AmnestyMagasinet nr3 - 2008: Debatt

Grov utelatelse av informasjon i Israel-fiendtlige artikler i AmnestyMagasinet nr 2-2008

Nr to inneholder så mange ensidige artikler med grove utelatelser av rene fakta at det er totalt uverdig for bladet vårt, av alle trykksaker!

Israel ble opprettet for 60 år siden ved at et landområde ble delt mellom en jødisk og en palestinsk stat. Israel godtok dette, men ikke de arabiske land. De startet straks fiendtligheter, og startet tre kriger, i 1956, 1967 og 1973. Israel vant disse. Israel har godtatt en tostatsløsning og gav opp Gaza for to år siden. Arabernes bidrag til freden er daglige rakettangrep mot Israel....

Videre har araberne fremdeles problemer med å anerkjenne Israels rett til overhodet å eksistere, selv 60 år etter FN s vedtak. Landet, på størrelse med Hedmark fylke, ønskes totalt utslettet av mange. Araberne har forøvrig i sine land 18 (!) ganger større areal å være på, men det er visst ikke nok. Arabiske lærebøker framstiller jøder som aper og griser. Ikke så lett å vise den store forhandlingsviljen og sympatien for israelere da kanskje?

Palestinere krever rett til å vende tilbake og vil ha Vestbredden og Gamlebyen i Jerusalem over til palestinsk selvstyre. At mange israelere ser på dette som begynnelsen til slutten kan vel ikke forundre noen. Innflytting av flere millioner palestinere til Israel vil gjøre at jødene kommer tilbake til den tilværelsen de flyttet fra. En forfulgt minoritet uten et eneste sted på jorden de kan kalle sitt.

Palestinere ønsker å vende tilbake til sine områder, som de forøvrig bor noen få mil fra og innen den samme kulturkrets. En rekke store folkegrupper mistet sine hjemland i årene etter krigen. Det er nok å nevne 500 000 finner fra Karelen, mange millioner tyskere fra Øst-Europa, millioner av hinduer fra Pakistan og for ikke å glemme jøder brutalt fordrevet fra svært mange land. Forfølgelser av jøder pågår forøvrig i svært mange land fremdeles. Ingen av nevnte andre grupper har forøvrig fått sine ønsker oppfylt.

Haakon Jensen-Tveit

Populisme i Magasinet nr 2 - 008 - juni (Israel)

Det er kjent at Kyrkja og diverse organisasjonar søkjer gunst i innvandrarmiljøa. Propaganda bør lesast for det det er. Det hadde vore av stor interesse om ein hadde granska alt det durkdrevne England har gjort mot Israel /jødane i lys av olja.

Det er også klokt å sjå dei juridiske bindingane mellom Folkeforbundet og FN. Palestinamandatet fra 1922 er framleis gyldig, sjølv om britane endra noko på teksten og let palestina-araberane få tilnærma 80 % av området. «Anerkjennelse er herved gitt til det jødiske folks historiske tilknytning til Palestina.»

Er ikkje det vedtaket i FN i 1948 rettskraftig? Er det noko i alle resulosjonane som pliktar Israel å godta det såkalla Veikartet? Kva meinar Amnesty om Israel sin rett til å forsvara seg og dei landområda det eventuelt skulle få? Alle veit at det er oppspinn at Israel ulovleg okkuperer araberane sitt land.

Alle veit at araberane vil utslette Israel/jøder fra Midt-Austen! Alle veit kva arabiske barn lærer om jødane! Kvar finn Amnesty i arabarverda eit land som har Knesset som styringsorgan, der også arabarar er medstyrande? Kva er Dykkar førebilete?

Eg er skamfull over at eg tidlegare har ytt pengar til Amnesty.

Lat populismen vere politikarane si sak!

Helsing Idar Grindheim

Kjære Håkon Jensen-Tveit og Idar Grindheim

Takk for debattinnleggene til temanummeret om Israel og de okkuperte palestinske områdene i AmnestyMagasinet nr 2/2008. Vi vil gjerne ha tilbakemeldinger, både på det redaksjonelle innholdet i magasinet og Amnestys arbeidsområder og standpunkt.

Amnestys oppgave er å dokumentere menneskerettighetsbrudd og aksjonere på vegne av de som utsettes for dem. De som følger Amnestys arbeid på Israel og de okkuperte palestinske områdene vil se at Amnesty retter skyts både mot israelske og ulike palestinske ledere og aksjonerer på vegne av israelere, palestinere, beduiner og andre bosatt i området.

Dette er verken propaganda eller populisme. Det er nøytral dokumentasjon av overgrep utført mot enkeltmennesker, uavhengig av rase, nasjonalitet eller annen tilhørighet. Amnesty International tar ikke stilling i Israel/Palestina-konflikten som sådan, men mener at muren, grensekontrollene og de israelske bosetningene i de palestinske områdene er klare brudd på internasjonal rett og krever at menneskerettighetsbrudd som skjer daglig, som et direkte resultat av okkupasjonen, må ta slutt.

Som nevnt i lederen i nr 2/08, er det mange historier man kan fortelle i forbindelse med staten Israels 60 års-jubileum. Vi valgte historier som ikke vanligvis gis så mange spaltemeter, nemlig den byråkratiske undertrykkingen av den palestinske og arabiske befolkningen. Ingen jøder vi snakket med i Israel opplevde samme behandling.

Reportasjen fra Jordandalen i forrige magasin forteller om en israelsk bosetning som hadde nok vann til å tilby spa. På den andre siden av veien lå en palestinsk landsby som hadde vannmangel på grunn av at det israelsk militæret hindret dem i å borre etter vann. Sakene i forrige nummer var riktignok ikke alle fra de okkuperte palestinske områdene. Artikkelen om beduinene i Negev­ørkenen, som ligger inne i Israel, forteller også noe om hvordan Israel behandler egen befolkning med ikke-jødisk etnisk tilhørighet.

Dere har rett i at temasakene i forrige magasin ikke er balansert. Det er et helt bevisst grep. Konflikten i Israel og de okkuperte palestinske områdene er svært politisert og til en viss grad mediedrevet. Det er et journalistisk prinsipp for etterrettelighet og objektivitet å alltid vise flere enn en side av saken, gi representanter for begge syn en stemme. Dessverre er resultatet av dette prinsippet at i mediedekningen av konflikten er det skapt en «balanse» som ikke tilsvarer maktbalansen i virkeligheten.

Som alle andre reportere og reisende til Israel for å lære om konflikten, besøkte også vi den israelske byen Sderot som ligger så nære Gazastripen at qassam-rakettene treffer mennesker og hus med jevne mellomrom. Vi fikk kjenne frykten for å bli truffet og tok oss selv i å lokalisere nærmeste bomberom uansett hvor vi befant oss. Sderot er det stedet i Israel der flest israelere kjenner konflikten på kroppen og er også overrepresentert i all såkalt balansert reportasje. Men selv i Sderot er tallet på skadde og drepte mye lavere enn blant naboene på Gazastripen.

Amnestys etterforsker opplever også press for å balansere informasjonen hun produserer. Men, som hun nevner i artikkelen fra Jordandalen, kan hun ikke skape en balanse i dokumentasjonen av menneskerettighetsovergrep der den ene siden utsettes for mye hyppigere og grovere overgrep enn den andre.

I nr2/08 handlet det om papirkrigen, den byråkratiserte undertrykkingen. I andre nummer kan fokus være et annet. I dette nummeret følger vi opp med en sak (s 38-39) om tidligere stridende på begge sider som har lagt ned våpnene og heller bestemt seg for å jobbe sammen for å løse konflikten. Det er etter min mening slike stemmer som bør gis mer spaltemeter i mediedekningen av konflikten i Israel og de okkuperte palestinske områdene.

Kristin Rødland Buick, redaktør i AmnestyMagasinet.

Meld fra hva du mener!

Hva mener du om sakene som står i AmnestyMagasinet? Er det noen av temaene som opprører, inspirerer,

irriterer, gleder? Kanskje har du eller Amnesty-gruppa di generelle tanker om Amnesty i Norges veivalg, prioriteringer og utspill? Gode ord og kritiske ord tas i mot med like stor takk. AmnestyMagasinet tar også imot tips til saker vi burde skrive om.

Send en mail til [email protected] eller i post til Amnesty International Norge, Pb702 Sentrum, 0106 Oslo.

AmnestyMagasinet kan ikke garantere at ditt innlegg kommer på trykk, men jo kortere du skriver, jo større mulighet er det. Maks lengde: 3500 tegn (inkl. mellomrom). Frist for stoff til 4/2008: 26. oktober.