Colombia: Fanget i en voldsspiral

For å få Farc, den største og eldste av geriljagruppene, til forhandlingsbordet har Pastrana gått med på geriljaens krav om å tømme fem kommuner i den sørlige delen av landet - et område på størrelse med Sveits - for politi og militære styrker. Pastranas tilhengere kaller politikken hans for vågal, men realistisk og nødvendig, mens motstanderne ser den som et tegn på svakhet og en naiv holdning overfor geriljaen. Representanter for menneskerettighetsorganisasjonene i landet har foreløpig stilt seg avventende til forhandlingene, og har avvist forslaget om amnestilover for alle som har begått brudd på menneskerettighetene under konflikten.

Til tross for at døren står vidåpen ut mot natteluften er varmen trykkende på diskoteket i Vistahermosa. I det blinkende lyset fra den snurrende lyskulen løfter Carlos sin flaske med rom og utbringer enda en skål for seg og sine kamerater. Carlos er 21 år gammel, og studerer ved universitetet i hovedstaden Bogotá, men er hjemme på besøk. Flesteparten av kameratene hans har blitt i Vistahermosa, en av de fem kommunene som i prinsippet blir tatt over av geriljaen. Flere av dem har tjenestegjort for den ene eller andre siden i den colombianske borgerkrigen. Det går rykter om tvangsrekruttering, men det ser ut til å være et forsøk fra de voksne på å forklare, eller snarere bortforklare, ungdommens interesse for å kle seg i uniform.
- Det finnes ikke noe arbeid her, og få muligheter til å finne noe å gjøre. Men med våpen i hånda er det mange gutter som føler at de er noe, de får status, og kanskje mest status om de blir med i geriljaen, de er liksom enda tøffere. Men vi er bare kanonføde, uansett hvilken side vi havner på, sier Carlos.

Mange fronter
Fredssamtalene mellom Farc-geriljaen og regjeringen ble offisielt innledet 7. januar i år, men partene har ennå ikke lykkes i å bli enige om en dagsorden for forhandlingene. Ifølge meningsmålingene tror 70 prosent at fredsforhandlingene ikke kommer til å føre noen steds hen, men folk støtter fortsatt forhandlingene. Skepsisen er stor, men krigstrettheten er større. Siden 60-tallet har flere geriljabevegelser i Colombia slåss mot hæren, samtidig som de paramilitære gruppene som ble dannet for å beskytte storgodseierne og narkotikakartellene, har vokst til en egen milits, AUC. Denne slåss mot geriljaen og havner til og med i kamper med politiet og hæren. Utover de politisk motiverte militsene finnes også narkotikakartellenes bevæpnede grupper. I denne konflikten, som bare blir mer og mer komplisert, blir også bruddene på menneskerettighetene stadig grovere.
I fjor ble det satt en makaber voldsrekord med 2216 kidnappinger, seks hver dag, hvorav geriljagruppene Farc og ELN stod bak 62 prosent. 194 politisk motiverte massakrer ble gjennomført i løpet av 1998. Massakrer blir definert som mord på mer enn fem personer. Rundt 300 000 mennesker forlot sine hjem på flukt under kampene, en økning på 25 prosent sammenlignet med 1997, og det beregnes at det nå finnes mer enn en million internt fordrevne flyktninger i landet.

I sin rapport for 1998 beskriver FNs representant i Colombia et land fanget i en voksende voldsspiral, hvor brudd på menneskerettighetene har øket det siste året, og hvor staten mangler en strategi for å få bukt med volden.

- På papiret har man en gjennomtenkt, ambisiøs og seriøs politikk i forhold til menneskerettighetsspørsmål. Men samtidig eksisterer menneskerettsdiskusjonen helt uavhengig av den øvrige politikken, og har heller ingen innflytelse på den, sier Bjørn Petterson, som arbeider på FNs kontor for overvåkning av menneskerettighetene i Bogota.

Egen justis
Vistahermosa ligger i det varme lavlandet i skyggen av Macarenafjellet i det sørlige Colombia. I det glitrende morgenlyset strekker de snøhvite hegrene trettheten ut av vingene mens hanene galer om kapp med bjeffende hunder. Tre unggutter i 20-års alderen stikker innom kafeteriaen Doña Marisol for å få seg frokost. De bestiller kaffe, brus og boller, og hilser lystig på folk; spør hvordan det står til med familien, hvordan det går med avlingen, og er som folk flest. Med den ene forskjellen at de har flere håndgranater i beltet, og at macheten - bøndenes vanligste redskap - er erstattet med maskingevær. I store deler av landet har staten mistet sitt monopol på å være den instansen i samfunnet som lager lover og som dømmer mellom rett og galt. I Farc-kontrollerte områder er en ny parallell justis innført, med en egen straffeskala. Den som bryter geriljaens regler får først en advarsel, deretter bøter, og blir til slutt utvist fra kommunen. Personer som mistenkes for å samarbeide med paramilitære grupper, blir h

enrettet. Flere borgermestre som ikke ville samarbeide med geriljaen har blitt myrdet.
Det samme skjer i områder som blir kontrollert av de paramilitære gruppene i AUC, der summariske rettssaker blir gjennomført mot mistenkte geriljasympatisører. Samtidig har det militære beholdt sitt eget domstolsvesen, og de høyere befalene i hæren som faktisk blir pågrepet for overgrep mot sivilbefolkningen, blir dømt av sine kolleger. Riktignok har noen menige soldater blitt dømt for massakrer, men hæren vil helst ikke la høyere offiserer bli dømt av sivile domstoler.

Amnesti eller rettferd
Farc-geriljaen har lenge krevd å få status som en offisiell krigførende part, noe som burde innebære at de skal behandles etter Genevekonvensjonen. Den colombianske stat har imidlertid ikke villet endre på sin betegnelse av Farc som en gruppe terrorister. Geriljaen ble lei av denne legalistiske holdningen, og har gått tilbake til voldens enkle matematikk. I løpet av de siste årene har Farc systematisk tatt soldater og politifolk til fange, og krever nå en utveksling av ca. 400 fengslede geriljamedlemmer mot rundt 350 gisler. Mange av de dømte geriljasoldatene sitter fengslet for grove forbrytelser slik som massakrer, mord og bombeattentat, og landets jurister har har hatt problemer med å finne en måte å gjennomføre en slik utveksling på innenfor rammene av grunnloven. Den eneste utveien er å innføre et allment amnesti for forbrytelser begått innenfor rammene av den væpnede konflikten, noe som Colombias menneskerettsorganisasjoner motsetter seg på det sterkeste.
- Straffefrihet skal ikke være prisen vi må betale for fred, sier Amanda Romero fra ILSA, Instituto Latinoamericano de Servicios Legales Alternativos.

- Selvsagt ønsker vi fred, men vi ønsker også rettferdighet. I Latinamerika blir alle diktaturer og borgerkriger avsluttet gjennom amnestilover, men det er feil. For det første er dette en hån mot ofrene, og for det andre fører det ikke til forsoning.
Som mange andre politisk engasjerte i Colombia, ser menneskerettsgruppene på forhandlingene som et spill for galleriet der begge parter til dels vil prøve å sanke politiske poeng, og til dels vil vinne tid til å omgruppere styrkene sine. Det er ikke første gang en nyvalgt president innleder en spektakulær fredsprosess som ikke resulterer i annet enn en opptrapping av krigen.

Aktivister blir drept
- Colombia er et svært formalistisk land. Vi setter opp regler og systemer for hvordan vi skal leve, men også for hvordan vi skal drepe hverandre. Under forhandlingene blir det lagt frem lister over krav, og det diskuteres juridiske og økonomiske strategier, og i felles uttalelser blir det snakket om «fremskritt og enighet». Men samtidig fortsetter krigen og overgrepene, mordene og massakrene blir ikke færre, og flyktningene blir bare flere, sier Amanda Romero.
I fjor ble åtte menneskerettighetsaktivister myrdet, og like mange som etterforsket overgrep mot sivilbefolkningen. De paramilitære gruppene i AUC har definert alle menneskerettsaktivister som geriljasympatisører og erklært dem for «legitime militære mål». Drapene og forfølgelsen har fått flere organisasjoner til å stenge kontorene sine ute på landet, og begrense virksomheten til den relative sikkerheten i hovedstaden Bogotá. Representanter for de ulike menneskerettsgruppene er frustrerte fordi de vet at dette er en strategi for å fjerne observatører fra landsbygda, der krigen pågår.

- Geriljaen og de paramilitære gruppene snakker om at de vil humanisere konflikten, men i praksis er det ikke slik. Begge parter har en helt forferdelig krigslogikk - den som dreper flest vinner, sier Amanda Romero.

I Vistahermosa fortsetter livet som vanlig samtidig som bekymringen er stor for hva som kommer til å hende i fremtiden. Et 40-talls familier har forlatt byen, men de fleste har ingen mulighet til å flykte. Når - eller hvis - Farc forsvinner og hæren vender tilbake, er det stor fare for at paramilitære grupper kommer og anklager folk for å stå i forbindelse til geriljaen, og at sivilbefolkningen nok en gang havner midt i skuddlinjen.
De sivile, ubevæpnede politifolkene som har erstattet det vanlige politiet i de fem kommunene har krevd høyere lønn fra regjeringen for å gjøre jobben, fordi paramilitære grupper har hevdet at borgerpolitiet styres av geriljaen. Men regjeringen vil ikke snakke om saken. I stedet fikk politifolkene en livsforsikring som tilfaller familiene deres om noe skulle skje.
- Det var vel et tegn på hva regjeringen egentlig tror om fredsprosessen, sier Ezequiel Velasquez, sjef for de femten sivile politifolkene i Vistahermosa.

Oversatt fra svensk av Ivar Dahle

Fakta: Tidligere forhandlinger
I 1984 inngikk Farc en avtale om våpenhvile med den daværende president som en innledning til en fredsprosess. Geriljaen dannet den politiske venstrealliansen Union Patriótica (UP) for å stille til valg og for å kunne bli integrert i det sivile samfunnet igjen. Partiets medlemmer ble utsatt for forfølgelse fra dødsskvadroner og paramilitære grupper, og i løpet av et par år hadde partiet bokstavelig talt blitt skutt bort. Mer enn 3000 UP-kandidatene har blitt myrdet siden 1985, noe som gjør at Farc krever garantier for at regjeringen stopper de paramilitære gruppene før de vil delta i det sivile politiske liv.

Farc: I løpet av de siste femten årene har den marxistisk inspirerte Farc-geriljaen tatt kontroll over koka-avlingene i den sørlige delen av landet, og de skattene og avgiftene de får inn gjennom narkotikahandelen har fylt pengesekken. Geriljaen regner med at de har rundt 13,000 soldater som takket være den store pengestrømmen er bevæpnet med de mest moderne våpnene på markedet. Fra å ha kjempet i et begrenset område på begynnelsen av 80-tallet, har Farc nå åpnet over 75 fronter over hele landet.

ELN: Den andre geriljagruppen i Colombia, Ejército de Liberación Nacional (ELN), opererer i den nordlige delen av landet, og er mindre og svakere enn Farc. Også ELN krevde en demilitarisert sone for å innlede fredsforhandlinger med regjeringen, noe president Pastrana avviste. Fredsforhandlingene avtok etter dette. I slutten av april kapret ELN et innenriksfly med 46 passasjerer for å tvinge regjeringen til å omgjøre sin beslutning.

AUC: I begynnelsen var Colombias Forente Selvforsvarsgrupper (Autodefensas Unidas de Colombia) en relativt liten gruppe som bekjempet geriljaen under oppdrag fra narkotikakarteller og storgodseiere. I senere år har imidlertid de paramilitære gruppene vokst seg større, og regner med de nå har rundt 5000 menn. AUC angriper ikke bare geriljaenheter, men også det de hevder er sympatisører blant sivilbefolkningen, og de har gjort seg skyldige i flere brutale massakrer. Menneskerettighetsorganisasjonene i Colombia utpeker AUC som den verste gruppen når det gjelder brudd på sivilbefolkningens rettigheter.

«LEDSAGER» i Colombia?
Ofrene i Colombias borgerkrig er sivile. Menneskerettighetsaktivister, studenter, kvinnegrupper, fagforeninger og urbefolkningen. Colombia regnes for å være et av verdens farligste land for menneskerettighetsforkjempere.
Peace Brigades International (PBI) er en pioner innen ledsagelse av mennesker som er utsatt for politisk vold. Siden 1983 har organisasjonen ledsaget fagforeningsledere, menneskerettighetsaktivister, studentledere, internt fordrevne og folk som vender tilbake fra eksil. PBI etablerte seg i Colombia i 1994, og er den eneste organisasjonen som arbeider på denne måten i landet.
Amnesty International har inngått en samarbeidsavtale med PBI, for å støtte ledsagelse av menneskerettighetsforkjempere i Colombia.
12.-13. juni arrangerer PBI Norge et seminar om Colombia og hvordan internasjonal tilstedeværelse kan begrense overgrep.
Vil du bli «ledsager», ta kontakt med Øyvind Telstad tlf. 93 00 55 69, e-post: pbi-norge @studorg.uio.no.