Antiterrorlov på norsk

Av John Peder Egenæs

Forslaget til antiterrorlover omfatter en definisjon av ’terrorisme’ som gjør det mulig å skjerpe strafferammen for enkelte forbrytelser dersom de kan kalles ’terrorisme’.

Forberedelser til ’terrorisme’ kriminaliseres, til forskjell fra for eksempel forberedelser til drap. Det innføres nye lover som gjør det straffbart å finansiere ’terrorisme’, og politi og påtalemakt gis utvidete fullmakter i etterforskning og bevisførsel i saker som involverer ’terrorisme’.

Drap eller ’terrorhandling’?

Høringsutkastet bærer preg av at Justisdepartementet har jobbet under et visst press om å produsere noe som det kan synes de ikke helt ser nødvendigheten av. Det er bare i to tilfeller man forbyr noe som ikke allerede er forbudt. Ellers skjerper man strafferammer for allerede alvorlige forbrytelser som drap eller grovt skadeverk ved å definere når disse forbrytelsene blir ’terrorisme’.

Departementet begrunner disse lovendringene og justeringene med at Norge er internasjonalt forpliktet til å gjøre finansiering og forberedelser til ’terrorisme’ ulovlig. Dermed ville det være ulogisk ikke å definere hva ’terrorisme’ er, foruten å gjøre selve handlingen til et lovbrudd.

’Terrorist’ eller ’opponent’?

Det største problemet departementet har stått overfor er nettopp definisjonen av ’terrorisme’. FN har gjennom flere år forsøkt å komme opp med en definisjon uten å klare det. Senest i høst la man dette arbeidet til side uten å oppnå enighet. I 1999 støttet Justisdepartementet et forslag fra et utvalg om ikke å bringe begrepet ’terrorisme’ inn i norsk lov. Begrunnelsen for dette var at det ikke fantes noen god definisjon, og at det var unødvendig fordi alle handlinger man forbinder med ’terrorisme’ allerede var ulovlige og hadde vide strafferammer.

I denne situasjonen har FNs sikkerhetsråd krevd lovforbud, men overlatt til de enkelte lands lovgivere å avgjøre hvordan de definerer ’terrorisme’. Dette har allerede ført til store problemer andre steder i verden. Fra Zimbabwe der utenlandske korrespondenter er ’terrorister’, via Kina der separatister er ’terrorister’, til USA og Storbritannia der det er veldig uklart – og derfor åpent for vide tolkninger - hvem som heretter vil kunne gis merkelappen ’terrorist’.

Er bråkmakere ’terrorister’?

Justisdepartementet tar problemene omkring definisjonen alvorlig. Departementet er åpenbart klar over at dette kan skape store problemer. Man forsøker å løse det ved å ramse opp en del kriminelle handlinger som drap, legemsbeskadigelse, grovt skadeverk, og kobler det med hensikter som å "skade alvorlig politiske, økonomiske eller samfunnsmessige strukturer, skape alvorlig frykt i befolkningen eller tvinge myndigheter eller internasjonale organisasjoner til å gjøre noe eller unnlate å gjøre noe av stor betydning".

På bakgrunn av denne definisjonen er Nelson Mandela ’terrorist’. Er det rimelig at Norge har en lov som gjør en mann som anses som en av verdens fremste, og i høyeste grad respekterte, frihetskjempere til ’terrorist’? Mer nærliggende og aktuelt er det at definisjonen også gjør voldelige demonstranter i Gøteborg og Genova til terrorister. Mange har reagert negativt på deres metoder, men var det ’terrorisme’?

I de gale hender

Noen vil sikkert mene at det er et utslag av overdreven frykt og mangel på tillit til norske lovgivere og rettsvesen å peke på hvordan de foreslåtte lovene kan føre til forbud mot det vi i dag anser som akseptabel opposisjon. Men alle lovforslag bør underkastes en "verste scenario test" før de vedtas.

I tillegg påhviler det Norge et internasjonalt ansvar. Hva er det vi signaliserer til mer repressive regimer der morgendagens Mandela kanskje lever? Ville for eksempel Zimbabwes opposisjonelle kunne akseptere den norske definisjonen av ’terrorisme’ i Zimbabwes lover, eller ville den norske antiterrorloven der gi Mugabe alle de fullmakter han trenger for å kneble sine motstandere?

FN forhastet?

FNs sikkerhetsråds lynhurtige vedtak av en rekke resolusjoner omkring ’terrorisme’, med tilhørende krav til verdens nasjoner om tilsvarende vedtak, er i ferd med å få en rekke alvorlige konsekvenser. Det er kanskje slik at behovet for å vise handlekraft etter 11. september har gjort at alt ikke er like gjennomtenkt. Når norske myndigheter nå er tvunget til å følge opp de internasjonale vedtakene med nasjonale lover, er det avgjørende at den samme hasten ikke får råde.

Det er fortsatt et åpent spørsmål om det er nødvendig og klokt å definere noen lovbrudd som ’terrorisme’, men ettersom det er mye som taler for at vi er pålagt å gjøre det, må definisjonen snevres inn og spesifiseres på en måte som gjør at det ikke er menneskerettighetene og demokratiet som snevres og begrenses.

Publisert i AmnestyNytt 2002/1.