Begynnelsen på noe større?

Amnesty International har i flere år drevet med arbeid for å øke bevisstheten om menneskerettigheter blant ungdom i Øst- og Sentral-Europa. Dette prosjektet i Kosovo kom i stand etter oppfordring fra en bistandsorganisasjon som har startet flere ungdomsklubber og samarbeider med en rekke skoler. Selv mente de at de ikke hadde kompetanse til å starte å snakke om menneskerettigheter, og ba Amnesty om hjelp.

Vårt opplegg dreide seg i denne omgang om valg for fremtiden. Kort fortalt ba vi ungdommene velge ut noen rettigheter, verdier eller goder de mente var viktige for dem i Kosovo, dersom deres liv skulle bli verdig og godt. Vi krevde også av dem at de skulle begrunne sine valg. Dersom ungdommene var interessert, introduserte vi dem til Amnesty International og vårt arbeide. De som ønsket det, kunne også skrive brev og delta på ulike aksjoner der og da. Til vår overraskelse var dette det de likte best. Presidentene i Indonesia og Kina kommer om kort tid til å få brev fra noen hundre ungdommer fra Kosovo. Ungdommer med en autoritet på menneskerettigheter få andre europeiske ungdommer har, krever respekt for indonesiske og tibetanske ungdommers menneskeverd. Dersom ikke presidentene leser brevene, vet vi at organisasjoner som står de utsatte aktivistene nær, kommer til å få høre om kosovarenes aksjoner. Det har allerede ført til gledesutbrudd blant studenter i Aceh, Indonesia. De føler seg beæret av at ungdom i Ko

sovo har overskudd til å vise dem solidatritet.

Kaotisk internasjonal innsats
Hvor imponerende det er at disse ungdommene har overskudd til å løfte blikket ut av Kosovo kan et par episoder illustrere. På en skole der vi var hadde en av elevene blitt skutt av en snikskytter dagen før vi var der. Et annet sted spurte en gruppe jenter i en ungdomsklubb om vi ikke kunne følge dem hjem og være deres livvakter. Da vi påpekte vår lite fryktinngytende fysikk svarte de: «Det er ikke så farlig, for dere snakker engelsk». Dette var to eksempler fra dagens minoriteters hverdag. Den albanske ungdommen hadde enda verre historier å fortelle fra en meget nær fortid.
Det skal innrømmes at vi som arrangerte disse oppleggene, lenge var i tvil om dette var riktig tidspunkt å starte dette arbeidet. Entusiasmen og interessen som møtte oss gjorde raskt den tvilen til skamme. Nok en gang fikk vi bekreftet den enorme kapasiteten til å ville gå videre som finnes blant mennesker som lever under de vanskeligste forhold. Det gir også grunn til håp, i en ellers nokså håpløs situasjon, at så mange ungdommer ønsker å se fremover og ikke tilbake. For mitt vedkommende stilte det alle skriveriene om hevnkultur og evig hat i skarpt relieff.

Vel så tankevekkende var det da å se hvor kaotisk det internasjonale samfunns tilnærming til arbeidet i Kosovo er. På en del områder virker det som om operasjonene til KFOR (Kosovo Force), UNMIK (United Nations Mission in Kosovo) og OSSE (Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa) er så ukoordinerte og tafatte at de hindrer en positiv utvikling som det faktisk er grobunn for i området. La meg nevne et eksempel. Dersom man skal ta vekk noe av grobunnen for organisert og impulsiv hevn, trenger man et rettssystem som er istand til å arrestere og stille ansvarlige overgripere for retten; både de som opererte fram til juni i fjor, og de som opererer i dag. Det har ikke det internasjonale samfunn klart på noen som helst måte. De har ikke engang klart å opprette en sivil politistyrke som har noen som helst troverdighet eller engang kapasitet til å begynne å bygge opp noe slikt.

Undervisning for fred?
En annen problemstilling er hvordan fremtidens skole skal se ut i området, og, som en del av dette, hvilken plass undervisning i menneskerettigheter skal få. Til nå ser det ut som om OSSE, som har hovedansvaret for dette, er kommet utrolig kort og heller ikke vet hvordan de skal komme i gang. Under vårt besøk ble vi kontaktet både av representanter for OSSE og bistandsorganisasjoner som ønsket Amnestys hjelp til å starte menneskerettighetsundervisning. Det er vi mer enn villige til å bistå med, men vi bør skynde oss langsomt.
Alt som foregår i Kosovo virker usannsynlig dårlig koordinert, mye fordi ingen har oversikt over hvem som gjør hva. Dette bildet bør Amnesty International ikke bidra til. Derfor må første skritt være å skaffe oss oversikt over hva som allerede blir gjort og hvor vi best kan bidra. Dette arbeidet ser vi nå på muligheten av å samarbeide med Helsingforskomiteen om å gå igang med.

I arbeidet blant ungdommene ble vi slått av hvordan de så behovet for grunnleggende rettigheter for alle, til tross for den situasjonen de selv befant seg i. En lærer på en skole i en serbisk landsby pekte på dette etter timen ved å understreke hvor glad han var for at elevene hadde konsentrert seg om de allment gyldige verdier og ikke politikk.
-Ingen av dem nevnte verken Milosevic eller Clinton, sa han. Dette inntrykket var gjennomgående. Jeg skal ikke påstå at jeg har sett beviset på at Kosovo om kort tid er et multietnisk samfunn der man har lagt fortidens fiendeskap bak seg, men jeg har sett at det finnes en intuitiv forståelse blant mange ungdommer for at et liv uten likeverd bant alle mennesker ikke er et verdig liv.
Nå er det opp til dem som har makten i Kosovo, og det betyr, enten vi liker det eller ei, oss i betydningen det internasjonale samfunnet, å vise vilje til å legge til rette for en positiv utvikling. Dersom «vi» viser den samme vilje til dette som «vi» gjorde til å bombe, tror jeg arbeidet for å øke bevisstheten om menneskerettigheter kan være begynnelsen på noe større i Kosovo.