Barn hjelper barn

Det skrev UNESCO-arbeider Christine Alfsen Norodom i takkebrev til medlemmer av Barnas hasteaksjon i Amnesty. Junioraktivistene hadde sendt appeller til myndighetene i Kambodsja på vegne av Christine og hennes familie som i 1996 mottok en rekke trusler i landet.

ENGLAND - Det var mamma som først fortalte meg om Amnesty, og akkurat som henne er jeg veldig opptatt av menneskerettigheter, sier 10 år gamle Eleanor fra England, som har deltatt i Barnas hasteaksjon helt siden starten i 1993.

- Jeg elsker jo å skrive uansett, og det er kjempeflott å tenke på at brevene mine kan føre til forandring. Særlig i en verden hvor du ikke skal langt unna for å finne ofre for urettferdighet, sier Eleanor. Hun bor i en liten landsby sammen med mor og to søsken i Exeter, England, og det var moren som først tok initiativet til å melde barna inn som junioraktivister i Amnesty.

- Jeg følte at verken landsbyskolen eller andre lokale tilbud kunne gi barna mine noen som helst form for global bevissthet eller kommunikasjon. Jeg ønsket at barna mine skulle få vite om verdens urettferdigheter, og at de skulle skjønne at de kunne hjelpe, sier moren Rosie Lavan.

Skolebarn fra åtte til tolv

Det var i januar 1993 at Amnesty i Storbritannia sendte ut sin første juniorhastesak, beregnet på barn i åtte til tolvårs alderen. Nå sendes juniorhastesaker til over 20 land i hele verden.

- Mange av de månedlige juniorhastesakene sender vi rett hjem til familier i Storbritannia, forteller koordinator Becky Hess ved kontoret i London, men også skoleklasser er med.

- Ofte er det de voksnes Amnesty-engasjement som har inspirerert barna til selv å ville gjøre en innsats, sier hun.

Sakene presenteres for barna med store bokstaver og uten vanskelige ord, og de inneholder alltid elementer barn kan identifisere seg med, som barn, lærere og familier. Dessuten brukes fortrinnsvis saker som kan ende bra. Med en gang Amnesty får informasjon om hvordan det har gått med menneskene fra hasteaksjonene, for eksempel om fanger er blitt frigitt, sendes dette ut med neste sak. Det holder barnas motivasjon på topp.

- Den første junioraksjonen vi laget var på vegne av familier i Colombia som hadde blitt truet av en paramilitær gruppe. Unge mennesker ble bedt om å skrive høflige brev til myndighetene for å få dem til å beskytte familiene, forteller Becky. Mange saker hittil har også dreiet seg om gatebarn i Brasil, Guatemala og Nepal.

Entusiastiske elever

- De er alle mennesker, ikke fremmede. Vi er alle mennesker. Vi trenger å bry oss om andre mennesker like mye som vi bryr oss om oss selv, sier 12-årige Adam Cunningham. Skoleklassen hans i det lille samfunnet Perry Brook i Midt-England har også deltatt i Barnas hasteaksjon i noen år. Læreren Michaela skryter av elevene:

- Barna føler sterkt at de er en del et verdensomspennende nett av menneskerettighetsaktivister. Når de nå ser på kartet, er det ikke bare steder de aldri har hørt om, men de husker historier, de husker mennesker de har skrevet for. Forhåpentligvis har de nå fått den vanen å ta pennen fatt eller å gå til en fax eller datamaskin når de ser noe galt i verden. De vil handle mer konstruktivt, tror Michaela.

Barna i klassen er organisert i Amnesty-grupper på mellom fem og seks, og hver gruppe bytter på å skrive brev. Når en hastesak ankommer leses brevet høyt for hele klassen, bakgrunnen for saken blir diskutert, og så legger en av gruppene vekk alt annet arbeid for å forberede svar.

Rett fra hjertet

- Barn har en utrolig rettferdighetssans, og i brevene bruker de et veldig direkte språk som gjør at myndighetspersoner legger merke til dem, sier Becky ved Amnesty-kontoret.

- Noe av hemmeligheten ligger sikkert i at barna er flinkere enn oss voksne til å leve seg inn i forholdene til menneskene de skriver om, sier moren til Eleanor Lavan i Exeter.

Eleanor legger til at hun er spesielt glad i å sende julekort og sommerferiekort, noe alle junioraktivister blir oppfordret til hvert år. Disse hilsnene kalles "postcards of hope", og går gjerne direkte til samvittighetsfanger som sitter fengslet eller mennesker som lever i fare. Formålet er å gi oppmuntring, og å minne dem om at de ikke er glemt.

- Jula er en tid jeg ikke for enhver pris ville tilbragt alene. Jeg kan ikke forestille meg at andre vil det heller, derfor skriver jeg for å trøste alle dem som har det vondt på grunn av dette, sier Eleanor.

IRLAND - Av og til er ikke landet vårt trygt og fredelig. Hører vi om problemer i andre land, vet vi hva det betyr, og vi vil hjelpe dem. Når vi får oppløftende svar fra mennesker og regjeringer, vet vi at det nytter.

- Barn i Nord-Irland er kanskje de som har lettest for å forstå skjebnen til menneskene de skriver om. Mange av dem har følt usikkerheten på kroppen, sier John Price som jobber på Amnesty-kontoret i Dublin i Irland. Han får mange henvendelser fra lærere og foreldre som vil være med på junior-hasteaksjoner.

Cathy Mackel er lærer på St Mary’s Primary School i Castlewellan. Hun ble interessert i Amnestys arbeid etter å ha lest en artikkel i lokalavisen, og tok med seg klassen på en utstilling. Der var det barna selv som begynte å underskrive brev og som ønsket å bli en del av aksjonen. I dag bruker lærerinnen brevskriving som belønning for god oppførsel.

- Barna synes sakene er lette å forstå og delta i. Det lærer dem om andre land og andre livsstiler. Det eneste problemet er at de heller vil skrive brev enn å gjøre skolearbeid, smiler hun.

USA har et landsomfattende Amnesty-nettverk av skoleklasser, barn og ungdommer som skriver appellbrev. Miriam Borne og Anita Dutt er to lærere med ulike erfaringer med Barnas hasteaksjon.

Anita Dutt er historielærer på Taft Highland School i Bronx i USA. Hun fikk ideen om å delta i hasteaksjonen da de leste en bok på skolen om brudd på menneskerettighetene i Chile.

- Elevene mine hadde uten tvil godt av å lære litt om verden utenfor USA, men jeg synes det var vanskelig å fange deres interesse. Dette er en skole der nivået er lavt og jeg tror mange av elevene rett og slett hadde vanskeligheter med å forstå og relatere til saker som har hendt så langt borte. Til tross for dette har vi ikke gitt opp. Dette året gir jeg prosjektet videre til en annen historielærer her på skolen.

Miriam Borne på George Wingate Highschool i Brooklyn har fått mange positive reaksjoner på Amnesty-arbeidet.

- Brevskrivingen kunne ikke ha passet bedre inn i undervisningen. Elevene får både trening i å skrive formelle brev og økt sin globale forståelse.

Dette året har hun samarbeidet med dramalæreren på skolen om å lage skuespill ut av noen av sakene i Barnas hasteaksjon. - Dette har vært svært vellykket og vi har fått god tilbakemelding fra elevene. Faktisk har ikke en eneste elev stilt spørsmål ved meningen av prosjektet, sier hun stolt. Hun har som Anita Dutt knyttet brevskrivingen til litteratur fra de stedene Amnesty-sakene er fra, og hun synes dette har bidratt til å øke elevenes engasjement og kunnskap.

Hasteaksjon for barn og ungdom i Norge?

Selv om Anita og Miriam i USA har ulik erfaring med hvordan hasteaksjonsnettverket for barn og ungdom fungerer i skolen, er de helt enige når jeg spør om de vil anbefale å starte opp noe lignende i Norge:

- Ja, så absolutt! Ungdommer har godt av å få vite hva som skjer ute i verden og ikke minst av å hjelpe andre mennesker som ikke har det så lett som dem. På våre skoler er Barnas hasteaksjon virkelig med på å bidra til en økt bevissthet blant elevene.