Nordmenn møtes ikke lenger først og fremst på torget eller markedsplassen, men på kjøpesenteret. Disse sentrene er privat eiendom, men samtidig offentlige plasser. Har eierne av kjøpesentrene rett til å nekte virksomhet på sin grunn som ikke direkte fremmer handelen? Hva med flyplasser? Er det en begrensning av ytringsfriheten når Amnesty nektes å dele ut løpesedler til Tyrkia-reisende på Oslo Lufthavn?
Publisert: 5. Mar 2002, kl. 11:39 | Sist oppdatert: 29. Feb 2024, kl. 16:21
Er kjøpesentre en arena for menneskerettighetsaktivister? Kjøpesentrene er juridiske gråsoner fordi de er privat eid, men samtidig offentlig område. Hvem skal få bestemme over aktivitetene der? Foto:Samfoto

Av Lars Hoff

– En stadig større del av de aktiviteter vi utfører i det offentlige rom skjer nå på privat grunn, sier Heidi Mork Lomell. Hun er doktorgradsstipendiat i kriminologi ved Institutt for menneskerettigheter hvor hun forsker på videoovervåking av offentlige plasser. Lomell har i flere artikler advart mot at privatiseringen og kommersialiseringen av det offentlige rom truer mangfoldet i det hun kaller det demokratiske byrom.

– Hvis du vil treffe folk, er kjøpesentrene det beste stedet. Slike sentre er i dag ofte en kombinasjon av vanlig forretningsdrift og offentlige tjenester som f.eks. trygdekontor, postkontor og apotek. Hvem skal få bestemme over hva som skal skje på fellesarealene, spør Lomell. Kjøpesentrene er juridiske gråsoner fordi de er privat eid, men samtidig offentlig område fordi det er alminnelig ferdsel her.

Narkomane og politikere

– De næringsdrivende på slike sentre har en interesse i å øke fortjenesten og å minske tapet. Unge, hjemløse, tiggere og narkomane betraktes som forstyrrende for handelen og vil ofte oppleve å bli vist bort av vektere, fortsetter hun.

Også politisk aktivitet kan tenkes å kunne forstyrre handelen på kjøpesentrene. Vi så dette under kommunevalgkampen i 1999 da politikere ble nektet å holde stands utenfor mange av landets største kjøpesentre. Det samme har ideelle organisasjoner fått merke.

– Handelsinteressene er blitt stadig mer aktive premissleverandører for hva slags aktiviteter som skal være akseptable i bysentrene, og for dem er det trygghet og forutsigbarhet som teller. Dette vil nødvendigvis gå på bekostning av det demokratiske mangfoldet i byene. I Norge har vi ingen sterk tradisjon for å tenke i konfliktlinjer, vi har vanskelig for å se at private og offentlige interesser kan trekke i forskjellig retning, sier Lomell.

Hun etterlyser derfor noen klare kjøreregler for hva kjøpesentre skal ha lov til å foreta seg på fellesarealene.

Oslo Lufthavn er offentlig plass

Juristene AmnestyNytt har snakket med er svært skeptiske til at AS Oslo Lufthavn kan erklære Gardermoen for privat område og nekte en Amnesty-gruppe å dele ut løpesedler til Tyrkia-reisende.

– Der allmennheten har generell adgang, er et offentlig område, uttaler Svein Slettan, 1.amanuensis ved Institutt for offentlig rett ved Universitetet i Oslo. – På den annen side har det en betydning hva det offentlige rommet brukes til. Det blir ikke det samme om det er en Amnesty-gruppe eller nynazister som står og deler ut løpesedler.

– Oslo Lufthavn må ha en saklig grunn for å kunne nekte Amnesty å dele ut løpesedler. Det holder ikke å si at det er privat grunn, fortsetter han. Et krav til denne type aksjoner er at man ikke må være til sjenanse for publikum eller hindre virksomheten på området. – Her har vi har liten eller ingen rettspraksis i Norge, men mitt råd til Amnestys medlemmer er: Stå på, ikke irriter og bruk mediene hvis dere blir nektet å gjennomføre slike aksjoner, sier Slettan.

Ingen forskjellsbehandles

Informasjonssjef Jo Kobro i AS Oslo Lufthavn uttaler at de sier nei til alle henvendelser om å få dele ut materiale til de reisende, enten det er reklame eller ideelle budskap. – Som grunneier ser vi ingen problemer med å gjøre dette, sier han. – Det eneste unntaket vi har gjort er for TV-aksjonen. Så lenge flyselskapene ikke ønsker at det deles ut løpesedler foran skrankene deres, vil heller ikke vi godta det. Hvis fly- eller reiseselskapene derimot sier ja til slike aksjoner, vil vi måtte revurdere vår prinsipielle holdning, fortsetter Kobro. Han forsikrer at praksisen var den samme på gamle Fornebu, før Oslo Lufthavn ble et aksjeselskap.

Professor Erik Boe ved samme institutt som Slettan mener ledelsen ved Oslo Lufthavn misbruker sin private eiendomsrett når den nekter Amnesty å dele ut løpesedler her. – Oslo Lufthavn er en offentlig plass, og man har ikke lov til å begrense ytringsfriheten på denne måten. Det er dessverre et trekk i tiden at man griper for lett inn mot ferdsel og ytringsfrihet, er Boes kommentar.

– Gå til søksmål

Advokat Kyrre Eggen, en ekspert på ytringsfrihetens stilling i Norge, skriver i sitt vedlegg til Ytringsfrihetskommisjonens rapport fra 1999 at myndighetene "plikter å forhindre at de som sitter på kommunikasjonsfasiliteter utnytter sin private autonomi på en måte som på urimelig vis innskrenker andres ytringsmuligheter".

– Å dele ut løpesedler på en flyplass er ikke sivil ulydighet, selv om flyplassledelsen forbyr det. Amnesty-gruppen kan enten nekte å etterkomme forespørselen om å fjerne seg eller gå til fastsettelsessøksmål mot Oslo Lufthavn. Dere bør ikke gi dere, råder Eggen.

Publisert i AmnestyNytt 2002/1