Amnestyprisen 2005: Vibeke Omberg

Tekst og foto: Kristin Rødland

Så utrolig flink du er, roser Vibeke og griper fatt i en mann på vei inn i Erlik Oslos utsalgslokaler i Kirkegata.

Thor B smiler bredt. Han slenger en feit lugg bort fra øynene og Vibeke får et smellkyss på kinnet. Thor B er selger, hjemløs og poet, og har skrevet diktet «stille» i siste nummer av Erlik Oslo.

- Det er sånne tekster som dine vi trenger flere av, oppfordrer Vibeke.

Magasinet Erlik Oslo er ikke bare et talerør for hovedstadens hjemløse. Erlik Oslo er antakelig det eneste magasinet der selgerne er et minst like viktig element i magasinet som skribentene.

Siden juni i fjor har Vibeke Omberg og resten av initiativet bak Erlik Oslo gitt 350 hjemløse ny stolthet. Tomme hender er nå fylt med et attraktivt blad, og selgerne kan skaffe seg en inntekt som gir muligheten til å ta tilbake regien over egne liv.

Amnesty-prisen for verdighet

Vibeke Omberg, redaktør i magasinet Erlik Oslo, fikk Amnestyprisen 2005 for sin innsats med å gi «gatefolket» verdighet. Juryen skriver:

«Hennes innsats må sies å være ekstraordinær, kreativ og visjonær.»

- Å motta Amnestyprisen var viktig for oss. Det er en anerkjennelse av at arbeidet vårt handler om kampen for like rettigheter til alle. Alle mennesker har rett til kjernebehov, men i dag er det en tilfeldighet om man blir tilbudt en elementær rettighet som bolig, sier Vibeke.

Ideen om en gateavis for hjemløse er imidlertid ikke ny. International Network of Streetpapers har medlemmer i 28 land, men Omberg ville ikke lage Erlik Oslo som en kopi av storebror The Big Issue.

- The Big Issue i Storbritannia selger godt, men er veldig kjendisfokusert. Folk skal selvfølgelig kjøpe Erlik Oslo fordi det er et godt produkt. Men vår redaksjonelle linje er å fremheve mennesker som ikke ellers synes. Vi vil ikke bruke kjendiser, som allerede tar opp alt for mye plass, til å fremme de usynliges sak, sier Vibeke, som mener samfunnet er totalt overkommunisert.

- Det er tid for å være opptatt av viktigere ting enn hva veska til Pia Haraldsen koster eller hvilken realitykjendis som gråt på tv i går, mener Vibeke.

Mistet selv fotfestet

Vibeke har selv opplevd å miste fotfestet. Hun kom seilende hjem fra studier i England med ny grafisk designgrad i kofferten, men ingen jobb å gå til. Ikke fikk hun andre jobber og ikke fikk hun ledighetstrygd heller. Til slutt fikk hun jobb på et hospits, og det var en uteligger som hjalp henne med å få den.

- På hospitset møtte jeg mine egne fordommer. Her var folk som kunne alle svarene i Trivial Persuit, og som jeg intellektuelt ikke kunne måle meg med. Jeg hadde samtaler med folk der som jeg aldri har hatt med andre. Jeg brant for å vise andre at disse er noen av de vakreste menneskene jeg har møtt, forteller Vibeke.

Kontoret hennes er dekket av lapper med beskjeder, tegninger og dikt. «Gratulerer med nominasjonen til årets Oslokvinne, det har du fortjent» «Takk for at du er den du er, hilsen den du veit» .

Redaktørjobben i Erlik Oslo går utover det å opprettholde tidsfrister og tekstredigering.

Før jul fortalte en av de yngste selgerne til Vibeke at hvis hun ikke fikk profesjonell hjelp snart, ville hun ikke greie seg gjennom vinteren. Det blir mange skjebner å forholde seg til.

Hun har ennå ikke gått hjem klokka fire en vanlig arbeidsdag.

- Vibeke gir alt, hele tida. Hun må hele tida holdes i øra for å ikke slite seg selv og oss andre rundt henne helt ut, forklarer Per Christian Lomsdalen, med både beundring og beskyttelse i stemmen. Per Christian er en del av kjernen som har vært med helt fra begynnelsen av.

- Det tok lang tid før vi forstod hvor visjonær Vibeke er, sier Anlov P. Mathiesen, som er en av to fulltidsansatte journalister.

Mange nye planer

Erlik Oslo var ikke mer enn kommet på beina før Vibeke begynte å legge planer om å starte et kreativt senter, der det kunne være skrivekurs og film- eller bokprosjekt.

- Vi vil gjerne gi noe tilbake til selgerne. De er blitt vennene våre, sier Vibeke.

Selv fullfører hun sjelden en setning. Hun er full av digresjoner, innskutte bisetninger og latter. Ringer man til Vibeke for å gi henne en rask beskjed, kan man godt snakke en halvtime.

Mens vi er på besøk husker plutselig Vibeke at NRK P2 kommer for å lage en reportasje, og sammen skynder vi oss opp til utsalgslokalet. Hun oppdager tilfreds at hun er et kvarter tidlig ute og har femten minutter til å røyke, trekke pusten dypt og lette samvittigheten ved å kunne få snakke med vennene sine, selgerne, som hun ser så altfor lite til.

Hun setter seg ved siden av Jonny som spiser sjokolademus fra en papptallerken metodisk med to hender og forteller at de er blitt kastet ut av sin vante salgsplass på Storosenteret.

En annen selger river opp døra og hyler at han er drittlei av å bli behandlet på denne måten og at han skal knuse vinduet. Han løper ut og kaster en isklump mot vinduet med all sin kraft. Studenter fra arkitekthøyskolen, som er til stede for å gjøre research om et mobilt hjem de skal designe for uteliggere, dukker ned i redsel. Isklumpen er en skitten isoporbit og treffer vinduet med en dump lyd. Selgerne i lokalet vrir seg i latter.

En selger tørker nesa på jakkeermet i det han kommer inn fra kulda og går rett bort til kaffemaskinen.

- Jeg er dævvsjuk av forkjølelse. I alle andre jobber jeg har hatt, hadde jeg liggi i senga nå. Men den jobben her tvinger meg opp for, sier en han, mer til kaffemaskinen enn noen andre.

Han nikker ærbødig når han får øye på Vibeke. Hun smiler. Varme smil og varm drikke lindrer både sår hals og kalde fingre. Med en ny bunke magasiner i rullekofferten svinger han ut i minusgradene og tar med en umiskjennelig svikt i knærne fatt på ettermiddagsskiftet.

- Det er nesten flaut at Amnesty-prisen står i mitt navn. Dette er jo like mye selgerens innsats, det er de som gjør at dette går rundt, sier Vibeke.

Publisert i AmnestyNytt 2006/1