AmnestyMagasinet 4, 2008: Krigen mot terror: Venter på Masood

Masood kommer ikke tilbake. Hun hører ingenting fra han. Hun ringer til venner og kjente i Rawalpindi og Peshawar. Ingen har hørt fra han. Masood er fremdeles borte. Han er en av Pakistans hundrevis av «forsvunnede», bortført av en av de pakistanske etterretningstjenestene forbindelse med den såkalte krigen mot terror. Øyenvitner forteller at de har sett sikkerhetsstyrker arrestere Masood Janjua og vennen Faisal Faraz på bussen som skulle til Peshawar.

I høst var Amina Janjua i Oslo, et stopp på en rundreise i verden i regi av Amnesty Internationals kampanje for å finne de «forsvunnede».

Smertefull hverdag

Amina legger aldri skjul på hvor smertefull hverdagen er for familien, som hvert eneste sekund bekymrer seg for ektemannen og faren. Lurer på hvor han er, hvordan han blir behandlet, om han kommer hjem.

- Dette er mer smertefullt enn døden. Ved død får man en avslutning - og kan gå videre. Vi som har opplevd dette er knapt normale mennesker, sier Amina.

Etter at ektemannen forsvant gikk Amina inn i en dyp depresjon. Hun ble plutselig eneansvarlig for de tre barna; en datter på tolv, og to sønner på 17 og 18 år, de gamle svigerforeldrene og skolen, klinikken som tilbyr gratis behandling, og reisebyrået Masood drev. Politiet gjorde ingenting med saken. Men, forteller Amina, etter en kort stund begynte hun å drive en form for egenterapi.

- Jeg bestemte meg for at jeg skulle finne Masood og forsøke holde meg normal i hodet, sier hun.

I 2006 oppfordret noen journalister henne til å begynne å demonstrere åpenlyst. -Ta med barna dine og sett deg foran parlamentet, slik at politikerne blir nødt til å se deg, sa de. Amina tok ungene med, protesterte og krevde rettigheter. Etter en måned var det 43 slektninger av «forsvunnede» som satt der. Etter fire måneder var de 100. Amina registerte detaljene omkring alle de «forsvunnede».

- I slutten av 2007 hadde vi registrert over 500 familier. Høyesterettsjustitiarius Iftikhar Chaudry snakket om dem. I det stille begynte flere å bli løslatt. De løslatte forteller at det er tusener av mennesker bak lås og slå i de hemmelige fengslene. «Vi var glemt, men plutselig begynte de å snakke med oss i fengselet, og vi ble overført til vanlige fengsler», forteller de.

Med loven på sin side

Militæret og sikkerhetstjenestene svarer ikke på Amina Janjuas gjentatte henvendelser. Etter hvert får hun seg advokat, og i august 2006 danner hun og moren til Faisal Faraz organisasjonen Defence of human rights, som skal slåss for «forsvunnedes» rettigheter.

- At han som er inntektskilden plutselig forsvinner fra familien, får konsekvenser du ikke kan forestille deg. For eksempel har mange barn ikke lenger råd til å gå på skolen. Så jeg løp hit og dit, møtte ministre, skrev brev, jeg traff til og med president Musharaff. Han lovte å hjelpe, men ingenting skjedde. Jeg hadde loven på min side. Både FN-konvensjoner og Pakistans grunnlov skal beskytte oss mot slikt, forteller Amina.

- Vi hadde 16 flotte år sammen, Masood og jeg, han er helt fantastisk, så snill og god. Det var som om himmelen falt ned da han forsvant. Jeg bestemte meg for at jeg skulle slåss for han, sier Amina Janjua.

© Privat

Først i september 2007 fikk Amina det aller første virkelige tegn på at ektemannen faktisk var kidnappet og internert, da en fange som ble satt fri fortalte at han hadde møtt han. Amina fikk saken opp i domstolen, det så lovende ut. Hun kjøpte nye klær til ektemannen, ba barna oppføre seg pent, og var lykkelig. Bare to dager etter den siste høyesterettshøringen om forsvinninger, 1. november 2007, brast håpet for de forsvunnedes slektninger. 3. november 2007 suspenderte president Musharraf grunnloven, innførte unntakstilstand og avsatte de fleste av landets Høyesteretts­dommere.

- Hvis Høyesterett kan bli behandlet på denne måten, hva med oss vanlige folk? Det var et voldsomt nederlag. Vi ble syke i etterkant hele familien. Men jeg sa til alle at nye dører ville åpne seg for oss.

- Hva var motivet for å bortføre Masood, tror du?

- Det kan skje hvem som helst. De gjør det for å vise at de gjør noe i «krigen mot terror», at de støtter USA. Hvis de har beviser mot Masood, må de bringe dem fram og stille ham for retten, krever Amina Janjua.

Generalsekretær i Amnesty International Norge John Peder Egenæs sier seg enig i Amina Janjuas analyse av bortføringene som en del av «krigen mot terror».

- Vi vet at Pakistan har utlevert mange til USA, og noen til Storbritannia. Dette er åpenbart en del av spillet Pakistan driver. De får enorme pengebeløp fra USA, og de må vise at de jobber hardt sammen med amerikanerne i den såkalte «krigen mot terror». Det var dusører på flere tusen dollar utlovet til angivere av mistenkte Al-Qaida- eller Taliban-medlemmer, tre ganger en vanlig årslønn. Tidligere president Musharraf sier selv at «vi har fått millioner av dollar for å utlevere mistenkte», sier Egenæs.

Amina er ikke i tvil om at USA er direkte forbundet med ektemannens «forsvinning».

- I Pakistan kan USA gjøre omtrent som de vil, vi følger bare diktatet, sier hun oppgitt. Før 11. september 2001 hadde hun aldri hørt om «forsvinninger» i hjemlandet.

Defence of human rights har per i dag registrert 570 forsvunne. 140 av dem er løslatt siden protestene startet for tre år siden. 47 av dem er lokalisert. 385 er fortsatt savnet.

- Masood er blant de 385, sier Amina.

Det er tusener flere. Landets innenriksminister sier Pakistan har utlevert over 2000 til andre lands sikkerhetstjenester. 2000 holdes i Pakistan.