AmnestyMagasinet nr3 - 2008: Aktuell MR-juss: Dom mot Norge i EMD

Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD) avsa 15. mai 2008 avgjørelsen i saken Orr mot Norge. EMD kom til at Norge hadde brutt Den europeiske menneskerettighetskonvensjon (EMK) art. 6 nr. 2, som sier at enhver har rett til å bli betraktet uskyldig i et straffbart forhold inntil det motsatte er bevist.

Bakgrunnen for søksmålet for EMD var at saksøkeren (Orr) var blitt frikjent for voldtekt i en norsk domstol. Samtidig ble han dømt til å betale erstatning til kvinnen han ifølge tiltalen hadde voldtatt. Dette kunne skje fordi det etter norsk rett gjelder strengere beviskrav for å straffe («bevist utover enhver rimelig tvil») enn for å ilegge erstatningsansvar (i voldtektssaker kreves det «klar sannsynlighetsovervekt»). I Orrs tilfelle hadde straffesiktelsen og erstatningskravet blitt behandlet i samme domstolsprosess, noe som er vanlig i voldtektssaker.

De norske reglene for hvordan henholdsvis straffe- og erstatningsspørsmålet skal avgjøres, er forskjellige. I Orrs tilfelle hadde straffespørsmålet blitt avgjort av en lagrette (jury), som ikke ga noen begrunnelse for sin frifinnelse. Erstatningsspørsmålet ble på sin side behandlet av tre fagdommere, som hadde plikt til å begrunne avgjørelsen. I begrunnelsen het det bl.a. at man anså det klart sannsynlig at Orr hadde tiltvunget seg samleie med kvinnen ved bruk av vold, og at han også forsto at samleiet skjedde mot kvinnens vilje.

I søksmålet for EMD anførte Orr at begrunnelsen som var gitt i erstatningspørsmålet var egnet til å så tvil om den strafferettslige frifinnelsen. Det forelå derfor en krenkelse av EMK art. 6 nr. 2, som sier at enhver har rett til å bli ansett uskyldig i en straffbar handling inntil det motsatte er bevist i henhold til den aktuelle statens lover.

Flertallet i EMD (4-3) kom til at det forelå en krenkelse av art. 6 nr. 2. Riktignok var ikke bestemmelsen i seg selv til hinder for at samme domstol kunne frifinne Orr i straffesaken og samtidig dømme ham til å betale erstatning. Begrunnelsen i erstatningsspørsmålet inneholdt imidlertid en gjerningsbeskrivelse som i all hovedsak samsvarte med den strafferettslige beskrivelsen av en voldtekt. Selv om straffe- og erstatningsspørsmålet var behandlet i forskjellige deler av begrunnelsen, og det dessuten var presisert at beviskravene var forskjellige for de to spørsmålene, mente EMD at begrunnelsen var egnet til å så tvil om den strafferettslige frifinnelsen.

Orr-saken reiser interessante problemsstillinger med hensyn til voldsofres mulighet til å få erstatning dersom det ikke er tilstrekkelige beviser til å domfelle gjerningsmannen etter de svært strenge beviskravene som gjelder for straffesaker. Riktignok fastholder EMD at det prinsipielt er mulig å tilkjenne erstatning i slike tilfeller. Normalt vil imidlertid den påståtte voldshandlingen være en helt nødvendig forutsetning for at det skal være grunnlag for å tilkjenne erstatning. Det er da vanskelig å se hvordan en domstol skal kunne tilkjenne erstatning uten at den samtidig gir uttrykk for at den mener at gjerningsmannen har begått voldshandlingen.

Gustav Haver er nestleder i styret i Amnesty International Norge og jobber til daglig som ­første­konsulent på Sivilombudsmannens kontor.