denne fjellandsbyen nordøst i India. I ettertid har mange unge, frihetssøkende tibetanere fulgt etter.

I Tibet fortsetter den kinesiske okkupasjonsmakten sin ødeleggelse av landet og dets unike kultur. Hittil har to millioner mennesker mistet livet som en direkte følge av Kinas overgrep, og tibetanerne er i dag en minoritet i sitt eget land, med sine seks millioner innbyggere. Sju og en halv million er kinesere. I tillegg lever rundt 130 000 tibetanere i eksil utenfor Tibet.

RELIGIØS FORFØLGELSE

- Jeg var 19 år gammel da jeg bestemte meg for å bli nonne, forteller Ngawang Jampa. Drømmen var å vie meg helt til buddhismen, men allerede fra starten av møtte jeg vanskeligheter. Tibetanernes særegne variant av buddhismen er en viktig del av deres kultur, og munke- og nonneordener har alltid hatt en sentral plass.

Den kinesiske okkupasjonsmakten mener derimot at tibetanernes religion og respekt for Dalai Lama er gammeldags, og har derfor ført det de anser som en moderniseringskampanje helt siden okkupasjonen. Over 6200 templer og klostre har blitt ødelagt, og årlig blir hundrevis av tibetanere fengslet for sine politiske eller religiøse meninger. Av disse utgjør munker og nonner 90 prosent. Man kan bli en del av denne statistikken bare ved å være i besittelse av et bilde av Dalai Lama eller et tibetansk flagg. Ngawang hadde praktisert som nonne i et halvt år og var med på en fredelig demonstrasjon i Lhasa da politiet arresterte henne.

- De slo, sparket og ga meg elektriske sjokk, sier Ngawang. Hvis jeg ikke sa det de ville høre, brukte de elektriske batonger i munnen min. Jeg måtte kle meg naken. Så tråkket og spyttet de på nonnedrakten min. En av de siste dagene hengte de meg opp i håndjernene i et tre og truet med at hunder skulle spise meg. Elektriske batonger er spesialdesignet til bruk i kroppens hulrom. Det er vanlig å bruke batongene i anus og vagina på nonner, fordi det i tillegg til den ekstreme smerten er svært ydmykende for dem. - Etter en måned på enecelle ble jeg plassert i et lite rom med fem andre, forteller Ngawang videre. Der sov, spiste og gikk jeg på do de neste to årene. Det var tolv timers daglig tvangsarbeid.

Tibetanere lever i eksil her i Dharamsala.

FRIHETENS PRIS

Ngawang Jampa ble alvorlig syk og kom etter hvert på sykehus. Etter tre måneder der var straffen utløpt og Ngawang restituert. Hun kommer likevel til å slite med store smerter resten av livet.

- Det var deilig å være fri igjen, sier Ngawang, men det var ikke ekte frihet. Hver dag kom politiet på døra. De ville ha fullstendig kontroll over livet mitt og nektet meg å gå tilbake til klosteret. 25 år gamle Tseten Dolkar kom til India som 17 år gammel for å ta utdannelse. Men etter fem år reiste hun tilbake til Tibet. Tseten savnet familien sin, og den eneste gangen hun gråter er når hun prater om moren.

- Jeg savner henne, sier Tseten, og kanskje får jeg aldri se henne igjen. På grensen inn i Tibet ble hun arrestert og tilbrakte de neste to månedene i fengsel fordi hun hadde forlatt Tibet ulovlig. Tseten slapp ut, men friheten er ikke så mye bedre. - Det føles som om vi som har vært i fengsel ikke har lov til å bli en del av samfunnet igjen, forklarer Tseten. Vi får ikke gå på skole eller jobbe. Det eneste vi får lov til er å eksistere. Både Ngawang Jampa og Tseten Dolkar så seg nødt til å flykte fra Tibet, Tseten for andre gang. Dette er en møysommelig prosess. Man er avhengig av troverdige guider og det kan være vanskelig å skaffe

penger som trengs.

DISKRIMINERING

Tseten Dolkar hadde aldri sittet på skolebenken før hun kom til India som 17- åring. For unge tibetanere er ikke utdannelse en selvfølge. 30 prosent av tibetanske barn får ingen skolegang i det hele tatt. Tallet for kinesiske barn uten skolegang er 1,5 prosent. Tibetanerne må også betale mer i skolepenger, mange plasser er reservert for kinesiske barn og ofte kreves høyere karakterer av tibetanerne for å kunne fortsette.

Kinas undertrykking og diskriminering av tibetanerne gir seg utslag over alt. Kinesere tjener 3-4 ganger mer i Tibet enn de gjør i andre provinser i Kina. Dette

bidrar til enorme lønnsforskjeller mellom kinesere og tibetanere. Kineserne har også lengre ferier, høyere skattefradrag og bedre pensjoner. De betaler heller ikke depositum på sykehusene. Et annet effektivt middel for å lokke kinesere til Tibet er at kinesiske nybyggere er garantert hus i hovedstaden Lhasa. For tibetanerne er det derimot en rekke restriksjoner mot flytting til byene.

VEIEN VIDERE

I Dharamsala har Ngawang og Tseten fått seg et nytt liv. Tsetens drøm er å ta artium, mens Ngawang kanskje vil gå i kloster igjen. Men, for mange er det en skuffelse å komme til India. Arbeidsledighet og savnet av familien tærer på mange unge. - Jeg kan masse, men det er ingen som trenger meg, sier Sonam Tsering. Felles for de unge tibetanerne er uansett håpet og troen på fremtiden. Men, uten et fritt Tibet er det mange som aldri får sett verken Tibet eller familiene sine igjen. Dalai Lama oppfattes som selve symbolet på Tibet og limet som holder den tibetanske kulturen sammen. Men han er en gammel mann. Hva skjer hvis Kina får fortsette sin systematiske utslettelse av denne kulturen og Dalai Lama skulle falle fra? Inntil videre må Tibet ta til takke med den hjelpen de får fra verdenssamfunnet: Sympatien.