Brasil

Brasil er et land som historisk sett har slitt med strukturelle menneskerettslige utfordringer langs hele spekteret av rettigheter. De siste årene har landet tilsynelatende blitt mer polarisert

Regjeringsperioden til Jair Bolsonaro (2019 – 2022) innebar en dramatisk negativ utvikling:

• Fiendtlig retorikk mot miljø- og menneskerettighetsforkjempere, urfolk, quilombolas, landløse bønder, kvinner og LHBTIQ+ personer.
• Nedbygging av institusjoner med ansvar for å beskytte og overvåke situasjonen til menneskerettighetsforkjempere, urfolk og andre tradisjonelle grupper, samt klima og miljøet.
• Sivilsamfunnets deltakelse i offentlige beslutningsprosesser ble begrenset og myndighetene ble stadig mindre transparente. Desinformasjon hadde også en negativ påvirkning på folks rettigheter.
• En skandaløs håndtering av covid-19 pandemien førte til at Brasil rammet uforholdsmessig hardt på grunn av en uforsvarlig håndtering av den globale. 

Under regjeringsperioden til Lula da Silva (2023-26) har presidenten ført en politikk som har vært mindre rettighetsfiendtlig enn sin forgjenger. Regjeringen styrket miljøinstitusjonene og lykkes med å bremse avskogingen til det laveste nivået siden 2013, den gjenopptok anerkjennelse og formalisering av territoriene til urfolk og Quilombolas, styrket dialogen med sivilsamfunnet, opprettet et departement for urfolksspørsmål og lykkes med å redusere fattigdommen til sitt laveste nivå på 30 år. Sårbare befolkningsgrupper, særlig afroetterkommere og lavinntektsgrupper, har vært ekstra utsatt for konsekvensene av klimaendringer. Enkelte miljølover og andre reguleringer har i tillegg ført til en negativ utvikling i miljøpolitikk, også de siste årene. Situasjonen til miljø- og menneskerettighetsforkjempere forblir dramatisk.

Strukturelle ulikheter preger samfunnet og hindrer mange i å nyte menneskerettighetene sine. Lula-regjeringen har ikke lykkes med å bidra til en betydelig bedring av sikkerheten eller reduksjon i politivolden som særlig rammer unge, svarte gutter og menn. Vold mot LHBT-personer og kjønnsbasert vold, særlig mot svarte kvinner, er en alvorlig bekymring.

Miljø- og menneskerettighetsforkjempere 

Det var ingen land i verden hvor det ble drept så mange miljø- og menneskerettighetsforkjempere, mellom 2012 og 2021, som i Brasil. Ifølge Global Witness ble 342 drept, og en tredjedel av disse var urfolk og afroetterkommere. 85% av drapene skjedde i Amazonas. I 2025 registrerte Global Witness 26 drap eller forsvinninger (124 globalt) på miljø- og menneskerettighetsforkjempere i Brasil. Frontline Defenders registrerte 22 drap på menneskerettighetsforkjempere i Brasil i 2025 (globalt ble det registrert 357 drap).  

Landkonflikter er en av de viktigste driverne bak overgrepene, som forekommer i rurale områder, mot miljø- og menneskerettighetsforkjempere i Brasil. Tømmer, dyrkbar mark, mineraler, olje og fornybar energi er blant naturressursene som tiltrekker seg interesse fra mange ulike aktører; politikere, næringsliv og mer eller mindre organisert kriminalitet. Mellom disse aktørene finnes det mange gråsoner.   

FNs spesialrapportør for situasjonen til menneskerettighetsforkjempere forteller at risikoen for menneskerettighetsforkjempere er utstrakt og vedvarende, angrepene ekstremt voldelige og de som er mest marginaliserte og opplever mest diskriminering er mest utsatt, slik som urfolk, quilombolas, svarte, fra elvesamfunn (riberinhos), fra rurale områder eller arbeiderklasseområder.  

I 2004 lanserte Brasil “Programa Nacional de Proteção aos Defensores de Direitos Humano”, et program for å beskytte menneskerettighetsforkjempere. Programmet har i stor grad vært regulert gjennom presidentdekreter og administrative regler snarere enn en egen nasjonal lov.

Programmet har, slik Justica Global og Terra de Direitos har beskrevet, vært preget av en rekke svakheter som gjør at programmet har vært langsomt, hatt lav kapasitet og vært ineffektivt. Budsjett, manglende gjennomsiktighet, institusjonelle svakheter og manglende tilpasning til lokale omstendigheter og identitet er blant svakhetene organisasjonene har fremhevet. Programmet har heller ikke vært fullt utrullet i alle delstatene, og FNs spesialrapportør for situasjonen til menneskerettighetsforkjempere understreker at sivilsamfunsorganisasjoner, ikke staten, implementerer programmet, til tross for at staten har ansvaret for å beskytte menneskerettighetsforkjempere.   

Menneskerettighetsforkjempere som blir truet eller angrepet kan heller ikke stole på at rettssystemet vil gjennomføre effektive etterforskninger og ansvarliggjøre dem som er skyldige da det hersker stor straffefrihet for slike forbrytelser.

I 2022 ble Brasil dømt i Den inter-amerikanske menneskerettighetsdomstolen for drapet på Gabriel Sales Pimenta, og som et delsvar på denne dommen, i 2023, ble det opprettet en tverrfaglig arbeidsgruppe, «Grupo de Trabalho Técnico Sales Pimenta». Som et resultat av dette arbeidet lanserte myndighetene, ved inngangen til COP30, en nasjonal plan for beskyttelse av menneskerettighetsforkjempere, som altså er utarbeidet i samarbeid med sivilsamfunnet. Dessverre er det allerede flere forslag om å suspendere denne planen. Høsten 2026 var myndighetene inne i en implementeringsfase hvor det ble avholdt møter med sivilsamfunnet.

Brasil signerte Escazú-avtalen i 2018, men til nå er den kun stemt igjennom i det brasilianske underhuset, til tross for at Lula oppfordret kongressen å ratifisere allerede i 2024. Høsten 2026 hadde den fortsatt ikke blitt behandlet av Senatet. Dersom denne vedtas vil de forplikte Brasil til større åpenhet og deltakelse i beslutninger med miljøkonsekvenser, i tillegg til å måtte beskytte miljøforkjempere.

De siste årene har det vært fremgang, om ikke nødvendigvis endelig strafferettslig avklaring, i etterforskningen av og rettsakene i tilknytning til drapene på profilerte menneskerettighetsforkjempere som Marielle Franco og Anderson Gomes, Maria Bernadete Pacífico, Bruno Pereira og Dom Philips. Straffefrihet for trusler, angrep og drap på menneskerettighetsforkjempere er et vedvarende problem i Brasil.

Urfolks og andre tradisjonelle gruppers rettigheter 

Urfolk og andre tradisjonelle grupper som Quilombolas og riberinhos er avhengige av å leve i tett tilknytning til sine landområder for å kunne ivareta og utøve sin kultur. Derfor er deres rettigheter til deres historiske landområder anerkjent i internasjonal menneskerettslov, og forvaltning av naturressursene som er på disse landområdene forutsetter fritt, forhåndsinformert, samtykke (FPIC). De menneskerettighetsforkjemperne som tilhører disse gruppene er også de som er mest utsatt, som beskrevet ovenfor. 

Disse gruppene krever at; inntrengere fjernes, landområdene markeres og anerkjennes som deres, miljøkriminalitet straffes og at gruppene mottar kollektiv beskyttelse. I perioden 2016 – 2022 stanset myndighetene prosessen med å avklare landrettigheter.

Selv om Lulas regjering har økt tempoet på anerkjennelsen av territorier som tilhører urfolk og Quilombolas, men er det fortsatt mange som venter.

Ifølge Amazonía Real hadde 20 urfolksterritorier blitt homologert mellom 2023-25, mens Articulação dos Povos Indígenas do Brasil (Apib) på dette tidspunktet mente at nesten 70 urfolksterritorier gjenstod. I mars 2025, ble det inngått en avtale mellom føderale myndigheter, Itaipú Binacional og Avá Guaraní Paranaense om oppreisning ressursallokering på grunn av landet staten hadde tatt fra dem for å bygge den enorme vanndemningen.

Yanomami, Kayapó, Munduruku og Sararé-territoriene har blitt gjenstand for invasjoner, landtyveri og/eller ulovlig gruvedrift. Samtidig har trusler og angrep mot urfolksledere økt betydelig gjennom 2025, og flere har blitt drept.

I 2025 ble Brasil dømt i Den inter-amerikanske menneskerettighetsdomstolen for å ha brutt de territorielle rettighetene til 171 Quilombola-samfunn i delstaten Maranhão, og ble beordret å restituere store landområder og sikre oppreisning. Quilombola-ledere fortsetter å oppleve trusler, angrep og strukturell vold.

Ikke bare går arbeidet med landrestitusjon langsomt, men det er sterke krefter forsøker å få innført en lov som vil hindre urfolk å bli tilkjent sine tradisjonelle landområder med mindre de var bosatt på disse i 1988, året Brasils grunnlov ble innført (tesen kjent som «Marco temporal»). Denne “tesen” ser bort ifra at mange urfolk som har blitt tvangsfordrevet, nettopp ikke har kunnet returnere til sine landområder. FNs spesialrapportør, Amnesty International og andre sivilsamfunnsorganisasjoner har kritisert tesen fordi den bryter med menneskerettighetene. Til tross for at høyesterett avviste den i september 2023, stemte Senatet igjennom en grunnlovsendring i tråd med denne tesen i desember 2025, som selv regjeringen mener strider med menneskerettighetene. Høyesterett har avviste igjen denne tesen i desember 2025, i en beslutning publisert i mars 2026.

Klimaendringene rammer skjevt 

Ekstremregn, landskred, oversvømmelser, tørke og skogbranner er blant konsekvensene av klimaendringer i Brasil. Samtidig opplever mange konsekvensene av avskoging, forurensing av elver og manglende klimaberedskap. I Brasil rammer dette skjevt; personer som bor i fattigdom, som ofte er afroetterkommere, urfolk eller andre utsatte grupper rammes uforholdsmessig hardt av klimaendringene og dårlig miljøpolitikk. Kvinner fra utsatte grupper rammes særlig hardt.

Amnesty og «Vozes negras pelo clima» (svarte stemmer for klimaet) har dokumentert hvordan særlig svarte kvinner i Brasil utelukkes fra relevante beslutningsfora, og fratas muligheten til å bidra til utformingen av en politikk som kunne bidra til å beskytte rettighetene deres og miljøet. De er en ressurs som må få delta i politikkutforming rundt klima, miljø og menneskerettigheter.

I 2024 ble Rio Grande do Sul rammet av ekstremregn og oversvømmelser. En Amnesty-rapport viser at konsekvensene ble forverret av blant annet avskoging, svak arealplanlegging og svekkelser i miljøforvaltningen. Hendelsene rammet 2,4m mennesker, hvorav over 600,000 ble fordrevet, 184 døde og 25 er savnet.

Ekstreme klimahendelser får alvorlige konsekvenser i områder med dårlig infrastruktur, som ifølge en kartlegging fra Instituto Brasileiro de Geografia e Estatística (IBGE) hovedsakelig er bebodd av mørkhudede, som utgjør om lag 72,9% av beboerne i favelaer og urbane lokalsamfunn i Brasil. Quilombolas, urfolk, eldre, LHBTIQ+ personer og personer med funksjonsnedsettelser ble også særlig rammet på ulike måter under de ovenfornevnte hendelsene i Rio Grande do Sul. Færre enn en av fire tiltak i handlingsplanen for gjenoppbygningen ble fullført i 2025. I stedet ble rekonstruksjon av infrastruktur prioritert, mens sårbare befolkningsgrupper forble utsatt ovenfor eventuelle nye ekstreme værhendelser.

Sommeren 2025 vedtok kongressen et lovforslag som vil opprette nye prosesser for å få miljølisenser, uten offentlig debatt, som vil svekke miljøinstitusjoner og ha svært negative konsekvenser for menneskerettighetene. President Lula la ned 63 veto mot forslaget, som Amnesty International ba ham avvise i sin helhet. Kongressen stemte for å oppheve størstedelen av presidentens vetoer. Resultatet ble en forenkling av prosessene knyttet til miljølisenser hvilket øker risikoen for naturødeleggelser, økte klimautslipp og en rekke alvorlige negative konsekvenser for menneskerettighetene.

President Lula utstedte, i 2025, instruksjoner om å lage et nytt veikart for utfasing av fossil energi, samtidig som regjeringen hans autoriserte nye oljeprosjekter i sårbare økosystem. Prosjekter som muliggjør gruvedrift på urfolksterritorier ble behandlet og leteboring etter olje ble autorisert i munnen av Amazonaselven. Denne oljeutvinningen, kombinert med historien av sosiale og miljøødeleggelser skapt av oljeutvinning i Guanabara Bay (Rio de Janeiro), viser at fossilmodellen fortsatt består og bidrar til å skape «offersoner» som rammer folks rettigheter.

Systematisk rasisme og politivold 

Rasismen i Brasil er systemisk, institusjonell og interseksjonell. Det kommer blant annet til uttrykk gjennom politiovergrep som særlig rammer svarte mennesker som bor i fattigdom. I to tiår har Amnesty International dokumentert hvordan politioperasjoner i favelaer medfører ulovlige drap, hovedsakelig på unge, svarte gutter og menn. Offentlig sikkerhetspolitikk kriminaliserer den svarte befolkningen. Politioperasjoner som resulterer i dødsfall blir ofte karakterisert som «suksessfulle», og antallet døde og kriminaliserte rettferdiggjøres ved å stigmatisere folk som «narcos» eller «kriminelle». Dette må sees i sammenheng med den mislykkede «krigen mot narkotika». 

Situasjonen viser at sikkerhetsstyrkene mangler effektiv overvåkning og at de sjelden holdes ansvarlig for selv de groveste menneskerettighetsbruddene, og straffefriheten medfører gjentatte ulovlige drap som rammer svarte gutter og menn uforholdsmessig hardt. Ifølge det Brasilianske forumet for offentlig sikkerhet ble minst 43.171 personer drept av sivil- eller militærpoliti mellom 2013 og 2021. De senere årene har drapene oversteget 6.000 i året, mens over 80% av de drepte har vært svarte.

I oktober 2025 gjennomførte politiet i Rio de Janeiro den dødeligste politioperasjonen i landets historie, hvor minst 121 personer (inkludert 4 politimenn) ble drept. Amnesty International mener hendelsen understreker at dette dreier seg om systemisk og rasistisk vold.

Amnesty International har også dokumentert hvordan familiemedlemmer, i søken på sannhet, rettferd og kompensasjon, i sin rolle som menneskerettighetsforkjempere trues, angripes og kriminaliseres. Kvinner og andre familiemedlemmer vil opplever stadig unødvendige utfordringer i søken etter informasjon om fremgangen i etterforskningen av overgrep og drap begått av sikkerhetsstyrkene, og lite statlig støtte.  

Amnesty International har også satt søkelyset på at kvinner opplever spesifikke og differensierte former for overgrep fra sikkerhetsstyrkene i «krigen mot narkotika», inkludert seksuell vold og andre former for tortur. Dette har også Brasil blitt dømt for, i 2017, av Den inter-amerikanske menneskerettighetsdomstolen i saken Favela Nova Brasília