Amnestynett - Amnesty Norge inntar nettet

Av Ina Tin

Det skrev Sveinung Skjesol, medlem i gruppe 73 og student ved Sosialøkonomisk institutt ved Universitetet i Oslo, i et brev midt i november i fjor. Vi tok ham på ordet. I dag er Sveinung prosjektansvarlig for lanseringen av AINA på Internett. Til kampanjestart 13. mars åpnes aksjons- og informasjonsbasen på WorldWide Web, med Kina-stoff og vervestafett.

- Amnesty må ut på Internett for å få oppmerksomhet, informere, rekruttere og få folk til å aksjonere. Internett er et medium i kraftig vekst. Om kort tid vil det være veldig viktig for kommunikasjonen i samfunnet. Norge har seilt opp som landet med høyest datamaskin-tetthet, og mange databrukere blir også nettbrukere. Universiteter og etterhvert skoler kobler seg på. Da må en organisasjon som Amnesty være på plass, sier Sveinung Skjesol. 7 andre Amnesty-avdelinger ligger der allerede: Sverige, Storbritannia, Tyskland, Østerrike, Sveits, Luxemburg og USA, men @mnestyNETT skal betjene det norske publikum.

Elektroniske vevere

@mnestyNETTet har etter to måneders arbeid fortsatt nokså mange løse tråder, og Sveinung trekker i dem alle på en gang, men han angrer ikke at han påtok seg ansvaret:

--Nei, dette er moro. Det ser lovende ut! Og det er "veverne" som gjør jobbene. De er frivillige som har meldt seg til innsats etter oppslag på nettet. 13 ferske Amnesty-medlemmer og ivrige Internett-brukere har fått oppgaver etter kunnskap:

- "Hackerne" gjør programmeringen for oss. De jobber kjempebra.

"Taggerne" er elektroniske typegrafer på Internett. De gjør alt Amnesty-stoffet tilgjengelig på nettet. Sammen med Sveinungs frivillige kjernegruppe på tre, utgjør «hackerne", "taggerne" og undertegnede ansvarlige redaktør, Amnestys elektroredaksjon. Fagansvarlige på AINAs sekretariat er leverandører av stoff og godkjenningsinstans.

Nettet i aksjon - på engelsk

Britiske Avdeling i Amnesty var først ute på Internett og en av ildsjelene bak heter Ray Mitchell. Han er koordinator for hasteaksjonen i Storbritannia. Da Telenor inviterte ham til Oslo for å foredra om Internett som politisk redskap, huket vi tak i ham for å lære av hans erfaringer etter seks år på nettet

- Internett har gitt Amnesty muligheten til å nå et nytt og omfattende publikum. Omtrent 30 millioner mennesker er i dag knyttet til Internett. Det er 30 ganger Amnestys medlemsmasse. Svært mange av nettbrukerne har aldri hørt om Amnesty før, de vet ikke hvordan organisasjonen arbeider, og mange vet ikke hva menneskerettigheter er. Med internett kan vi både nå våre medlemmer og støttespillere lettere, gjennom e-post, og vi kan komme i kontakt med utrolig mange potensielle støttespillere, sier Mitchell.

Hvis bare en liten prosentdel av de 30 millioner stopper opp ved vår Amnesty-informasjon på nettet, har vi nådd svært mange. Amnestys kampanjeaktivitet er blitt styrket med Internett, mener Ray Mitchell.

- Folk kan delta i aksjoner rett og slett ved å skrive inn sitt navn og sin e-postadresse når de har gått igjennom den vi har lagt ut om en bestemt sak. Man kan få til omfattende aksjoner på den måten. Da Ken Saro-Wiwa og de andre ogoni-aktivistene i Nigeria ble fengslet mobiliserte Amnesty-folk i USA til protest gjennom nettet. De fikk mange tusen navn.

Appelerer online

Ray Mitchell tror at en av de beste aksjonsformene på Internett er å sitte på nettet og komponere sin egen versjon av et appellbrev som er lagt ut, klikke på "send" og dermed overføre appellen til e-postkassen til den pågjeldende myndighetsperson. - Hvis hele aksjonen kan utføres på nettet får man enormt mye større respons enn hvis man er nødt til å be folle skrive ut brevet for å faxe eller poste det. Det er litt av mentaliteten på nettet; alt skal helst foregå foran skjermen, sier Mitchell og forteller at man nettopp nå bruker mye tid på å finne frem til e-post adresser på myndighetspersoner, ikke minst i Kina. Med dem listet opp på nettet, tror han at Kinakampanjen vil bli adskillig mer effektiv.

Ray Mitchell kaller selv lntemettfolket av i dag for «pale and male» og mener at nettet slik sett reflekterer Amnestys medlemsmasse. Foreløpig kan nettet ikke bidra til nedbygging av skillet mellom nord og sør, et skille Amnesty ellers jobber hardt for å overvinne.

Et ungt samfunn

- Inntil et mye større antall mennesker i sør får tilgang til Internett er det mulig at den mest effektive bruken av nettet er i menneskerettighetsundervisning, og ikke som et verdensomspennende kampanjemiddel. Med Internett når man skoleungdom, og nettet er faktisk en veldig effektiv måte for Amnesty å komme i kontakt med ungdom på.

Vi legger ut saker spesielt. tilrettelagt for ungdom, for eksempel saker som gjelder unge mennesker.

- Vi arbeider for tiden med et interaktivt program der vi forestiller oss at folk blir ledet gjennom en historie som hele veien bygger på valg:

klikker du på "ja" eller "nei" når du på skjermen får spørsmål om du ringer politiet, etter at du nettopp har sett en kvinne bli dratt inn i en bil som forsvinner av gårde. Du svarer "ja" og får vite at politiet ber deg holde deg unna. Går du videre med saken? Valgene i historien får konsekvenser for en selv og andre. Og tilslutt presenteres man for utfallet av den virkelige hendelsen som historien bygger på. Det er et opplegg til menneskerettighetsundervisning.

Inntekter via nettet

Internett egner seg perfekt til innsamling, mener Mitchell. - Der møtes de pengesterke vestlige! Alle som bruker nettet trenger et kredittkort. Det kan vi utnytte. Vi setter bare opp en Web-side med spørsmål om brukerens kredittkortdata og ber så vedkommende klikke på et beløp, og pengene er overført til Amnestys konto!

Folk er vanligvis flyktige lesere på nettet, de surfer rundt og klikker seg stadig videre. Det er et problem for oss når vi vil informere, men det kan være en for del når man skal hente inn penger. God markedsføring av Amnestys produkter, forte kredittopplysninger og «klikk», så er pengene sendt.

- Amnesty bør gi informasjon gratis på nettet, men alle rapporter kan merkes med en liten tekst som forteller at Amnesty baserer sin informasjon på omfattende og ressurskrevende etterforskning, og så kan informasjons-brukeren oppfordres til å gi Amnesty en gave. Ray Mitchell møter Amnestys elektroniske hverdag godt forberedt.

Publisert i AmnestyNytt 1996/1

Amnestys elektroredaksjon. Øverst fra venstre Sigrid Røyseng,

Ole Martin Løvvik, Marek Vieler, Rune Frøysa, Per Hansen, Håkon Styri,

Bjørnar Skjesol, Jarle Bergersen, Hans-Christian Holm, Sveinung Skjesol og Dag Åsheim.