Attention, please!

Når et globalt nettverk av organisasjoner setter sosiale medier i gang, blir vi vitner til hva som skjer i en realitet langt unna vår egen. Dette er vårt sterkeste våpen.

I de sosiale mediers tidsalder har "oppmerksomhet" fått en helt ny betydning. Myndigheter i land som USA, Rwanda og Singapore har kastet seg på twitterbølgen, og Obama, Kagame og Stoltenberg har i tillegg til å være statsoverhoder til felles at de alle tvitrer. Det er lettere å spre informasjon om brudd på menneskerettigheter og å holde verdensledere ansvarlige.

Samtidig finner autoritære ledere nye måter å sensurere debatter på. I Kina blir befolkningen nektet tilgang til både Twitter og Facebook, og også demokratiske regjeringer forsøker i økende grad å kontrollere hvem og hva som følges og likes på nett.

At verden har forandret seg med sosiale medier er ikke noe nytt. Men som praktikant hos Amnesty har jeg fått kjenne på kroppen hvordan informasjon blir spredd på en måte som retter oppmerksomhet fra hele verden mot en spesiell sak.

Oppmerksomheten er som et forstørrelsesglass som holdes over et bestemt land, en bestemt sak, en bestemt person. Den slipper ikke offeret ute av syne før noe blir gjort for  å forhindre en dødsstraff, en urettferdig rettssak, eller en krenkelse av integriteten man har som menneske.

Spesielt mange reagerte på dødsdommen to unge menn fikk for å ha drukket alkohol i Iran. Den populære helgeakiviteten vi i Norge tar som en selvfølge og en rett, må noen bøte med livet for å ha prøvd. Dette er med på å skape solidaritet og engasjement på tvers av landegrensene.

Og det nytter faktisk. I løpet av to uker hos Amnesty har jeg fått med meg flere gladsaker. Jeg har skrevet om 13 kvinner som ble fengslet uten dom for å ha protestert mot tvangsforflytning i Kambodsja. Disse ble frikjent dagen etter arrestasjonen, i etterkant av at de havnet i Amnestys søkelys. De fattige kvinnene som kambodsjanske myndigheter betraktet som plagsomme, fikk plutselig autoritet da utallige internasjonale stemmer stod opp for dem.

Politisk rådgiver i Amnesty i Norge, Gerald Folkvord, har fortalt meg at dette er noe av det viktigste Amnesty gjør; De gir oppmerksomhet når søkelyset er rettet en annen vei. De tvinger myndigheter til å respektere mennesker de ellers ikke bryr seg om. Og de bidrar til faktiske endringer i enkeltpersoners liv.

Slik blir vi alle vitner til brudd på menneskerettigheter over hele verden. Det er spesielt å få lov til å bidra til dette, først av alt ved å bruke vårt viktigste våpen: Oppmerksomhet.

Ines Schjølberg Marques (22) er student og Amnesty-entusiast. I sommer er hun praktikant og skriver hyppige saker for Amnesty.no. Har du lyst til det samme? Send en mail til [email protected]