Blogg fra FN: Sikkerhetspolitikk i maktens korridorer

Endelig fredag? Dag 10, fredag 13! oktober.

Min siste dag i FN-kjeller'n. Jeg hadde avsluttende møter med mine gode venner fra Sentral-Asia, og fortalte at min kollega fra Saferworld ville følge opp med dem neste uke.

Jeg fikk endelig tak i Tajikistan som overhodet ikke har vært til stede de siste to ukene. Jeg ringte ham på mobilen midt under valget av FNs nye genralsekretær; han kunne jo latt være å ta telefonen – han var tydeligvis opptatt. ATT-resolusjonen hadde han aldri hørt om (ikke så rart siden han ikke har satt sin fot i første komiteen), så jeg lovte å sende ham den på mail med Amnestys vurdering av teksten. Oppfølgingen må Bernardo fra Saferworld ta neste uke.

Så hva kan jeg si om de siste to ukene? I tillegg til mer eller mindre vellykkede lobbysamtaler, har vi hatt vellykkede sidearrangementer, og flere kampanjestunt er planlagt for neste uke: På mandag lanseres en rapport om britiske, amerikanske, egyptiske og greske kuler funnet i Den demokratiske republikken Kongo. Control Arms-aktivister skal helle kuler over et kart over Afrika, og to kongolesiske flyktninger holder appeller. Onsdag er det ambassade-maraton: Control Arms-aktivister skal løpe maraton til alle 192 ambassadene i New York på 192 minutter (!) for å overlevere beskjeden om at de må huske å stemme for en Arms Trade Treaty når det kommer til voteringen. Vi har kommet lenger enn vi selv hadde forventet, men fortsatt kan ting gå galt. Nord-Korea tar fortsatt mye plass, og skeptikerne (USA, Russland, Egypt, India, Cuba, Venezuela, Iran og Pakistan med flere) har fortsatt anledning til å motarbeide resolusjonen.

Den neste uken blir avgjørende for å få de 96 co-sponsorene vi trenger. Hvis vi har 96, har vi simpelt flertall og skeptikerne kan ikke velte resolusjonen. Hvis vi har 96, kan ingen kreve at referansene til menneskerettighetene eller ekspertgruppen tas ut. Hvis vi har 96, er det all mulig sjanse for at vi faktisk får en prosess for en Arms Trade Treaty. Resolusjonen går antagelig til votering mandag 23. oktober – hold pusten, kryss fingrene, og håp på det beste!

Hvis du vil lese mer om Control Arms i New York, kan du sjekke de internasjonale kampanjesidene: www.controlarms.org

Midlertidig stillhet. Dag 9,12. oktober

Etter gårsdagens hektiske kaos tror jeg statene var glade for at vi tok en stille dag. De som ikke har skrevet seg på som co-sponsorer, venter fortsatt på tilbakemeldinger fra hovedsteder og da er det lite vi kan gjøre. Mer masing kunne vært kontraproduktivt.

Så vi hadde siviliserte samtaler om været, og kaffe og hva de syns om at resolusjonen hadde fått så mange co-sponsorer. Litt fornuft skal det tross alt være. Jeg la merke til at mine venner fra Kazakhstan, Kirgisistan og Usbekistan hver for seg hadde samtaler med Russland og Egypt – selvfølgelig kan de ha snakket om helt andre ting, men man blir litt småparanoid og lurer på om de russiske tentaklene begynner å spre seg utover Kaukasus. Så da jeg så Kasakhstan, Kirgisistan og Usbekistan i fortrolig samtale over en kaffe, smilte jeg stort mot dem og gatekræsjet møtet. De virket fornøyde og blide, og ga uttrykk for at de ville støtte resolusjonen selv om de neppe kunne co-sponse.

Ryktene sier at de nok vil endre standpunkt dersom Georgia blir med som co-sponsor, så det er morgendagens prioritet. Og de russiske tentaklene rekker neppe til Georgia…

I morgen skal resolusjonen debatteres formelt. Stillhet før stormen.

Tallet er 77. Dag 8, 11. oktober

Resolusjonen er i boks. Den ble lagt frem formelt for sekretariatet kl 18 i ettermiddag, med hele 77 co-sponsorer fra alle verdensdeler! I tillegg har mange sagt til oss at de støtter resolusjonen. Så på en måte har vi allerede vunnet. Men selvfølgelig er vi avhengig av størst mulig flertall for at resolusjonen skal gis legitimitet – så arbeidet med å få flere med fortsetter ut neste uke.

Mange stater skrev seg på med en gang sponsorlisten ble åpnet (Norge var nr 3!), så ved lunsj hadde de allerede 42. De fleste var imidlertid fra vestlige land, og geografisk spredning er også viktig for legitimiteten. Så da møtet i komiteen ble satt på nytt kl 15, var både britene og vi på jakt etter underskrifter i rommet. For en gangs skyld så britene ut som kampanjelobbyister, der de løp rundt med listene sine, nærmet seg delegater og ba pent om støtte til en Arms Trade Treaty.

Listen som etterhvert ble fylt opp var stort sett stater som vi har brukt mye tid på å snakke med den siste uken. Og britene kommenterte også at vi har gjort grovarbeidet for dem. Morsomst var det kanskje likevel å se at britene forgjeves forsøkte å overtale Nigeria (en viktig stat for å få med andre afrikanske stater) uten suksess. Fem minutter senere ble de derimot overtalt av Ocheing (tidligere ambassadør), fra Africa Peace Forum i Kenya. Ocheing og Lina (fra Colombia, jobber for Oxfam Quebec) er definitivt dagens helter og sørget for at sponsorlisten nå har mange stater fra Afrika og Latin-Amerika. Deres rolle er en helt annen enn britenes (som av mange oppfattes som semi-kolonistiske) og det er derfor det er så enormt viktig at vi er her. Selv er jeg fornøyd med at hele Balkan, og flere land i Øst-Europa, også er med som co-sponsorer.

Men ikke alt er rosenrødt. Egypt har f.eks. brukt mye tid på å overtale Midt-Østen og Nord-Afrika til å ikke stemme for resolusjonen, det samme har Russland forsøkt med Kaukasus. De neste ukene vil vise hvem av oss som vinner. I morgen starter den formelle debatten om konvensjonelle våpen, og det er her statenes formelle kommentarer om resolusjonen legges frem. Foreløpig har alt vært uformelt og i sidemøter; nå starter den protokollførte diskusjonen.

Og på slutten av dagen inviterte vi alle statene til åpningen av en ny Control Arms-fotoutstilling i FN-bygningen. Bildene viser de humanitære konsekvensene av at våpenhandelen er ute av kontroll, og er tatt av prisvinnende pressefotografer. Emmanuel Jal, tidligere barnesoldat fra Sudan, nå up-and-coming rapper, åpnet utstillingen og ba statene ta ansvar. Han var åtte år da han fikk sin første AK-47 – som han sier: når andre barn lærte å lese og skrive, lærte jeg å skyte og delta i krig. Åtte år gammel. Dét er de humanitære konsekvensene av at våpenhandelen er ute av kontroll.

Focused. Professional. Collaborative. Dag 7, 10. oktober

Dagens sitat er fra ambassadør John Duncans beskrivelse av Control Arms-kampanjen og vår medvirkning i generalforsamlingen! Og det på dagen tre år etter at kampanjen ble lansert i 80 land. For tre år siden i dag lanserte Amnesty, Oxfam og IANSA kravet om en resolusjon for en Arms Trade Treaty i FN i 2006 - og her er vi. Resolusjonen legges formelt frem i morgen, og ved voteringen om ca to uker vet vi om vi har en FN-prosess. - This is not the beginning of the end, it's the end of the beginning, som delegaten fra Slovenia sa.

Jeg fortsatte jakten på Kaukasus og Øst-Europa, og mange var faktisk til stede! Jeg har hatt interessante (og noen mindre interessante) samtaler med Montenegro, Mongolia, Turkmenistan, Uzbekistan, Hviterussland, Kazakhstan - og San Marino. Noen var tekniske om innholdet i Wassenaar-avtalen og hvorvidt en ATT overhodt er mulig, mens andre avsluttet med kommentarer om preferanser for blondt hår. Men vi snakket lenge om de humanitære konsekvensene av den ukontrollerte våpenhandelen først.

Mine gode venner russerne har tydeligvis lagt merke til møtene med Kaukasus - hver gang jeg snakket med en delegat, ble de sporenstreks fulgt opp av en russer. Vi fikk hvertfall et kort møte med den russiske viseambassadøren (når alle andre snakket med oss kunne de vel neppe la være...) som la frem den russiske posisjonen i omtrent én setning: De vil ikke ha en ekspertgruppe. Da vi forsøkte å legge frem våre argumenter, var det klare svaret: "Vi vet hva dere mener, og trenger ikke ytterligere kommentarer." Møtet var definitivt over, og det blir neppe et nytt.

Sitatet fra ambassadør Duncan (UK) var fra et møte mellom EU og EU-NGOer i kveld (jeg er ved disse anledningene "honorary EU member"). Den endelige teksten kommer ut i natt eller i morgen tidlig; referanse til menneskerettigheter og ekspertgruppen er i følge amb. Duncan ikke åpent for forhandlinger - vi får se hva skeptikerne sier til det.

På kampanjens treårsdag er det dessuten på tide å takke alle dere som hittil har støttet kampanjen. Det er helt klart at vi ikke hadde vært her uten alle som har vært med på Million Faces, sendt brev til myndigheter, og bidratt til å sette fokus på den ukontrollerte våpenhandelen. Så på vegne av Control Arms i New York: tusen takk!

Debatt uten debattanter. Dag 6, 9. oktober

Amnesty vant fotballkampen - en viktig sier å ta med seg inn i uken :)! Ellers var det en strålende helg i New York - helt til søndag natt da Nord-Korea prøvesprengte. Selvfølgelig kom det til å få en innvirkning på forhandlingene; nedrustning og atomkappløpet er tross alt noe av det som diskuteres.

Det var skummelt tomt i rommet da møtet skulle begynne; jeg ser for meg at alle nedrustningsrådgiverne hang i korridorene rundt sikkerhetsrådet... S¾rlig delegatene til P5 (de fem permanente medlemmene av sikkerhetsrådet) glimret med sitt frav¾r.

Vanligvis er det alltid litt kaos bak i rommet, med delegater som prater og ståker (les: forhandler). Da Nord-Korea kom inn gikk det imidlertid et dørgende sus gjennom rommet, og alle stormet (diplomatisk og ordentlig) til plassene sine. Det var tyst da de leste opp uttalelsen (som antagelig var skrevet for over tre uker siden og overhodet ikke nevnte prøvesprengningen!). Visstnok er det ingen av Nord-Koreanerne som tør endre noe som helst uten at det kommer rett fra Pyongyang. Uttalelsen var uansett av det friske slaget, og snakket om USAs utpressing, hykleri og hvor nær verden egentlig er en atomkrig. Ganske skummelt.

Jeg satt var siden av seks sør-koreanere under uttalelsen, som noterte febrilsk og så alt annet enn fornøyde ut. Forståelig nok.

Eter uttalelser har de andre statene såkalt "right of reply" og det var mange som ville kommentere (og fordømme) Nord-Koreas uttalelse. Men hvis Nord-Korea er i rommet når de blir fordømt, er de diplomatisk nødt til å ta kommentarene til etterretning - så de forsvant så fort de kunne. Det er en underlig måte Œ debattere på, når motdebattanten ikke en gang er til stede for å høre argumentene...

Men vi er jo ike her for å uttale oss om prøvespregninger, så vi fortsatte vår preken om en ATT. Dagens mål var Øst-Europa og Kaukasus, og blant dem er det mange som ikke deltar. Jeg ville trodd at en ny stat som Montenegro ville tatt enhver mulighet til vise sin nyvunne uavhengighet, men i dag har de overhodet ikke hvert til stede. Tajikistan, Turkmenistan, Kasakhstan og Kyrgistan var det heller ikke mulig å få kontakt med.

Og de glade russerne er ikke fullt så glade lenger. Ryktene skal ha det til at de hadde et møte med britene i Moskva i løpet av helgen, og det har faktisk fått dem til å gå mot en ATT. Litt usikker på hva britene driver med, men kanskje de burde ta et par lobbykurs. Men den endelige teksten er hvertfall bra, fortsatt med menneskerettigheter og en ekspertgruppe.

På jakt etter russernes gules kort – dag 5, 6. oktober

Delegatene har forskjellige farger på kortene sine avhengig av status: røde kort er statsdelegater, gule kort er ambassadører, oransje med stripe er permanente representanter i New York – og NGOene har brune… Så jeg har tilbragt dagen på vill jakt etter russernes gule kort. Ambassadøren drar nemlig på lørdag, og det er visstnok han som sitter med nøkkelen til for eller mot en Arms Trade Treaty. Jeg har fotfulgt alle som ser russiske ut (en relativt udefinerbar gruppe), for så å stirre intenst på kortene deres. Dessverre er kortene ofte vanskelige å se – de er gjemt i jakkelommer, bak slips, snudd bak frem; jeg har en teori om at det er gjort med hensikt for å unngå NGOene. Og dessverre kan du ikke gå opp til en vilt fremmed diplomat og løfte slipset hans for å finne kortet.

Så i stedet for å løfte jakkene deres, har jeg stått ca fem skritt fra den russiske benken i hele dag. Du må stå klar til å se kortet når de reiser seg, i tilfelle kortet snur seg eller faller ut av lommen eller de viser det til noen andre for å introdusere seg selv. Vanligvis kan man selvfølgelig gå opp til hvem som helst å introdusere seg selv, men med ambassadører er det litt vanskeligere. Man bør starte samtalen med "Mr. Ambassador…" – men da må man være sikker på at det faktisk er en ambassadør! Ellers begår man en alvorlig diplomatisk faux-pas, derav den desperate stirringen etter kortene.

Men i dag var det ingen russiske gule kort (det var derimot seks røde, men det hjalp meg lite). Ambassadøren får derfor dra i morgen, uten å ha snakket med oss – noe han antagelig er veldig glad for. Vi har et møte med rådgiveren hans neste uke, men det er ikke helt det samme.

Jeg tror uansett vi skal være fornøyd med egen innsats denne uken. Vi har definitivt bidratt til å få oppmerksomhet rundt resolusjonen, og mange stater har snakket om våre krav – nemlig menneskerettigheter og opprettelsen av en FN ekspertgruppe.

På mandag holder de syv forfatterne av resolusjonen et nytt åpent møte for å presentere den endelige teksten. Statene får da muligheten til å svære med som co-sponsor av resolusjonen, så vår oppgave mandag morgen blir å få flest mulig stater til å stille opp.

Men nå er det helg – flere strategimøter i løpet av helgen, og en veldig viktig fotballkamp mellom Oxfam og Amnesty i Central Park! God helg.

Dag 4, 5. oktober

Det er ingen enkel oppgave å overtale Kina, Russland, India, Pakistan, Iran, Cuba, USA, Egypt, Israel og Venezuela om å støtte en FN-resolusjon. En underlig samling stater kanskje, men ved å si de samme tingene uten å stå samlet fremstår de som veldig mektige. Vår oppgave er å få dem fra å stemme mot resolusjonen, og heller avstå fra å stemme.

Så dagens møter var fokusert på disse skeptiske statene. Russeren fra i går har imidlertid unngått meg hele dagen; jeg tror faktisk ikke han har vært i plenum i det hele tatt. Det er mange stater som overhodet ikke deltar i diskusjonene. Jeg begynner å få en fornemmelse av at ikke alle tar sitt ansvar like alvorlig: Her har de muligheten til å diskutere sikkerhetspolitiske utfordringer, fremforhandle nye avtaler – og så er de ikke tilstede?

Sidemøtet vårt gikk bra, desverre var det mange stater som ikke kunne (ville?) komme. Bina fra Oxfam India og Joseph fra IANSA Sør-Afrika holdt overbevisende innlegg om hvorfor vi trenger en Arms Trade Treaty – deres perspektiv er et helt annet enn mitt noe akademiske forhold til våpen…

Dagen ble avsluttet med mottagelse arrangert av den norske ambassaden. En strålende mulighet for oss til å treffe flere delegater – selv om mange av dem nok helst ville ta et glass vin i ro og fred, og ikke bli overfalt av NGOer.

Dag 3, 4. oktober

Dagens to høydepunkter: sidemøtet som forfatterne av ATT-resolusjonen organiserte, og lunsjmøtet mellom NGOene og formann Mona Juul om prosedyre.

Den nye resolusjonsteksten ble delt ut på sidemøtet, og hensyn til internasjonale menneskerettigheter er nå en del av fortalen. Det er selvfølgelig ingen garanti for at det blir værende, men det er hvertfall en start. Statene var overraskende åpne i sine uttalelser (kanskje de ikke visste at NGOene var i rommet...), dessverre fikk et fåtall skeptiske stater veldig mye av taletiden.

USA, Russland, Pakistan, India, Kina og Cuba var på hver sin måte relativt negative. Selvfølgelig sa de at de støttet initiativet, men at tiden nok ennå ikke var moden, og at tidslinjen som er skissert i resolusjon er prematur. - Helt klart en måte å dra ut prosessen på, for å hindre at forhandlinger om en ATT faktisk kommer i gang. Etter møtet ble jeg angrepet av en russer som på død og liv skulle fortelle meg at en ATT ikke var nødvendig. Med noen stater er lobbysamtaler som å snakke til døve ører; det er som om de overhodet ikke hører hva du sier. Sine egne poeng er de derimot veldig opptatt av å legge frem.

Deretter bar det rett til kontoret for å finne ut hva vår posisjon skulle være på den nye teksten. Vi har tre hovedpunkter å forholde oss til: menneskerettigheter må være i resolusjonen; vi kan ikke godta forsinkelser; og vi kan ikke akseptere at et lite mindretall holder flertallet som gissel og hindrer at prosessen starter.

I morgen er det vår tur til å legge frem våre synspunkter på et sidemøte, forhåpentligvis kommer det mange stater!

Dag 2, 3. oktober

Organisasjonene som jobber med Arms Trade Treaty-resolusjonen møtes hver morgen for å samkjøre lobbying. I dag ble land og regioner fordelt, og vi har avtalt møter for resten av uken. Vi har allerede hatt møter med over 25 stater. Til og med Tyrkia, Indonesia, Fillippinene og Uruguay har for første gang sagt at de vil støtte menneskerettigheter i en våpenresolusjon! Hvorfor er dét så viktig? Uten menneskerettigheter i resolusjonen er det ingen garanti for at de blir en del av mandatet for forhandlingene senere – og uten referanse til menneskerettigheter og internasjonal humanitær rett kan en Arms Trade Treaty ende opp som kun en handelsavtale som verken redder liv eller hindrer humanitære katastrofer.

I plenum holder statene fortsatt innledninger, og det hele virker ganske sivilisert. De er faktisk stort sett ferdige før tiden. Men Nord-Koreas mulige prøveskytinger har lagt en nervøs demper på stemningen, og kan føre til forsinkelser. Ikke overraskende er mange mer opptatt av hva som foregår i Sikkerhetsrådet.

I morgen møtes statene uformelt etter plenum for å diskutere resolusjonen, og forfatterne (Storbritannia, Finland, Costa Rica, Kenya, Argentina, Japan og Australia ) legger frem et nytt forslag. Ryktene sier at menneskerettigheter er inne i den nye teksten, og vi kommer til å analysere den og komme med nye innspill. Og organisasjonene er invitert til lunsj med formann Mona Juul på den norske ambassaden. Forhåpentligvis får vi mer informasjon om hvordan NGOene kan delta i de tematiske debattene neste uke.

Dag 1, 2. oktober

Endelig er vi her. Tre år med internasjonal mobilisering, lobbying og research har gitt oss et konkret steg på vei mot en Arms Trade Treaty (ATT). Vi har en resolusjon i FN, vi har relativt bred støtte blant statene, og foreløpig har vi all mulig grunn til å være optimister – en Arms Trade Treaty er innen rekkevidde.

Det som gjenstår er å få resolusjonen vedtatt, og å sørge for at menneskerettigheter blir en sentral del av den. Ingen enkel oppgve siden menneskerettigheter er ikke-tema i første-komiteen. Så for å få det til, må vi være tilstede der forhandlingene faktisk foregår: i korridorene; i små møter utenfor plenum; over lunsj. Det er først når statene har kommet med innspill og det er ganske klart hvor de står, at resolusjonen faktisk blir lagt frem i plenum og statene gir sine formelle kommentarer.

Og mens de faktiske forhandlingene foregår utenfor, leser statene sine overordnede uttalelser i plenum. Ambassadør Mona Juul leder møtet, og forsøker å holde en viss kustus på delegatene: Foran henne står et lite trafikklys som regulerer taletiden: når det lyser grønt er du innenfor taletiden, på gult må du begynne å avslutte, og på rødt er det over og ut. Jeg lurer litt på hva hun gjør hvis noen taler på rødt altfor lenge.

Vi lanserte i dag Control Arms-rapporten Arms without Borders, som tar for seg den globaliserte våpenhandelen. Ikke uventet var både kineserne og indonesierne svært skeptiske til at deres våpenleveranser var tatt inn i rapporten. Men sånn går det når man eksporterer våpen til menneskerettighetsovergripere i Sudan og Myanmar.

I morgen starter et to-ukers maraton med møter med statene for å overbevise dem om at menneskerettigheter verken er skalkeskjul for terrorister eller konspirasjoner for å hindre statene i å kjøpe våpen. Så får vi se om tre uker hvorvidt arbeidet lykkes.