Håp om frihet

Iranske Saman Naseem ble dømt til døden. Nå er en nye rettssaken like om hjørnet. Saman håper på frihet, og sender en stor takk til alle sine støttespillere. "Den dyrebare innsatsen til alle dere elskverdige mennesker, det opplever jeg som solidaritet i praksis", skriver han til alle som har kjempet på hans vegne.
Publisert: 18. jul 2016, kl. 13:16 | Sist oppdatert: 20. jul 2016, kl. 10:03
Før den nye rettsaken starter 19. juli, sender Saman Naseem en melding til sine støttespillere. Saman var med i Amnestys "Skriv for liv"-kampanje i 2015.

I fjor ble Irans myndigheter overøst med appeller om en rettferdig, ny rettssak for Saman Naseem. Appellene kom fra hundretusener av mennesker rundt om i verden. Saman ble dømt til døden for en forbrytelse som ble begått da han var bare 17, og dødsstraffen skulle gjennomføres i februar 2015. Han ble imidlertid spart for henrettelsen etter at Amnesty mobiliserte til en verdensomspennende kampanje. Saman ble innvilget en ny rettssak, som etter planen skal starte 19. juli. I dagene før dette, under trussel om en annen mulig dødsdom, skrev Saman et brev til alle som har tatt grep for å redde livet hans. Brevet er noe forkortet, og oversatt av Maria Kjos Fonn.


Hei, og hilsner til dere alle.

Jeg ble født i en landsby omgitt av snødekte fjell, skog og dype og daler som snor seg oppover. Man kan nok si at ett av de vakreste stedene i verden er min landsby Vasneh, nær byen Marivan [i Kurdistan-provinsen, nord-vest Iran].

Som barn i Kurdistan lærte jeg å snakke et språk som har noen av de eldste lydene av alle språk i verden. Men i dag er det umulig å snakke fritt, og umulig å leve i dette landet.

Her lærer barn om fattigdom, urettferdighet og død før de lærer om gleden ved å leke. I stedet for leker, blir de kjent med miner og udetonert artilleri.

Som ungdom, venter fengsel om du velger å snakke ut, å ikke akseptere situasjonen. Du kan enten forlate hjemlandet ditt, din tusen år gamle arv og bli en omstreifer uten noe hjem i denne store verden, eller bli og kjempe for rettighetene til folket ditt. Det finnes ingen andre alternativer. Som mange andre barn i mitt hjemland, på grunn av fattigdom og mangel på mulighet til skolegang i landsbyen, var det umulig for meg å fortsette utover femte året på grunnskolen.

Jeg opplevde undertrykkelse, nød og diskriminering i hjembyen min. Drevet av min ungdommelige entusiasme for et fritt liv, forlot jeg familien min, hjemmet mitt og bygda mi for å stå opp mot overgrepene.


Jeg ble dømt til døden.

16. juli 2011, ble jeg omringet av medlemmer av revolusjonsgarden i Qandil-fjellene [Vest-Aserbajdsjan, nord-vest i Iran] som pepret oss med artilleri og granater. Jeg ble tatt til fange, mens kameratene mine ble drept.

I forvaring ble jeg forhørt og torturert. Senere ble jeg dømt til døden av en domstol. Hvert øyeblikk av de siste årene, og alt som har skjedd, består av så mange historier at de ikke engang kan bli nevnt i dette brevet.

18. februar 2015 ble jeg og noen av mine medfanger som også var dødsdømte, tatt med utenfor fengselet. Tre av dem ble henrettet. Jeg og en av de andre ble satt i isolat. I de neste fire månedene, hadde vi ingen tilgang til telefon eller besøkende, eller til noen nyheter fra omverdenen. I fire måneder svevde dødsskyggen over hodene våre, og vi levde i påvente av henrettelsene.

Familien min trodde jeg var henrettet, og holdt en begravelsesseremoni for meg. Derfor var de i sjokk og vantro da jeg snakket med dem på telefonen fire måneder senere.


Jeg er ikke alene.

Selv om jeg ikke har mottatt brevene deres, og det ikke engang er mulig å få dem [siden fengselsmyndighetene ikke vil tillate det], har jeg blitt informert om dem. De er meldinger om solidaritet og vennlighet. De viser meg at jeg er ikke alene, og at det i tillegg til mine venner og medfanger, er samvittighetsfulle mennesker rundt om i verden som står ved min side.

Dette gir meg håp og styrke til å leve videre, og for å fortsette å kjempe under alle omstendigheter. Det er ikke viktig hvor jeg er og hvor du er. Det som er viktig er å være sammen, og ikke føle seg alene.

Den dyrebare innsatsen til alle dere elskverdige mennesker, det opplever jeg som solidaritet i praksis.

Jeg håper at dagene og nettene deres er fylt med glede og lykke.

Til slutt: Jeg holder hendene deres, og bøyer meg for deres godhet.

Jeg ønsker dere alt det beste.

Saman Naseem

Juli 2016, Oroumieh Central Prison


Dette kan du gjøre for Saman:

Signer kravet om en rettferdig rettssak her - og be dine venner gjøre det samme!

Send en Twitter-melding til Irans leder Seyed Ali Khamenei med for eksempel dette budskapet: #Iran and @khamenei_ir must give juvenile offender #SamanNaseem a fair retrial without recourse to the death penalty.