Colombia-Norge: Norge konsoliderer de paramilitære i Colombia

I løpet av de siste 20 årene har den væpnede konflikten tatt mer enn 70 000 liv, flesteparten sivile, og siden 1985 har mer enn 3 millioner blitt internt fordrevne. Mange tusen sivile har blitt torturert, kidnappet eller "forsvunnet" som en del av konflikten. Selv om alle parter i konflikten har stått for systematiske menneskerettighetsbrudd og brudd på internasjonal humanitær rett, så har høyreorienterte paramilitære i den senere tid vært ansvarlig for flest drap og massakre på sivile, "forsvinninger" og tortur, mens venstregeriljaene har vært ansvarlig for flest politisk motiverte kidnappinger. Alle partene i konflikten er også innblandet i systematisk seksuell vold mot den kvinnelige sivilbefolkningen og bruker barn i sin væpnede strategi – enten som informanter eller som barnesoldater. Menneskerettighetsforkjempere, fagforeningsaktivister, afrocolombianere, urbefolkning, småbønder, fredssamfunn, kvinner og barn er spesielt utsatt for mange av disse overgrepene. Når problemene er så store, hvorfor er Amnesty International og andre menneskerettighetsorganisasjoner så negativ til demobiliseringsprosessen?

På 1970- og 1980-tallet ble de paramilitære gruppene i Colombia organisert av staten som legale sivile selvforsvarsgrupper. I 1989 ble de erklært illegale, men det ble likevel ikke gjort forsøk på å oppløse dem - i stedet har det har vært flere forsøk på å relegalisere disse gruppene. Det er fremdeles stor kontakt mellom de paramilitære og hæren, og de paramilitære har blitt brukt til å gjøre skittarbeidet for hæren i den væpnede konflikten. I desember 2002 erklærte AUC, de paramilitæres paraplyorganisasjon i Colombia, våpenhvile og begynte fredsforhandlinger med regjeringen i landet. Med så stor tilknytning mellom de paramilitære og staten, er det grunn til å spørre seg om disse forhandlingene heller likner en monolog. På tross av de paramilitæres selverklærte våpenhvile, fortsatte likevel menneskerettighetsbruddene i områdene disse hadde kontroll over. Amnesty International har dokumentert dette grundig i rapporten: Colombia: Los paramilitares en Medellín: ¿desmovilización o legalización?(Colombia: De paramilitære i Medellín: Demobilisering eller legalisering?). Her kommer det fram at den paramilitære gruppen i området Medellín er like aktiv som før – etter å ha blitt demobilisert. Gruppen fortsetter å true og drepe menneskerettighetsaktivister og andre lokale aktivister, og ikke minst fortsetter de å rekruttere nye medlemmer og operere sammen med sikkerhetsstyrkene. Det er likevel en liten endring i aktiviteten: I stedet for å operere som en stor uniformert og væpnet gruppe, opererer de nå like gjerne som en del av private sikkerhetsfirmaer eller som en del av sikkerhetsstyrkenes informanter. De paramilitære blir altså resirkulert rett inn i konflikten!

Lovfestet straffefrihet

Amnesty International har ikke bare innvendinger mot at demobiliseringen er en farse, Amnesty International ser også med bekymring på straffefriheten den innebærer. Det juridiske rammeverket for prosessen er loven Justicia y Paz (Rettferdighet- og fredsloven) og dekret 128. Disse gir meget reduserte straffer for demobiliserte illegale soldater som har begått brudd på menneskerettighetene og gjør det nærmest umulig å etterforske og anklage demobiliserte illegale soldater for menneskerettighetsbrudd. Etterforskerne får bare 36 timer til å utforme en anklage og bare 60 dager til å etterforske, selv ved krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten. Dette garanterer de facto amnestier for demobiliserte illegale soldater, og innebærer at det er lite håp om at de ansvarlige for beskyttelsen og finansieringen av de paramilitære blir etterforsket. Bruddene på menneskerettighetene, også under demobiliseringsprosessen, er dessuten så systematiske at de kan komme under definisjonen på forbrytelser mot menneskeheten og definisjonen på krigsforbrytelser til den Internasjonale Straffedomstolen. Denne domstolen fastslår at straffefrihet for slike forbrytelser er ulovlig. Vil Norge virkelig være med på å undergrave denne domstolen?

Amnesty International krever at ofrenes rett til å få vite sannheten og deres rett til rettferdighet og oppreisning blir respektert. Med denne prosessen vil forbrytelsene passere som om ingenting hadde skjedd. Det finnes knapt konsekvenser for menneskerettighetsbrudd i Colombia i dag. Vi krever at forbrytelsene blir straffet! Hvis ikke vil de pågå uten ende. Vi krever også erstatning til ofrene. Som et minstekrav innebærer dette returnering av tilranede fordeler, som for eksempel stjålet land til de internt fordrevne. Vi krever også tiltak for å forhindre resirkulering av "demobiliserte" illegale soldater. En demobiliseringsprosess bør være reell, og slett ikke innebære en skjult legalisering av illegale væpnede grupper. Så langt har lite skjedd. Colombias myndigheter virker immun mot kritikken og viser heller til at det finnes "internasjonal støtte" for prosessen.

Tilbyr 2 millioner kroner

En del av denne støtten kommer fra Norge, stolt listet opp på de colombianske myndighetenes nettsider. På tross av kritikken mot prosessen, har det norske utenriksdepartementet tilbudt seg å bidra med 1–2 millioner kroner til Organisasjonen av amerikanske staters (OAS) verifisering av demobiliseringsprosessen i Colombia. – Å ikke støtte prosessen vil være å unnlate å prøve å påvirke den i riktig retning. Det ville være å ikke bidra, og dermed sette seg utenfor påvirkningsmulighet, sa informasjonsrådgiver Rune Bjåstad til Klassekampen den 5. november 2005. Amnesty International ser med bekymring på denne uttalelsen. Er det slik å forstå at man må støtte en prosess som fører til straffefrihet for forbrytelser mot menneskeheten for å stoppe nettopp samme prosess? Er det slik å forstå at Norge må støtte en skjult legalisering av de paramilitære, hvor disse blir resirkulert inn i konflikten gjennom legale organisasjoner, for å bli kvitt samme organisasjon? Dette er absurde slutninger. I stedet for å påvirke situasjonen er realiteten heller en legitimering av prosessen. Norge har tidligere brukt krefter på å få til en fredelig løsning i Colombia. Nå undergraver Norge sin egen innsats. En grunnleggende forutsetning for forsoning er å vite hva som har skjedd. Fred kan ikke skje uten et oppgjør med fortiden. Amnesty International mener derfor at Norges bidrag bør være til fred og ikke til straffefrihet. Trekk tilbake støtten!