AmnestyMagasinet 4, 2008: Kronikk:Kenny Parr, glimtvis

Personene på polaroidbildet ser inn i kameraet. Den ene, en middelaldrende hvit kvinne ikledd en turkis bluse, smiler anstrengt.

Den andre, en ung, mørk mann med tatoveringer på armen og et kors rundt halsen, lener seg mot pleksiglasset som skiller ham fra kvinnen. Han prøver hardt å smile, men lykkes knapt.

På baksiden av bildet står det noe skrevet med svart kulepenn. «Kenny Parr 26 år», «min lærer i 12. klasse» og årstallet 2006.

Jeg har bare sett glimt av livet hans, som dette bildet. Kenny sendte meg det i fjor sommer. Kenneth Parr, fange 999312 på Texas Death Row, er en av fem amerikanske dødsdømte fanger jeg begynte å skrive med i 2005. Brevveks­lingen resulterte i en større artikkel i Klassekampen mai samme år, og flere oppfølgingssaker siden.

© Privat

Da jeg prøvde å gjenoppta kontakten med Kenny igjen i fjor, hadde han nylig fått en henrettelsesdato. Alt tilsa at datoen var endelig. Den var ikke langt unna.

Jeg var usikker på om Kenny i det hele tatt kom til å svare, og var forberedt på å ikke få noe brev tilbake.

Jeg fikk svar.

«Ja, jeg husker deg, og det var fint å høre fra deg,» skriver Kenny. «Det stemmer at de har satt en henrettelsesdato for meg…»

Tviholder på dødsstraff

Det begynte med et innfall. Etter å ha kommet over en nettside om dødsdømte fanger i Texas som ønsket kontakt med omverdenen, sendte jeg en forespørsel til en rekke av dem. Jeg spurte om de ville fortelle sin historie og om jeg kunne bruke materialet journalistisk.

I motsetning til stadig flere land i verden tviholder USA på dødsstraffen, sammen med land som Kina, Iran, Saudi-Arabia og Pakistan. Og selv om bruken av dødsstraff har gått betraktelig ned i USA de siste årene, står praksisen fortsatt sterkt i landet - og ingen steder så sterkt som i Texas.

Jeg ville vite hva fangene tenkte under ventetiden, og hva oppholdet i dødens forværelse gjorde med dem. Jeg postet brevene, kjente en uro, og ventet.

Svarbrevene kom, én etter én. Charles «Chucky» Mamou Jr. Hasan Shakur. Lonnie Johnson. José Medellín. Kenny Parr. I tillegg til å være dømt til døden, hadde fangene jeg innledet korrespondanse med til felles at de tilhørte en etnisk minoritet, og at de var fattige. Som den ene av de dødsdømte i Truman Capotes dokumentarroman «In Cold Blood», Perry Smith, uttrykker det i boka: «The rich never hang. Only the poor and friendless.»

Tre år senere er det bare Chucky som har unnsluppet giftsprøyten. Hasan ble henrettet 31. august 2006. Lonnie fulgte ham 24. juli 2007, mens José fikk samme skjebne 5. august i år.

Men det er Kenny som hjemsøker meg oftest. Han har kloret seg fast og nekter å gi slipp, som et gjenferd som insisterer på å fortelle sin historie. Det er også en historie om en av USAs mørkeste sider.

Her er hans fortelling.

Flyktig barndom

Kennys første brev starter slik: «Takk for brevet ditt, men akkurat nå prøver jeg å forberede meg på å dø en gang i løpet av året... Jeg har ikke mye tid igjen...»

I 1999 ble Kenny og halvbroren Michael Jiminez dømt for ran, voldtekt og drap på en kvinne i Bay City i Matagorda, Texas. Broren, som var 17 på det tidspunktet, soner i dag en livstidsdom for forbrytelsen. Kenny, som har bedyret sin uskyld i saken, hadde på sin side fylt 18 fem dager før forbrytelsen skjedde. Ikke gammel nok til å kjøpe øl, men gammel nok til å bli dømt til døden.

I sine brev forklarte Kenny om en oppvekst på Texas’ skyggeside. Dop. Vold. Ungdomsfengsel. «Da vi vokste opp ble vi med i gjenger alle sammen. Jeg og lillebroren min ble med i gjengen til faren min, den eldre broren min i en annen. Vi gjorde alle det vi måtte for å få mat i munnen og passe på mamma,» skriver han.

Oppveksten, som også innebar fosterhjem og anklager om seksuelle overgrep, satt sine spor. Ifølge rettsdokumenter hadde Kenny lærevansker, var «følelsesmessig forstyrret» og slet med en alvorlig depressiv lidelse.

I dag sitter også Kennys to andre brødre i fengsel. Hans far døde mens moren sonet en toårig fengselsdom for dokumentfalsk. Ifølge moren skal Kenny ha blitt mer fraværende etter farens død.

Mordet i Bay City

Det var det eneste mordet i Bay City det året. Datoen var 21. januar 1998, og Linda «Suzie» Malek og de to barna Zachary (6) og Ashley (8) hadde lagt seg i sin trailer home.

Inntrengernes ansikter var tildekket med bandanas, og en av dem var bevæpnet med et rustent .22 kaliber pumpegevær med påskriften «GCG». «Gulf Coast Gangsters».

Mennene gikk inn på soverommet og spurte etter verdisaker. En av dem forgrep seg seksuelt på henne mens barna lå på gulvet i samme rom.

Skudd ble løsnet.

«Begge skuddene traff Malek i hodet, slik at blodet sprutet på ansiktet og nattskjorten til hennes seks år gamle sønn,» heter det i en gjenfortelling av hendelsen i avisa Houston Chronicle.

Sporene førte etterforskerne raskt til Kenny, som bodde i nabolaget, og broren. Dommene falt året etter.

Kenny var 19 år da han ble sendt på dødscelle. Som 95 prosent av dødsdømte hadde han ikke råd til å skaffe seg egen advokat. Han var svart, som hver tredje henrettede siden 1977. Offeret var hvit og tilhørte en lokal politifamilie.

Alle oddsene var mot Kenny, slik de alltid hadde vært.

«Jeg har ikke hørt fra advokatene mine på over et år, men de har ikke gjort noe for meg uansett, så hva har jeg egentlig tapt?», skriver Kenny i sitt siste brev. Han føyer til at han «prøver fortsatt og gir ikke opp», men legger til at «det er vanskelig når man er alene».

Vi diskuterte aldri skyldspørsmålet i brevene våre. Kennys mor har imidlertid hevdet at politiet presset henne til å si at sønnen hadde tilstått overfor henne. Broren Michael har på et tidspunkt uttalt at han utførte forbrytelsen med en annen, men med Kennys våpen. Aktoratet avviser historien som grunnløs.

Kenny hevdet også at han hadde et hemmelig forhold til Malek, og at dette var grunnen til at etterforskerne fant hans DNA-spor. Maleks pårørende kaller påstanden «fornærmende».

Det siste bildet

På baksiden av polaroidbildet han sendte meg, i et hjørne, har Kenny føyd til med klar skrift: «I NEED BACK».

Han rakk aldri å få tilbake bildet. Den 15. august 2007 ble Kenny spent fast på en benk i Huntsville og henrettet med giftsprøyte, under to timer etter at høyesterett hadde vendt tommelen ned for en siste anke. Kenny ble 27 år.

Det siste bildet jeg så av ham, var et bilde som ble distribuert av fengselsmyndighetene. De hadde nektet Kenny å snakke med media før henrettelsen, fordi han angivelig hadde truet fangevoktere. På bildet stirrer Kenny med sløve, smale øyne inn i kameraet, som et bedøvet rovdyr i lenker.

Var det nettopp det han hadde blitt? Jeg ser på bildet og får det ikke til å stemme. Er dette personen som skrev disse brevene? Som fortalte at kjæresten ville gifte seg med ham, og vantro la til: «Hvem vil gifte seg med en på Death Row»? Som i sitt siste brev ba meg ta vare på meg selv og ønsket meg lykke til videre i livet?

Samtidig visste Kenny godt selv hvilken nedbrytningsprosess han gikk gjennom: Å bli drept bit for bit og gradvis redusert til et ikke-menneske - ikke levende, men ennå ikke død. Å være utvist fra menneskeheten. Å ikke lenger være et menneske.

«Ingen forlater Death Row uberørt. Man klarer bare å ta imot en viss mengde nedverdigelser før man blir merket for livet», skrev han en gang. «Det har holdt på i så mange år at vi føler ikke mer, det er ikke verdt smerten…»

«Jeg er klar»

Overføringen til henrettelseslokalet skjedde uten dramatikk, tross sikkerhetstiltakene. Kenny takket nei til tilbudet om et siste måltid. Maleks mor uttalte før henrettelsen at hun «forventer at [Parr] vil benytte sin siste sjanse […] til å si noe svært nedsettende om min datter». Det gjorde han ikke.

«Jeg vil bare fortelle familien min at jeg er glad i dere alle», sa Kenny før henrettelsen. Han nevnte to av sine brødre, og ba dem «holde motet oppe», før han la til: «Jeg er klar».

Kennys mor brast sammen og gråt ukontrollert mens giftcocktailen ble sprøytet inn. Hun ba sønnen om unnskyldning. Idet vaktene dekket til liket begynte hun å slå på glasset mellom henne og Kenny. «Jeg tenkte bare at han var en drittsekk», sa lederen for juryen som dømte Kenny til døden, til Houston Chronicle. «Jeg angrer ikke, og jeg mister ikke søvn over det vi gjorde.»

Jeg lurer på hva Kenny tenkte på den siste natten. Kanskje lillebroren, som ifølge ham var den eneste han bekymret seg for. Jeg lurer også på hvordan han ville oppsummert det hele, og leter i brevene etter svar.

«Vi er annenrangs amerikanere, og våre liv kan ofres […] for vi er ikke noe tap for Amerika», skrev han en gang.

«Dette er USA. De dreper først, og spør etterpå».