Verden i Vinje

Tekst av Katrine Ree Holmøy

Foto av Greg Rødland Buick

Sola kunne strålt fra en blå himmel, klargrønne blader stått i vakker kontrast til hvite bjørkestammer. I bakgrunnen ville grønt gress glidd over i bratte fjellsider med snødekte topper, mens en hardingfele summet i det fjerne og en mild vind forsiktig tok tak i bunadskjørtene. Men det er jo oktober, og bare mørke, våte grantrær holder stand i høstværet. Det er grått, regntungt og surt. Idyllen i Vinje kommer av noe helt annet enn nasjonalromantisk godvær. Denne grisgrendte fjellkommunen er nemlig best i landet når det kommer til integrering, og for det har de fått årets Amnesty-pris. Hva er det med Vinje?

Vi er i Åmot, kommunesenteret, der flertallet av somalierne har blitt bosatt i løpet av de 20 årene som har gått siden de første familiene kom. Somalierne som ellers i landet er gjenstand for til tider opphetet debatt. De jobber ikke. De tygger khat. De bryter loven. Her i Åmot snakker de vinjemål, går på skole og er i arbeid. Somalierne er ikke representert i kriminalstatistikken. Mens enkelte samfunnsdebattanter ser til USA for å finne ut hvorfor somalierne der i snitt klarer seg bedre på arbeidsmarkedet enn de som kommer til Norge, kan det hende at løsningen er å finne her i hjertet av Norge. I Vinje.

Tre dager til ende

På Vinjehuset i Åmot er de i ferd med å vise fram fruktene av å åpne opp for et flerkulturelt samfunn. 20 år med flyktninger i kommunen feires i tre dager til ende: Islams fem søyler, likheter og forskjeller mellom islam og kristendom og utfordringer i møte med det norske samfunnet diskuteres. Galleriet gir glimt fra Bosnia, Liberia og Somalia, fargerike plagg og vakre bøker er stilt ut på vegger og bord. På scenen presenterer Vinje Kulturskule sanger, eventyr og leker fra Somalia.

I nyere tid har kommunen fostret sønner som Odd Nordstoga, spellemann og luring. Tarjei Vesaas var vinjegut, det samme var Aasmund Olavsson Vinje. Særlig norskere blir det ikke. Men vinjegutter er også Hamse Mohamed, Ali Abdi Mohammed og Hassen Samahle, som vi møter i Vinjehuset denne lørdagen. Ogbad, Amina, Ido og Hibach er vinjejenter, og Fardus M. Habane er stolt mor til fire unge vinjeværinger. Og de er bufaste som Per i Tarjei Vesaas’ roman «Det store spelet»: i Vinje skal de være, all sin tid.

Ei skikkelig kjerring

For Fardus betydde det mye at hun ble bedt med på Kjerringråd. Hun kom til Åmot, hvor mannen hennes allerede bodde, for elleve år siden.

- Jeg sa bare «heimat». Jeg hadde et veldig sosialt liv i Somalia og i Etiopia. Jeg tenker fremdeles på venner og familie som jeg reiste fra, sier hun for å beskrive hvordan det var å komme til Vinje og starte et liv her.

Hun kom mot slutten av oktober, og som nå var det surt og kaldt. Hun frøs i den lille, mørke leiligheten mannen hadde, og allerede første kvelden pisket snøen mot vinduene.

- Det var så veldig kaldt her. Og første gang jeg gikk ut på snøen, falt jeg. Jeg prøvde å se på tv, men jeg skjønte ingenting. Her kan jeg ikke bo, tenkte jeg.

Barnet hun fødte et halvt år senere ga henne noe annet å tenke på. Og Ingerid Hayes, en kollega av mannen, kom ofte på besøk. De to kunne ikke snakke sammen uten tolkehjelp fra mannen, men besøkene betydde mye for at Fardus begynte å føle seg trygg, gå på norskkurs og bli kjent i bygda.

De er begge med i Kjerringråd, en sosial møteplass for kommunens kjerringer fra alle verdensdeler. Rådet møtes en gang i måneden. De synger og danser, og snakker om ting som opptar dem i hverdagen.

- I Kjerringråd får vi fram at ting ikke er så farlige. En del av de somaliske kvinnene trodde barnehagen var farlig, og det samme gjaldt skolen. De trodde barna måtte spise pølser av svinekjøtt hvis de kom i barnebursdag. Kjerringene er viktige, det er de som er autoriteten i familien, sier Jorid Svalastog.

Vi møter henne sammen med Fardus, Ingrid Røinås, Hallbjørg Strøm og Ingerid Hayes under feiringen på Vinjehuset. De er vaskeekte vinjekjerringer som har gjort sin del av jobben for at somaliere, bosniere og liberiere i Vinje har funnet seg til rette i lokalsamfunnet.

- Jeg syns det var vanskelig å komme til Vinje selv, sier Ingerid, som opprinnelig er fra Sørlandet.

- Jeg også. Men jeg hadde Ingerid, sier Fardus.

Ingerid tørker rørt en liten tåre fra øyekroken.

- Ikke grumsfritt

- Hva tror dere er grunnen til at det har gått så bra med somalierne som har kommet til Åmot?

- De som jobbet med det i kommunen den første tida. Ting ble gjort riktig helt fra de kom hit. Alle etatene, skolen og idrettslaget var positive og viktige for å få til dette, sier Jorid.

Ingrid må bremse entusiasmen en smule. - Det var ikke så glamorøst som det høres ut. Det var en del frustrasjon, som når fotballaget satt i bussen og ventet på folk som aldri kom på tida, sier hun.

- Det har ikke vært grumsfritt i Vinje. Men vi har vært gode til å si fra, og til å ta tak i ting tidlig. Det var mange krefter i Vinje på den tida som ikke var så gode, sier Hallbjørg.

De forteller at det var mye debatt i lokalavisa om hva som ville skje med den lille bygda hvis det kom fremmedfolk dit. Etter hvert dreide diskusjonen seg om småting som at somalierne var dårlige til klippe plenen. Banalt, kanskje, men et eksempel på hvordan skepsis og usikkerhet overfor det ukjente kommer til uttrykk i det hverdagslige og kjente. Nordmenn er opptatt av plen.

Disse spenningene fantes - og finnes tildels fremdeles - i Vinje som andre steder. - Vi er ikke så spesielle her i Vinje, men vi hadde noen spesielle omstendigheter. Også var det noen solide somaliere vi fikk hit, sier Ingerid.

- De første som kom gjorde en kjempejobb, påpeker Jorid.

- Vi har fått en sjanse til å lære at det ikke handler om hudfarge, sier Hallbjørg. Damene snakker av erfaring, og har noen gode råd å komme med: Vær tålmodig, ting tar tid, husk at dette er en livslang prosess.

Kjerringene skravler som de pleier når de møtes. De har blitt gode venner, og reist land og strand rundt sammen for å handle til Id eller besøke barn som studerer i Oslo, Stavanger og Bergen. På turene sover de fire på samme rom, med tilhørende pysjparty. De har kommet langt fra de første famlende, nærmest språkløse møtene.

- I ettertid er det rart å tenke på all kommunikasjonen som foregikk uten språk. Vi ble fort godt kjent, sier Hallbjørg. De holdt seg til de nære tingene, til mat og unger, temaer de alle var opptatt av.

- Og vi har ledd så mye, det er rart at vi forstår humoren uten å ha noe felles språk, sier hun. De er skjønt enige om at somalierne har brakt varme og åpenhet til bygda. Før i tida klemte de nesten aldri. Nå klemmer de hele tida.

Blod og tenner

Men det har ikke vært bare latter og klemmer. Hamse Mohamed tar oss med ut for å vise fram Åmot, bygda han har bodd i siden han kom til Norge som niåring. Nå er han 24, og planlegger studier i Oslo.

- Jeg råna jæklig mye før. Ta til høyre, det er her det begynner, sier han når vi setter oss i bilen. Han har visst blitt for voksen for råninga, men ruta sitter fortsatt i kroppen. En runde på en liten parkeringsplass, ned forbi bensinstasjonen og videre til kroa. Han retter på sjåføren.

- Du skal egentlig sitte litt mer tilbakelent. Sånn, ja. Ta til høyre igjen, sier han. Vi er tilbake ved start, og det blir ikke flere runder i dag. Vi må videre, vi må se Åmot.

- Hvor er sentrum?

- Sentrum? Dette er sentrum. Vil dere opp i byggefeltet?

Hamse krysser fingrene for å komme gjennom nåløyet på politihøgskolen.

- Jeg har kommet inn på fengselsbetjentutdanningen. Men jeg har alltid drømt om å bli politi. Jeg er veldig nysgjerrig, og vil være der det skjer. Og så vil jeg ha det rettferdig. Jeg har alltid gått inn og stoppet slåsskamper, sier han.

At Hamse gjør sitt for å stoppe slåsskamper i dag, kan henge sammen med at han har fått mer enn sin tilmålte dose juling i oppveksten. For selv om Vinje i dag trekkes fram som et prakteksempel på integrering og harmoni, har det vært både blod og tenner på veien fram. Da han som niåring begynte på skole i Åmot, måtte han slåss med nesten alle guttene i klassen.

- Folk kalte meg neger hele tida. Heldigvis visste jeg ikke hva det betyr, sier han med et skjevt snusleppesmil.

Vi kjører gjennom byggefeltet, eneboliger i tre som ligger passelig langt fra hverandre for den norske tilbakeholdenheten.

- Der bor det somaliere, og der, og der nede, sier Hamse og peker.

Vi parkerer utenfor hos bestemoren hans. Bordet er dekket, det er snart middagstid.

- Jeg vil ikke være lenge i Oslo. Jeg er ikke glad i store byer. Jeg vokste opp på en liten plass, og har levd resten av livet her i Åmot, sier Hamse.

Mange av hans jevnaldrene flytter ut, men han regner med at de fleste er tilbake igjen i løpet av noen år. Det er bra her nå. Men det har ikke alltid vært like rosenrødt. Da jeg kom var folk heldigvis nysgjerrige, vi ble bedt på middager og ble kjent med folk. Men senere, da det kom flere, snudde det. Noen folk sluttet å hilse på meg. Men vi har klart det. Jeg føler at vi har lykkes, sier han.

Han har ikke alltid vært like sikker.

- Jeg sa til pappa at jeg ikke orket mer, at jeg ville flytte. Men han har vært sta, han bare klappet meg på skulderen og sa at det blir bedre, sier han.

- Hva tror du har ført til at det har snudd igjen?

- Folk har kommet i jobb. Da er det lettere å bli kjent, sier han.

Selv jobber han fulltid på matbutikken Spar. Vi går ut i høstregnet igjen, og følger veien som

skjærer skrått oppover gjennom byggefeltet. En sti tar oss ut på et vått, høstbrunt jorde.

- Her sto jeg på ski første gang, sier Hamse, med boblejakka godt lukket mot ruskeværet.

Vi ser nedover mot bygda han gruer seg litt til å forlate. Nå er det bra å være her.

- Det har tatt oss 20 år å få det til. Vi har vært sta og ikke reist vår vei. Vi har god grunn til å feire, sier Hamse.

En plass rundt bordet

Et av tegnene på at de har fått det til, er Ali Abdi Mohammed. For første gang er somalierne representert blant politikerne i kommunestyret, begge for SV, og Ali er en av dem. Han kom inn i lokalpolitikken fordi sjefen på jobben er politiker, og de snakket om politikk hver dag. Utdanning og skole er de viktigste sakene for ham.

- Jeg lærer mye om hvordan ting fungerer i kommunen. Det kan jeg videreføre til andre somaliere her. I Somalia er mye av politikken korrupt, her er det rent, sier han.

Ali har ingen planer om å forlate Vinje med det første.

- Det er et lite sted, hvor nesten alle kjenner hverandre. Her får vi veiledning hvis vi gjør noe feil, og det er nok det beste når man skal inn i den norske kulturen. I store byer kjenner man ofte ikke naboen engang. På et lite sted er det lettere å bli integrert. Folk er åpne og hjelper til, sier han.

Selv omgås han somaliere og nordmenn om hverandre, noe han mener er veldig bra for barna.

- Hvor mange har du?

- Fem. Jeg er ikke så godt integrert, ler han.

- Hva håper du på for dem?

- Jeg håper de blir godt integrert, og at de reiser ut for å ta høyere utdanning. Og at de flytter tilbake til et lite sted.

- Helst Vinje?

- Helst Vinje, ja.

Ungene ser ut til å trives: Ogbad (7), Amina (9), Ido (4) og Hibach (7) svinser fnisende rundt i Vinjehuset. De har allerede feiret i to dager, men er fremdeles proppfulle av energi.

- Vi har mye å feire, sier Hassen Samahle, som holder styr på de energiske ungene - noen hans egne, andre nieser eller venner av barna.

Han har tatt utdanning og jobbet i andre deler av landet, man nå er også han og familien bufaste i Vinje.

- Vi er nomadefolk, og her er det et landskap man kan bevege seg i. Jeg er fra en liten landsby i Somalia. Vinje er gjenkjennelig, på en måte, sier han.

Barna suser mellom beina våre mens vi snakker, de stryker håret, klemmer, kikker i vesker og synger Fader Jakob på somali og norsk.

- Det er bra å bo i Vinje, for vi kan være ute og leke og gå på besøk, og hoppe trampoline. Og av og til overnatter vi hos hverandre, sier de, nærmest i kor.

Så vrangsiden

En av de som får mye av æren for suksesshistorien Vinje, er Tone Svalastog Garnes. Så har hun også jobbet hardt og målrettet i mange år for at alt skulle være skikkelig tilrettelagt for nykommere i kommunen. Hun kom til jobben som flyktningkonsulent i Vinje i 1989 fra en jobb ved voksenopplæringen i Stavanger.

- Der lærte jeg mye om vårt eget samfunn. Det virker så glatt og greit for oss som vokser opp her, men det er sjokkerende hvor vanskelig det er å nå fram med enkle spørsmål for folk som er nye i landet. Jeg fikk se vrangsiden av det norske samfunnet, og det motiverte meg.

Hun er mild med bestemt, og snakker om utfordringer og gleder med åpenbar

kjærlighet til både arbeidet og menneskene.

- Folk som kommer hit, både vil og kan. Jeg hadde høye ambisjoner, og fant heldigvis gode allierte i lokalbefolkningen, sier hun.

- Mange av de som kommer har opplevd ekstreme og grusomme ting, og har hatt behov for kvalifisert faglig hjelp. De kan ofte trenge litt tid, sier hun.

Garnes mener kompetanse og kunnskap er kjernepunkt.

- Vi har hatt fagsamlinger for å øke vår egen kompetanse i kommunen om ting som religion, klansystem, landkunnskap og helse. Jeg mener det er viktig at vi vet mest mulig om landene folk kommer fra. Somalierne her ble spurt om det finnes biler i Somalia. Vi må ha litt kunnskap for å kunne ha likeverdige samtaler, sier hun.

Likevel var det utfordrende, ikke minst når det gjaldt å sikre en kontinuitet i arbeidet, fordi stillingen var på åremål.

- Noen tenkte at dette med flyktninger er noe som går over, at krisene i hjemlandene raskt ville finne sin løsning og alle dra hjem, sier hun.

Selv var hun overbevist om at det er nødvendig å tenke mer langsiktig enn som så.

- Noen må skape kontinuitet, være et knutepunkt. Og hvis du virkelig vil og tror det er mulig, finner du alltid løsninger på praktiske utfordringer. Uavhengig av om det er i ei lita bygd eller i Oslo, sier hun.

Også hun har merket fordommer og fremmedfrykt i den lille bygda. På det meste var det rundt 70 somaliere i Åmot og snakk om gettoer og «lille Somalia».

- Det er fordommer og motstand alle steder. Man må alliere seg med de gode kreftene. Vinje er ikke så spesielt, men mange her og ikke minst flyktningene selv, har vist stor vilje til å finne løsninger. Flyktningene som kommer hit vil noe med livene sine. De har tapt så mye, og vil ikke tape igjen, sier Garnes.

Hun understreker at utarbeiding av individuelle planer for utdanning og arbeid, sammen med personlig, tilpasset oppfølging av hver enkelt var viktige ingredienser.

- En av de som kom var for gammel til å ha rett til videregående skole. Vi snakket oss fram til hva som var mulig her, og hva han kunne tenke seg å drive med. Vi fikk avtalt en praksisordning hos en lokal tanntekniker, og da det viste seg å fungere bra, fikk vi utvidet ordningen. Det ble på en måte metoden vår overfor andre også, sier hun.

I de elleve årene hun jobbet som flyktningkonsulent, ble det statlige integreringstilskuddet også brukt til særlige integreringsfremmende tiltak. Kommunen har gitt stipender til elever i videregående skole, integreringsmidler til lag og organisasjoner, og arrangert sommerskole for å lære nykommere om friluftsliv i fjellkommunen. Garnes mener mye har skjedd på disse 20 årene.

- Å komme og å ta imot er en prosess som tar tid, sier hun. Hun mener hver nye person som kommer er en spennende opplevelse.

- Å jobbe med dette gir mye tilbake. Det er en stor utfordring, men også en stor gave. Og det er en påminning om våre egne verdier. Det er ikke så lenge siden vi var et fattig land selv. Det er lett å glemme sin egen historie, sier hun.

^{Katrine Ree Holmøy er frilansjournalist. Greg Rødland Buick er frilansfotograf.}

Publisert i AmnestyMagasinet 2008/4