Debatt: Privatisering av det offentlige rom

Av Steinar Eraker, Amnesty-gruppe 167

Etter en henvendelse fra Oslo lufthavn til Amnestys sekretariat bestemte sekretariatet at vi i gruppe 167 ikke lenger skulle ha anledning til å fortsette denne ’ulovlige’ aksjonen.

Dette reiser to prinsipielle problemstillinger:

1. Skal Amnesty-grupper ikke involvere seg i sivil ulydighet?

2. Skal vi godta privatiseringen av det offentlige rom?

1. Amnesty International er en menneskerettighetsorganisasjon som arbeider for bl.a. ytringfriheten. Der hvor den blir kneblet rundt omkring i verden, retter Amnesty søkelyset mot dette. Er dette en problemstilling som ikke gjelder for Norge?

Gruppe 167 opplever at myndigheter (politi, Oslo lufthavn), næringslivet (reisebyråene, NSB) og sekretariatet alle er med på å stoppe en ytring. Formålet med aksjonen er å bevisstgjøre turister (her er det ikke snakk om boikott av turisme til Tyrkia) om menneskerettighetsbrudd og be dem være ’ambassadører’ for menneskerettighetene dersom de kommer i kontakt med tyrkere på sin reise.

Oslo lufthavn og politi ser på flyplassen som privat område. Reisebyråene vil ikke at turistene skal bli plaget i sitt privatliv og sekretariatet vil ikke at vi skal gjøre noe ulovlig.

Hvorfor får da Volvo tillatelse til å ha biler stående i avgangshallen som reklame for sin sak?

Hvorfor får da butikkene ’plage’ turistene med sitt nærvær?

Er biler, alkohol og reisemål mindre private eller mer nøytrale enn et budskap om menneskerettighetssituasjonen i Tyrkia?

Etter vår oppfatning blir dette en dobbeltmoral som kun tjener næringslivets interesser. De samme tendensene ser vi også i kjøpesentrene; all påvirkning som fremmer salget er godtatt, men påvirkning som fremmer holdninger og verdier er tabu der handel og profitt settes i høysetet.

Det forundrer oss at ikke sekretariatet ser at Amnestys rolle i denne konflikten burde være å støtte gruppe 167 som er villig til å påta seg sivil ulydighet for å fremme saken. Det hører med til historien at med ett unntak, så var alle turistene positive til aksjonen!

2. Når ble flyplassen privat område? Selvfølgelig skjønner vi at mange offentlige tjenester blir utført av aksjeselskaper og private foretak, men det endrer ikke på det faktum at tjenesten er offentlig. Skal Oslo lufthavn bestemme hvem som går inn og ut av flyplassen? Må man vise flybillett for å komme inn? Skal butikkene ut? Uansett hvem som driver foretaket, så er rommet fortsatt offentlig, ellers risikerer vi at demokratiet (privatisering betyr vel ikke avdemokratisering og overgivelse av statlig styring til markedskreftene alene?) ikke har sin plass i luftverket! Å bli nektet en ytring i det offentlige rom (man bør selvsagt kunne diskutere tidspunkt) er nettopp det Amnesty arbeider mot på global basis. Er Norge unntatt dette fordi vi skal være så lovlydige? Jeg tror vi har mange jurister på vår side når vi hevder at flyplassen er et offentlig rom!

Gruppe 167 anmoder derfor sekretariatet å støtte ytringsfrihet og kjempe mot knebling av meningsytringer i det offentlige rom!

Publisert i AmnestyNytt 2002/1