Dagbok fra Amnesty-medlem i Ramallah

Jamil Hilal, Amnesty-medlem, bosatt i Ramallah skriver 15. april 2002:

"I dag tror jeg det er invasjonens 17. dag i Ramallah. Portforbudet ble opphevet i tidsrommet 9.00 - 13.00. Vi fikk da tillatelse til å gå ut etter at vi hadde tilbragt de fire siste dagene rett og slett i husarrest. At portforbudet ble opphevet betyr ikke vi at kan leve som før. Det betyr bare en mulighet til å gå ut for å handle litt... noe som mange ikke har vært i stand til å gjøre siden de ikke har flere penger igjen. Noen hadde allerede nådd dette punkt før invasjonen fordi mange hadde mistet jobben sin eller var tvunget til å stoppe sin private næringsvirksomhet.

Da beleiringen ble opphevet for noen få timer, fikk for eksempel jeg anledning til litt innkjøp og en rundtur til deler av Ramallah. Dette er en by jeg elsker, og som jeg har levd i siden jeg dro tilbake til Vestbredden i 1995. Under beleiringen kom jeg meg ut for å se meg omkring hver gang jeg hadde mulighet til det. Hver eneste gang jeg har hatt muligheten under beleiringen, har jeg kommet meg ut, og da har jeg funnet ut at ting har skjedd med byen bak ryggen på beboerne:

Oleander-krattet som vokste i Masoungata, er kjørt ned av tanks, blomsterbedet i midtrabatten i Jaffaveien er knust under stålbeltene på tanksene, og trafikklysene virker ikke. Dette blomsterbedet hadde de kommunale myndighetene i Ramallah beplantet for noen få år siden sammen med unge trær med røde blomster. Overalt der jeg gikk, kunne jeg se telefonstolper som var veltet, elektriske kabler, knuste søppelkasser, lekkende vannrør, gater dekket med skrot, flatklemte biler, nedbrente bygninger eller bygninger gjennomhullet av kuler eller granater. Hver gang vi får lov til å gå ut, finner vi at vår by har fått nye sår.

13. april hørte vi eksplosjoner ikke svært langt unna, noen ganger nærmere og noen ganger svært nær. Også i går 14. april om ettermiddagen og kvelden kunne vi høre slike eksplosjoner, selv om de ikke var så hyppige som dagen før. Eksplosjonene liknet dem vi hørte da de sprengte dørene i to hus rett over gata. En venn sendte meg en epostl der han nevnte at soldatene dro rundt og sprengte og brøt seg inn i offentlige bygninger, ikke-statlige organisasjoner og butikker. Et av stedene han nevnte, var Khalil Sakakini Kultursenter. Han sa at soldatene sprengte seg inn i senteret kl 10.50. Akkurat på det tidspunket hørte vi en eksplosjon, og fra vår leilighet i 4. etasje kunne vi se fire armerte kjøretøy på vei dit Sakakini ligger.

Så snart portforbudet ble opphevet i dag, gikk jeg sammen med min kone til Sakakini. Innenfor fant vi ’Adila som er direktør for senteret. Hun stod der sammen med sin mann midt i vrakrestene og var helt lamslått. Hærens bulldozere hadde kjørt gjennom frontdøra, sprengt den neste ståldøra og kommet seg inn i senteret. Alle vinduene i senteret var knust, kontorene var i et eneste røre med glassplinter og knust inventar, ødelagte bøker og papirbiter overalt, safen var sprengt og hele innholdet med småpenger var stjålet. Plyndring har vært typisk for denne nye okkupasjonen.

Sakakini-bygningen er et fremragende eksempel på tradisjonell palestinsk arkitektur. Den ble opprinnelig bygget i 1927 og restaurert i 1995. Den inneholder verdifulle kunstverker og gamle manuskripter skjenket av Khalil Sakakini. Bygningen inneholder også kontorene til lyrikeren Mahmoud Darwish. En uke før senteret ble ødelagt hadde de besøk av en delegasjon av utenlandske forfattere, blant dem to Nobelprisvinnere, Wole Soyinka og Jose Saramago.

Dette er ikke den første kulturinstitusjon som har blitt herjet av israelerne. De brøt seg inn i Qassaba Teater og Kino og det kommunale bibliotek for noen få dager siden.

Den systematiske ødeleggelsen har vært rettet mot offentlige institusjoner, utdanningsdepartementet, bygninger for helse, finans, sosial virksomhet, jordbruk, kommunale kontorer. Alle disse bygningene ligger i Ramallah-al-Beira. Israelerne brøt seg inn og raserte dem. Det har også gått ut over butikker, ikke-statlige organisasjoner og menneskerettighetsorganisasjoner som LAW.

Jeg er i dag nedstemt over nyhetene fra Jenin-leiren der internasjonale enheter blir nektet adgang, og det gjør inntrykk å kjenne lukten fra brennede søppel i Ramallah. Folk har begynt å brenne de voksende søppelhaugene for å bli kvitt den råtne lukten og de stadig flere fluene. Jeg har sett alt dette tidligere da Beirut ble beleiret og bombardert for 20 år siden, av den samme israeler, nemlig Sharon.