Carlos Iván Lopera-En fredsaktivist

- Etter at fredsprosessen mellom myndighetene og geriljaen brøt sammen for fire år siden har det skjedd en militarisering av landet. Landet er veldig splittet i synet på hvordan man kan oppnå fred. Mange mener at vold må møtes med vold, mens andre avviser enhver voldshandling og satser fullt på kontakt og dialog som veien til fred.

Det sier fredsaktivisten, juristen og filosofen Carlos Iván Lopera som i ti år har stått sentralt i arbeidet til fredsnettverket Redepaz i Colombia. Han deltok i oktober i en internasjonal menneskerettighetskonferanse i Oslo i regi av Stiftelsen menneskerettighetshuset som støtter forsøket på å etablere et menneskerettighetshus i Bogotá.

Lopera forteller at myndighetene inntar en fiendtlig holdning til arbeidet for fred og respekt for menneskerettighetene.

- De oppfatter oss som allierte med ”terrorister” fordi vi er kritiske til den politikken regjeringen fører. Faktum er at vi klart og tydelig tar avstand fra enhver voldelig handling, begått av alle sider i denne konflikten. Vi mener de som bruker vold bryter humanitær lov og menneskerettighetene.

Menns krigføring

Redepaz fører uoffisielle samtaler med geriljaen i de områdene der fredsnettverket er aktivt.

- Vi forsøker som fredsorganisasjon å holde kontakt med alle parter og særlig i de lokalsamfunnene der de væpnede gruppene opererer. Vi må snakke med dem for å komme frem til små kompromisser som gjør dagliglivet levelig. For eksempel forsøker vi å få til at de ikke minelegger skoler, et sykehus eller en vei.

Carlos Iván Lopera forteller at geriljaen FARC ikke anerkjenner de humanitære spilleregler og heller ikke den internasjonale straffedomstolen. Men han mener fredsbevegelsen må holde kanalene åpne til alle parter i konflikten.

Er det forskjell på hvordan kvinner og menn oppfatter veien til fred?

- Jeg tror det. Selv om kvinner nå også rekrutteres til geriljaen, er det først og fremst menn som driver med krigføring, mens de fleste ofrene i konflikten er kvinner og barn. Derfor tror jeg kvinner lettere søker fred og forsoning. Vi ser at fredsprosessene og arbeidet for menneskerettighetene på lokalt plan for en stor del drives av kvinner.

Kvinneinitiativer

Lopera mener kvinnebevegelsen i Colombia står sterkt.

- De gjør et veldig, veldig viktig arbeid. De har dannet nettverk for fred og står bak mange viktige initiativer som freds- og forsoningsmøter med militæret, og seminarer for sannhet, rettferdighet og oppreisning. De driver også psykososialt arbeid når overgrep har skjedd, og gjør dem kjent.

Han understreker at de opererer i en svært mannssjåvenistisk kultur som er aggressiv mot kvinner og barn.

- De militære bruker sin fysiske makt i stor grad for å undertrykke og terroriserer kvinner, militariseringen går gjennom kvinners kropp. Kvinner blir i stor grad gjort til ofre i dobbel forstand siden de også blir tvunget på flukt med barna. Mennene er enten drept eller i krigen. I områder der geriljaen eller de paramilitære er virksomme står kvinner i en umulig situasjon, anklaget for å støtte den ene eller andre siden.

Problemet er vel at ingen straffes for overgrepene?

- Ja, absolutt. Veldig, veldig få saker kommer frem til rettsapparatet, og i de få sakene som gjør det opplever kvinner å bli mistenkeliggjort. Deres versjon blir ikke anerkjent. Kvinner blir helt enkelt ikke trodd.

Et beskyttet hus

Carlos Iván Lopera mener det er farligere å være menneskerettighetsforkjemper i dag enn tidligere.

- Signalene fra regjeringen gjør det farligere. Mange frivillige organisasjoner blir trakassert, lukket eller får problemer. Vi merker at ikke bare fredsarbeidet vårt og aksjonene blir motarbeidet, men at militariseringen av samfunnet gjør at det heller ikke er et rom for å diskutere fredelige virkemidler.

Han mener den internasjonale tilstedeværelsen i Colombia er av stor betydning og at samarbeid mellom frivillige organisasjoner på internasjonalt plan gir en vesentlig støtte og beskyttelse.

- Ideen om å etablere et menneskerettighetshus i Bogotá ser jeg som en konkret og viktig støttehandling. Et slikt hus vil gjøre det mulig å holde løpende kontakt og samarbeide mellom de ulike organisasjonene, nettverkene og lokale gruppene i Colombia. Det vil også gjøre det lettere å holde kontakten mot det internasjonale menneskerettighetsmiljøet.

Lopera tror et slikt samlet miljø vil være mer skjermet mot angrep fordi den politiske kostnaden ved å angripe vil være stor. Han ser for seg at menneskerettighetshuset kan ha hovedsete i Bogotá, men mener at det som en form for menneskerettighetskommisjon bør bevege seg rundt i landet med internasjonale representanter.

Fredsaktivisten har satt seg et langsiktig mål.

- Jeg tror ikke at vi vil se en bedring på kort sikt, men på lang sikt har jeg tro på større bevissthet i befolkingen. Menneskerettighetsforkjempernes arbeid for å gjøre overgrepene kjent er viktig. Om ti år har vi kanskje oppnådd noe. Jeg er optimist, sier Carlos Iván Lopera.