De som aldri kom hjem
Argentinas blodige historie er malt på veggene, risset inn på hvert gatehjørne og etset fast i hukommelsen.
Elven Rio de la Plata skiller hovedstaden Buenos Aires fra nabolandet Uruguay. Fra flyet, på vei ned mot bakken, ser du rett ned i en brun, flytende kirkegård. Der ble et ukjent antall mennesker kastet ned i vannmassene, etter å ha blitt strippet nakne og dopet ned. De har ligget der i over 30 år.
Man anslår at 30.000 mennesker (los desaparecidos), «forsvant» under militærdiktaturet i Argentina mellom 1976 og 1983, også kjent som den skitne krigen. I realiteten ble de fleste torturert og drept. Gravide kvinner ble fratatt sine barn, og ungene vokste opp som adoptivbarn hos gjerningspersonene.
Hvorfor skriver jeg om dette nå? Jo, fordi dagen i dag, torsdag 30.august, er satt av til å minnes alle som har blitt bortført og aldri mer kommet til rette. Det er den internasjonale dagen for ofre etter tvungne forsvinninger.
Argentinske Victoria var 13 dager gammel da militær etterretning drepte moren og faren hennes, 13. februar 1976. Foreldrene var politiske aktivister, og dermed ansett som fiender av det militære styret. Fremmede menn tvang seg inn i hjemmet deres i Buenos Aires, og tok med seg den vesle jenta etter drapene. Hun ble adoptert, og vokste opp som datteren til mannen som hadde ansvaret for at foreldrene ble myrdet.
Hun er ikke den eneste.
I dag har 105 kvinner og menn i Argentina funnet frem til sin opprinnelige identitet, ved hjelp av organisasjonen «Grandmothers of Plaza de Mayo», som er viet til å finne det de kaller “Argentinas stjålne barn”. Det er trolig flere hundre igjen, som ikke vet hvem som var deres biologiske foreldre.
Når du vandrer rundt i Buenos Aires’ brede avenyer og smale sidegater, så er historien der. Veggmaleriene, smerten, raseriet, sort-hvitt-skildringer av de som aldri kom hjem. Snakker du litt spansk, får du fort innblikk i de vonde minnene. Ikke vær redd for å spørre. Mange vil snakke om den brutale historien, for at den ikke skal bli glemt.
I utkanten av byen ligger ESMA, Marinens mekaniske skole (bildet over). En samling hus, med en åpen plass i midten. Det er stille og fredelig, men de gamle bygningene har en fæl historie. Under diktaturet var dette nemlig en konsentrasjonsleir, hvor rundt 5000 mennesker ble torturert og drept.
Står du stille og lukker øynene, kan du nesten høre gjenklang av smerteskrikene.
Etter diktaturperioden ble ikke de ansvarlige stilt til ansvar for ugjerningene. Man risikerte å møte sine tidligere torturister på gaten, på vei til butikken kunne foreldre risikere å stå ansikt til ansikt med mannen som drepte sønnen eller datteren deres. Det tok tiår før ofrene og familiene endelig fikk litt rettferdighet.
I 2007 ble Cristino Nicolaides den første argentinske offiseren av høy rang dømt for forbrytelser begått under militærjuntaen. Han skulle i tillegg stått til rette for å ha kidnappet babyer, men døde før rettssaken i fjor. I dag har til sammen syv høyt rangerte militære blitt dømt til mellom 10 og 50 års fengsel for systematisk stjeling av babyer under militærdiktaturet.
Dommene gir ikke livet tilbake til alle som ble drept, de stjålne barna får aldri sett sine biologiske foreldre. Men det er en viktig avslutning på et bekmørkt kapittel i Argentinas historie.
Les mer om tvungne forsvinninger i Latin-Amerika, på Balkan og i Kina.
Lene Christensen (30) har skrevet innlegget og tatt bildene. Hun jobber som nettredaktør for Amnesty International i Norge, og var en måned i Buenos Aires vinteren 2010. Følg henne på Twitter @ChristensenLene