Burma: Storebror ser deg - og tar deg

Dette tilfeldige møtet på gata ble til et av de sterkeste minnene jeg har fra Burma. Et minne om mot.

Noe av det første som slår meg når jeg kommer til Rangoon, er fraværet av militære i gatene. Uniformer, våpen og tanks er en like lite en del av gatebildet her som det er i en hvilken som helst by i Norge. Men det betyr ikke at folk kan prate fritt. I den vakre burmesiske hovedstaden er det øyne og ører overalt.

Stor risiko

Den oppsagte historielæreren tok en stor sjanse da han henvendte seg til meg. Militæretterretningen følger innbyggernes daglige gjøremål med argusøyne, å pleie omgang med utlendinger kan være nok i seg selv til at regimet holder deg under oppsikt.

© Marte Graff Jenssen

Det er ikke uten grunn at burmesere spøker om at George Orwells berømte framtidsbok «1984», i virkeligheten er en beskrivelse av deres eget land. Forfatteren skriver om et samfunn der storebror ser deg, der tankepolitiet kontrollerer hjernen din og du ikke kan unnslippe myndighetenes allestedsnærværende falkeblikk. Boka er selvsagt forbudt i Burma, som så mye annen litteratur regimets menn ikke liker.

Full kontroll

Den årlige rapporten om ytringsfrihetens kår i verden, som Reportere Uten Grensers står bak, levner liten tvil om situasjonen i Burma. Bare Nord-Korea og Cuba ligger under det sørøstasiatiske militærdiktaturet på lista med 167 land. Til og med verstinglandet Kina skårer høyere enn Burma når det gjelder ytringsfrihet.

Utenlandske journalister blir i all hovedsak nektet visum. Det internasjonale pressekorpset i Rangoon består av en enslig journalist fra Kinas statlige nyhetsbyrå Xinhua. 11 burmesiske journalister er blant landets 1350 politiske fanger; flere av dem har sittet inne siden de store pro-demokratiske demonstrasjonene i august 1988.

Burmas to tv-kanaler er statlige og sender bare det militærjuntaen mener at landets 52 millioner innbyggerne trenger å vite. Det samme gjelder avisene. Undergrunnsutgivelser kan medføre opp til 20 års fengsel og det er svært få som tør trosse regimet. Resultatet er at de fleste som gir ut avis, gjør det åpent, med de sterke begrensningene det medfører.

Sensur

Siden militæret tok makten i 1962, har den statlige sensurkomiteen kontrollert alt fra løpesedler til aviser og bøker. Tidligere foregikk sensureringen først etter at alle bladene eller bøkene var trykket opp, og komiteen strøk over tekst eller rev ut sider i bladene. På den måten var det tydelig for leserne at noe hadde blitt fjernet eller sladdet. Nå har myndighetene blitt smartere og sensuren verre. Alt som skrives må først gjennom sensurkomiteen, før man eventuelt får lov til å trykke noe i det hele tatt.

- Bladet vårt er skrevet på et av de etniske gruppenes språk, og det kan ikke sensurkomiteen lese. Mens jeg før bare underskrev på at alt som sto i bladet fulgte myndighetenes sensurkrav, må vi nå oversette hele bladet til burmesisk, for at sensurkomiteen selv skal lese. Det forteller sjefredaktøren for et etniskbasert magasin. Vi treffes i skjul. På grunn av frykt for represalier og ytterligere problemer med sensurkomiteen, kan ikke hans identitet gjøres kjent.

Tidspunktet for utgivelsene varierer med tiden det tar myndighetene å godkjenne den siste utgaven, forteller han. Sensurkomiteen kan bruke opp til tre-fire måneder på å behandle saken.

Filmet flom

Regimets liste over hva landets innbyggere ikke skal få kunnskap om, er omfattende.

- Vi kan ikke rapportere om dårlige nyheter og vi må være forsiktige når det gjelder politiske saker. Det gir oss ikke mye igjen å skrive om, sier en redaktør til Comittee to Protect Journalists (CPS).

Naturkatastrofer, hiv/ aids, korrupsjon, utdanning og enhver hentydning til den fengslede opposisjons-lederen Aung San Suu Kyi, er blant de sakene som lider under sensurkomiteens saks. Ifølge eksilbladet Irrawaddy ble en dokumentarfotograf fengslet i juli i fjor etter å ha filmet opprydningsarbeidet etter en flomkatastrofen i Kachinstaten. I februar i år ble plutselig alt salg av utenlandske filmer og musikk forbudt.

© Vibeke Hermanrud

Mens resten av verden satt og fulgte intenst med på fjernsynsoverføringene om terrorangrepene mot USA 11. september 2001, ble dette så vidt nevnt i de statlige burmesiske avisene. TV-kanalene ignorerte hendelsen fullstendig. Politiet konfiskerte piratkopier av CNNs overføringer som ble solgt på gata, og truet selgerne med fengsel, melder CPJ.

Det populære burmesiske livstilsbladet Han Thit fikk ifølge Irrawaddy karantene i mars og april i år etter å ha trykket en annonse for en restaurant som reklamerte for spesialtilbud på Valentinerdagen. Pro-amerikansk, mente sensurkomiteen.

«World Narrow Web»

Internett kom til Burma i 2001. Som sin røde nabo i nordøst, frykter burmesiske myndigheter verdensvevens muligheter for usensurert informasjon, og tilgangen er derfor sterkt begrenset.

All online-aktivitet overvåkes og sluses gjennom det statlige intranettet. På den måten kan regimet sensurere de sidene de måtte ønske. Både Hotmail og Yahoo! er bannlyst. All epost går også gjennom sensurmyndighetene før den blir videresendt til mottager. For å opprette en epostadresse må du søke myndighetene.

Radio Oslo

Siden 1996 har det vært forbudt å eie faksmaskin og modem, uten godkjenning fra regimet. Overtredelse kan medføre opp til 15 år i fengsel. Det samme gjelder for alle som bruker internett for å «undergrave staten, lov og orden, nasjonal samling, nasjonal kultur eller økonomi».

Sultefôret på alternativ informasjon, sniklytter folket i Burma til utenlandske radiokanaler. En av de mest kjente er Democratic Voice of Burma, som sender fra Oslo. Denne lyttingen er ikke ufarlig. I 2000 ble en 70 år gammel mann arrestert og fengslet i to år. Angivelig var hans forbrytelse at radioen hans sto søkt inn på frekvensen til en utenlandsk pro-demokratisk radiokanal.

Modige sjeler

Konsekvensene av den harde sensurpolitikken er at journalister og redaktører utfører en kraftig selvsensur, for ikke å miste kostbar tid på å måtte skrive sakene om igjen. I frykt for den statlige sensurkomiteen, er folk blitt sin egen sensurkomité. Veldig få tøyer grensene for ytringsfriheten, men noen modige sjeler finnes alltid, og sensurkomiteen blir lurt på ulike finurlige måter.

- Nå forstår jo ikke medlemmene av sensurkomiteen mitt morsmål da, så hva vi egentlig skriver om i bladet vårt kan de jo ikke vite, humrer redaktøren vår.

Og vi kan tenke oss hva skredderen i Rangoon, som kaller seg Liberal Tailor, egentlig mener om regimet. For ikke å snakke om hva restauranteieren, som presiserer at spisestedet hans ble opprettet i 1988, tenker om de store protestdemonstrasjonene samme år.

Historielæreren kikker seg rundt før han fortsetter hviskingen:

- Jeg hører på Radio Oslo hver dag. Hver dag!