Amnestyprisen til Amal Aden

«Jeg var rundt tolv år første gang jeg ble forelsket i en jente. Hvis noen hadde brukt ordet lesbisk for de følelsene jeg hadde den gangen, ville ikke jeg forstått hva de snakket om. Det var ikke noe jeg hadde hørt om, og det var heller ikke noe vi snakket om. Homofili eksisterer ikke der jeg kommer fra, det er i hvert fall ingen som våger å snakke høyt om det».

2. august 1996 klokken 12:15 lander Amal Aden på Fornebu. Hun er 13 år gammel, og har levd som gatebarn i Somalia i syv år. Hun husker klokkeslettet på denne avgjørende dagen fremdeles, og har markert den hvert eneste år siden. Når hun ankommer Oslo denne dagen kan hun verken lese eller skrive, og hun er helt alene. Integreringen i det norske samfunnet blir ikke enkel, og jakten på tilhørighet ender i et rusmiljø på Grønland.

I dag er Amal bosatt på Hønefoss med sin samboer, og to barn. Hun jobber som rådgiver og foredragsholder, og har gitt ut fem bøker. Veien hit har vært lang. I år fyller den modige damen 30 år, men hun føler at hun har levd mye lenger. Hun har sett og opplevd mer enn de fleste, og har skrevet bøker som både har imponert og provosert leserne. Utdraget i starten er fra hennes siste bok, hvor hun skriver om hvordan det er å være homofil med minoritetsbakgrunn i Norge. Det har kostet henne dyrt.

Når jeg møter henne i Amnestys lokaler denne vinterdagen går hun med trygghetsalarm rundt halsen. Med seg har hun en kamerat som aldri forlater hennes side når hun er i hovedstaden. Hun kan ikke gå i Oslos gater alene, og hun må varsle politiet før hun ankommer. Hennes frie ord og kamp for andres frihet har vært med å frarøve henne sin egen. Men hvor henter hun motet fra?

– En av de episodene jeg aldri glemmer opplevde jeg da jeg holdt foredrag i Bergen. En tenåringsgutt kom til meg og fortalte at han var fra Somalia, og at han var homofil. Han sa at han ikke hadde noe håp i livet. Da jeg kom på hotellrommet mitt den kvelden tenkte jeg; «hva kan jeg gjøre for å bidra?». Jeg skriver for å hjelpe. Når vi lever i en fritt land som Norge må noen tørre å ta denne kampen, og synliggjøre en av de gruppene som sliter mest.

En minoritet blant minoriteten
07. August 2011 tar Amal et valg som skal prege livet hennes dramatisk. Hun har allerede skrevet kritiske bøker, blant annet om barns, kvinners og LHBT-personers sårbare situasjon i flerkulturelle miljøer. I tillegg har hun deltatt aktivt i samfunnsdebatter, og aldri vært redd for å si hva hun mener.

En ting har hun likevel ikke vært klar for å fortelle før denne dagen. I en artikkel i Aftenposten forteller hun for første gang at hun er del av en betydelig, men likevel nærmest usynlig gruppe; lesbiske og homofile muslimer i Norge.

– Jeg har visst hele livet mitt at jeg er lesbisk, men grunnen til at jeg valgte å stå frem så offentlig var at unge mennesker skulle se at det var mulig, og at de ikke er alene i den situasjonen. Jeg hadde fått en del henvendelser fra somaliske ungdommer som fortalte at de heller vil ta livet sitt enn å stå frem, og at de følte seg alene og ensomme. De ante ikke at jeg var lesbisk. Da bestemte jeg meg for at jeg ville risikere livet ved å stå frem, slik at de kunne se at de ikke var alene.

– De trenger et forbilde, noen som kan åpne disse tunge dørene for dem. Jeg var jo klar over at det ville koste mye, men samtidig mener at jeg at friheten er verdt og kjempe for. Hvis ikke vi voksne tør å stå frem, hvordan skal den neste generasjonen tørre å gjøre det?

Ordene flommer fra den engasjerte damen når hun snakker om det modige valget. Likevel blir hun alvorlig når hun får spørsmål om hva hun sier til unge mennesker med minoritetsbakgrunn som spør henne om de bør stå frem med sin legning.

– Når man er tenåring fraråder jeg på det sterkeste å stå frem, rett og slett fordi det er for risikabelt. Det koster for mye. Jeg er nå 29 år, og har merket på kroppen akkurat hvor tungt og vanskelig det kan være. Det som er viktig er at man har et nettverk rundt seg, at man ikke står alene. I tillegg må man være selvstendig og voksen nok til takle kritikken man kommer til å få. Når du kommer fra en æreskultur finnes det ingen individfrihet, og hvis hele familien og hele miljøet kutter deg ut, og i tillegg utsetter deg for drapstrusler døgnet rundt, kan det være tungt å takle hverdagen.

Det krever en modig penn å skrive om seksuell frihet og homofili i minoritetsmiljøer, og i boken "Om håpet glipper, er alt tapt" gjør Amal nettopp det. Hun forteller at dette har vært den vanskeligste boken hun har skrevet.

– Hele målet med boken var å synliggjøre personer som ikke er synliggjort fra før. En gruppe mennesker som ikke har friheten til å være den de er, selv om vi lever i et fritt land. Men det er en psykisk belastning å skrive en sånn bok, og jeg føler at samfunnet vi lever ikke ikke forstår hvor ille det er.

Ensom ildsjel
Etter at Amal stod frem som lesbisk har hverdagen hennes vært hektisk. Telefonen ringer kontinuerlig, innboksen på mailen er full og på Facebook hagler det med beskjeder. Mange lurer på hva de kan gjøre og hvordan de kan hjelpe. Andre spør om råd og veiledning. Hun møter mange mange skjebner.

– Det er mange mennesker som ringer meg som har blitt utsatt for vold eller voldtekt, andre har blitt presset til tvangsekteskap...når jeg hører om så mye vondt sover jeg veldig dårlig. Jeg tar det veldig personlig når jeg ser eller hører om at andre har det vondt, jeg klarer ikke å la være å ta det innover meg.

– Har du noen gang angret på at du stod frem?

– Aldri! Jeg ville gjort det om og om igjen, det har jeg aldri vært i tvil om. Men jeg blir jo selvfølgelig sliten, for jeg er jo bare et menneske. Jeg skulle virkelig ønske jeg kunne engasjere flere, og at flere ville ta tak i denne typen saker. Jeg føler at vi lever i et så overfladisk samfunn at de fleste ikke klarer å se lenger enn nesen sin.

For det er en ensom kamp Amal må kjempe. Selv i det tilsynelatende liberale Norge er det ingen selvfølgelighet å kunne stå frem som homofil uten å vurdere hvilke konsekvenser det kan få. Man kan likevel hevde at det i dag finnes en utbredt aksept for homofili i det norske samfunnet. Det har imidlertid være en lang kamp, hvor noen en gang i tiden våget å ta de første skrittene ut i offentligheten. Amal tar disse skrittene for en ny gruppe, og forteller at hun føler seg alene.

– En del store muslimske grupper i Norge tør ikke en gang å ta avstand for dødsstraff for homofili. Og mange nordmenn er redde for å ta tak i dette i frykt for å tråkke på andres kultur. Homofile etniske nordmenn har jo kommet langt, men vi må huske på at vi har fått et flerkulturelt samfunn her i landet. Og en del av dette flerkulturelle utfordrer faktisk en del av de viktige verdiene som vi er så opptatt av i Norge, blant annet likestilling og ytringsfrihet. Men med unntak av Skeiv Verden er det omtrent ingen som tør å ta tak i det! Det er sjelden jeg leser om det, sjelden jeg hører om det, det er nesten som om det er usynlig.

– Hvert menneske bør engasjere seg når det gjelder menneskerettigheter! Selvfølgelig bør de som styrer landet komme med bedre lover og tiltak som hindrer diskriminering, men vi som enkeltmennesker kan også gjøre mer. Jeg føler at vi bryr oss alt for lite om hverandre. Vi bryr oss veldig mye om materielle ting, og lite om naboene våre.

Finner roen på Hønefoss
Når hun ikke reiser landet rundt for å holde foredrag om likestilling og integrering holder Amal til på Hønefoss, hvor hun har funnet roen sammen med familien sin. Der består hverdagene ofte av å lage god mat sammen med kjæresten og barna.

– Familien er absolutt en motivasjon. Sammen med dem kan jeg slappe av og koble helt av. Selv om jeg sjelden tar det helt med ro, er det alltid veldig godt å komme hjem til dem.

Hønefoss tilbyr også en trygghet hun ikke finner i hovedstaden. Å flytte tilbake til Oslo er ikke et alternativ.

– Oslo er et av de verste stedene jeg kan bevege meg. Det er ikke noe galt med byen, men det er en del mennesker her som fordømmer meg her og jeg kan ikke bevege meg alene i gatene.

– Prisen betyr mye
Amal har tidligere mottatt flere priser for sitt engasjement, sin uredde evne til å benytte seg av ytringsfriheten og sin kamp for likestilling og kvinners, barns og LHBT-personers rettigheter. I 2010 mottok hun blant annet Zola-prisen, og Likestillingsprisen i Buskerud Fylkeskommune.

I dag hedres hun av Amnesty som vinner av Amnestyprisen 2013. Komiteens begrunnelse for å nominere henne til årets pris var hennes uredde engasjement for å fremme rettighetene til utsatte og ofte usynlige grupper i samfunnet. De legger vekt på at hun "retter et fokus mot rettigheter til kvinner og barn i minoritetsmiljøer der hun er uredd kritiserer det hun mener er både utbredt intoleranse og manglende integreringsvilje".

– Det er virkelig en ære å få denne prisen. Jeg har hatt det litt tungt den siste tiden, og mistet litt lysten på å skrive så dette betyr utrolig mye for meg. Det virkelig en oppmuntring til å fortsette kampen!

– Håpet ligger i den neste generasjonen
Amal er usikker på om hun kommer til å skrive flere bøker i tiden fremover, men forteller at hun aldri kommer til å slutte å kjempe for menneskerettighetene. Til tross for all motstanden hun møter i sitt arbeid, er hun sikker i sin sak når hun får spørsmål om hva hun tenker om fremtiden; håpet ligger hos neste generasjons minoritetsungdom.

– Jeg er veldig optimistisk når jeg tenker på fremtiden. Når jeg reiser rundt og snakker med dagens ungdommer øyner jeg virkelig håpet. Jeg ser at flere tar høyere utdanning, og flere prøver å løsrive og frigjøre seg. Men de trenger hjelp fra den voksne generasjonen, noen må åpne dørene for dem. Kampen må starte her og nå, hvis de skal kunne leve et fritt liv senere!

Tidligere Amnestyprisvinnere:

• 2011: Helsesenteret for papirløse
• 2010: Margreth Olin
• 2009: Nora Sveaas
• 2008: Vinje Kommune
• 2007: Mahmood Amiry-Moghaddam
• 2006: Tore Sandberg
• 2005: Vibeke Omberg, Erlik Oslo
• 2004: Liv Jessen, Pro-senteret