Amnestys karikaturdebatt
Hvor går grensen mellom å provosere – som er lovlig - og å bruke hatefull tale – som er ulovlig? Grenseoppgangen blir ikke tydelig stadfestet av noe menneskerettighetsdokument. Her vil det alltid være rom for skjønn. Og dermed blir det debatt. Selv i Amnesty. Det må vi være åpne på.
MEN i karikaturstriden er Amnestys holdning klar: Karikaturtegningene beskyttes av ytringsfriheten og bør dermed ikke forbys.
Om det er RIKTIG og VIKTIG å oppfordre norske aviser til å trykke karikaturene på nytt akkurat nå – aktualisert av drapsforsøket på Westergaard - er en annen diskusjon.
På morgenmøtet i dag åpnet vi opp for at alle i sekretariatet skulle få si sin mening – og det kom mange sterke innspill – tuftet på både følelsesmessige, menneskerettslige og storpolitiske argumenter.
Skal vi være religionssensitive og ikke trykke karikaturene i respekt for at de beviselig opprører mange muslimer i verden? Trenger verden en ytterligere tilspissing av den såkalte konflikten mellom vesten og den muslimske verden? Har karikaturene blitt et viktig ”symbol” på og fanesak for ytringsfriheten? Er ytringsfriheten et alibi for islamofobi eller er beveggrunnen for ikke å trykke karikaturene egentlig bare frykt for konsekvensene for nordmenn i utlandet?
Mennesker opplever hver dag angrep på sine rettigheter fordi de har vært kritiske til religion. Å forsvare disse menneskene er en viktig oppgave for oss i Amnesty.
Men vi er usikre på om det å publisere karikaturtegningene på nytt er et nyttig verktøy i arbeidet med å forsvare ytringsfriheten - både i vår del av verden og i mer undertrykkende regimer. Vi tror tegningene vil bli brukt til å piske opp stemningen blant muslimer og øke den såkalte ”Clash of Civilizations”, og dermed tjene ekstremisters interesser.
Amnesty håper at karikaturdebatten fremover også kan ha rom for å fokusere på andre saker hvor mennesker har risikert livet for sine overbevisninger. Ref: Amnestys aksjoner for Karim Amer i Egypt, falungong-utøvere i Kina og Perwiz Kambaksh i Afghanistan.