Arabiske media er for passive!

Beirut, oktober 2000: Det hele skjer i sakte bevegelse på den arabiske TV-skjermen: En far legger en beskyttende arm rundt sin skremte sønn, en israelsk soldat legger an og skyter, kuler treffer, og Mohammad al-Durra faller død sammen i fanget til sin far. Lik innhyllet i palestinske flagg bæres over folkehav. I bakgrunnen synger Libanons legendariske Fairuz med vemodig stemme om nøkkelen til døren i Jerusalem som hun vil gjemme til den dagen da palestinerne atter skal innta sin hovedstad. Over dette scenariet ruller navn på unge «martyrer», flere og flere navn for hver dag som går, men akkompagnert av de samme blodige bildene i langsom kino.

- De arabiske mediene er passive, de preges verken av analyse eller handling, sier Cilina Nasser som er frilansjournalist i Beirut og deltar på Amnestys seminar. - Jeg ser hvordan mine kolleger sakser fra hverandre og limer sammen saker uten å gå til kildene. Det irriterer meg, sier hun.

Cilina bestemte seg allerede under utdanningen for å skrive på engelsk for et vestlig publikum. I dag skriver hun jevnlig til flere aviser i USA og en engelsk-språklig avis i Egypt. - Jeg tror ikke jeg kan endre bildet av arabere i den vestlige opinionen, men jeg kan bidra, sier hun og kritiserer CNNs dekning av intifadaen. - Lynsjingen av de to israelske soldatene beskrev CNN som grusom og brutal. Ja, den var det, men jeg har aldri hørt dem omtale israelernes drap på palestinere som grusomt og brutalt. Hvorfor denne forskjellen, spør hun.

- Media er styrt

- Maktgrupperinger står bak mediebedriftene i dagens Libanon. Det hindrer skikkelig journalistikk. Omtale av korrupsjon der fremtredende politikere er involvert eller kritisk omtale av Syria blir stoppet. En journalist i en mediebedrift er først og fremst en ansatt, sier hun.

Cilina forteller hvordan et kort møte med den kjente Midtøsten-journalisten Robert Fisk fikk henne til å innse at hun måtte rette kritikken sin begge veier: - «Det er ikke bare vestlige medier som må gjøre en skikkelig jobb, men også arabiske», sa Fisk. «Dere beklager dere når noen blir drept, men når det er snakk om handling er dere myke som pusekatter», sa han. Det var et vendepunkt, sier Cilina.

Men hun ble raskt skuffet da hun så hvor lite hennes artikler betydde mot Murdocks satellitt-TV og da det gikk opp for henne hvor lite arabere egentlig tror på endring, hvor tilfredse de er med å eksponere sitt sinne.

- Arabiske regimer holder taket på media og unge arabiske sinn, sier hun og fortsetter:

- Jeg ser det som min oppgave å bidra til å endre den arabiske mentaliteten. Cilina tror at den nye intifadaen kan være et utgangspunkt for en kampanje for holdningsendring. Og hun har funnet sine allierte på internett. De har begynt å organisere seg og de bruker nettet som redskap for å spre sine synspunkter.

Kritikk ute, ikke hjemme

Diana Muqallid som innledet på Amnestys seminar, savner som Cilina Nasser en seriøs journalistisk tradisjon i Libanon. Hun er selv en ung og populær TV-produsent i «Mustaqbal» («Fremtid») TV der hun har oppnådd stor respekt med sine kritiske dokumentarprogrammer. Diana tar opp problemer i mange muslimske land, som undertrykkelse av kvinner i Afghanistan og æresdrap i Jordan, men hun tror at de relativt frie tøylene hun har fått, skyldes at hun tar opp problemer utenfor landets grenser.

- Tilstanden i de palestinske flyktningleirene i Libanon kan jeg ikke ta opp på min TV-kanal. Jeg vil bli beskyldt for å drive propaganda for å gi palestinerne permanent opphold i Libanon. Det vil bli stoppet. Slik fungerer det i alle TV-kanalene, sier Diana og legger til: - Det er bra dette intervjuet skal brukes på norsk, ellers ville jeg fått problemer!

Hizbollahs kritikkverdige handlinger i Sør-Libanon etter Israels tilbaketrekning er heller ikke blitt dekket fordi ingen tør å utfordre dem, mener Diana.

- Hizbollah har æren av frigjøringen av Sør-Libanon, men de står også bak tvilsomme handlinger. Jeg synes ikke det er riktig at vi skal være tause om det.

Hun tror likevel ikke bare det er frykt som er årsaken, men også mangel på interesse fra journalistenes side. De foretrekker å dekke enkle saker og holde seg inne med sine politiske kontakter. De har kanskje fått fordeler, det være seg informasjon, penger eller høye stillinger.

- Tåpelig propaganda

Diana Muqallid mener den libanesiske dekningen av sammenstøtene mellom israelere og palestinere er overfladisk.

- Det er umulig for media her å være objektiv, da vil man straks bli anklaget for å være pro-israelsk. Israelernes handlinger de siste ukene er helt uakseptable, men måten vi viser det på er tåpelig. Det at vi ser bildene av den vesle gutten som blir drept i armene på faren sin om og om igjen, er forferdelig. For det første mister bildene fullstendig sin betydning, vi klarer til slutt ikke å føle noe som helst. Dessuten er det respektløst mot gutten og faren hans, respektløst overfor sorgen. Det er ikke på den måten vi kan hjelpe det palestinske folket. Det er bare tåpelig propaganda.

Hun mener at den største forskjellen mellom vestlige og arabiske medier er mangelen på kritisk distanse til makten i Midtøsten. - Journalistene i den arabiske verden avspeiler samfunnet og den generelle mangelen på frihet og demokrati. Mange som har forsøkt å drive kritisk journalistikk har fått problemer, journalister har blitt fengslet eller drept. Derfor gjengir vi fortsatt de offisielle uttalelsene og tillater de lange foredragene. Mediene beveger seg på overflaten.

- Selv om vi har større pressefrihet i Libanon enn i resten av den arabiske verden, risikerer folk fengsel også i Libanon for å uttrykke sine meninger. Som journalister har vi lært oss å unngå visse temaer, sier TV-produsenten Diana Muqallid.

Forfølgelse av nettbruker

En av deltakerne på Amnestys seminar, Kamal el Batal, risikerer flere års fengsel for å ha brukt sin ytringsfrihet på internett. Han leder menneskerettsorganisasjonen Mirsad som på prosjektbasis tar opp menneskerettslige problemer i Libanon helt fra korrupsjon i gjenoppbyggingen av Beirut til kvinners rettigheter og forsvar av journalister. Nå er han trukket for militærdomstolen, tiltalt for å ha skadet sedelighetspolitiets omdømme.

- Det var da vi forsvarte pressefriheten på internett at jeg fikk problemer, forklarer Kamal. Sedelighetspolitiet presset en nettleverandør for opplysninger om en gruppe homoseksuelle som tok initiativ til å bygge opp et nettsted kalt GayLebanon.com. Mirsad sendte ut en melding på nettet om det som hadde skjedd og fordømte det vi betrakter som et angrep mot friheten på nettet. Siden truslene mot nettleverandøren fortsatte, sendte vi ut en ny email der vi navnga personen som fremsa truslene. Det er bakgrunnen for en tiltale som sier at jeg har distribuert en løpeseddel som skader omdømmet til sedelighetspolitiet. Tiltalen er absurd, konkluderer Kamal som har fått støtte fra Amnesty International i denne saken.

Kamal el Batal ser saken mot ham og sjefen for nettleverandøren som et angrep på pressefriheten på internett og et forsøk på å stoppe menneskerettighetsforkjemperes bruk av nettet. Dessuten ser han det som et angrep på en svak gruppe i Libanon, nemlig de homoseksuelle.

- Internett er et veldig viktig medium. Siden myndighetene langt på vei har lykkes i å bringe pressen og TV til taushet, forsøker de nå å ramme nettet som det siste frie medium. Det motsetter vi oss. Dessverre har skaden allerede skjedd. Det er ingen andre grupper i Libanon som tør å ta opp saker som angår internett nå, sier Kamal som må vente til nyåret før saken hans skal behandles for den militære domstolen.

Rent bortsett fra at det er tvilsomt at en militær domstol skal behandle en sak som for det første er reist mot sivilpersoner og som dernest skal ha skadet omdømmet til sedelighetspolitiet som ikke er en militær instans, er det også tvilsomt om rettergangen blir rettferdig, mener Kamal. - Det er stor mangel på integritet i rettsvesenet og mye korrupsjon finner sted, sier han.

TV-kanal for Midtøstens aktivister

Kamal el Batal mener som Cilina og Diana at maktgrupperinger styrer media. - Vi kan ikke basere oss på pressen i vårt menneskerettsarbeid, er hans konklusjon og skisserer en radikal løsning: En menneskerettighetenes TV-kanal for hele Midtøsten.

- Gapet mellom mengden overgrep som skjer og det forsvar vi klarer å stille opp blir for stort hvis ikke vi utvikler nye redskap og nye aksjonsmåter. Jeg ser en TV-kanal som ett slikt nytt redskap. Vi kan nå folk hjemme, alle kan i dag ta inn satellitt-TV. Slik sett er grensene brutt ned. Hvis vi sender fra Norge, kan det tas inn i Midtøsten. De kan ikke stoppe oss, mener Kamal el Batal.

- Tanken er at det skal bli en TV-kanal for hele menneskerettsbevegelsen i regionen og vi skal sende på fire språk: arabisk, farsi, tyrkisk og hebraisk, sier han.

Han vil starte i det små, med få timers sending i uken og så øke etterhvert. - Det skal ikke bli kjedelig. Vi skal ikke bare dekke nyheter og aktuelle saker om menneskerettigheter, men utvikle undervisningsprogrammer, sende filmer, konserter og underholdningsprogrammer.

Og vi skal vise at det nytter å ta opp kampen mot overgrepene, sier Kamal med stor entusiasme. Han tror en slik kanal vil inspirere folk til å gå inn i menneskerettsarbeid og at den vil presse andre TV-kanaler til større oppmerksomhet om slike spørsmål.

Kamal el Batal har gjort omfattende forundersøkelser, både tekniske, finansielle og redaksjonelle. Mange NGOer støtter prosjektet samtidig som de uttrykker en viss frykt for reaksjoner.

Kamal er selv ikke redd for represalier. - Det eneste vi kan risikere er å ha sløst bort tiden vår. Hvis vi må gå i fengsel, vel, da får vi rapportere fra innsiden av fengselet! Vårt mål er selvsagt ikke å ende i fengsel, men vi kan ikke la oss stoppe av denne trusselen, sier Kamal el Batal.