AmnestyMagasinet 4, 2008: Døden på Bangkok Hilton

- Når jeg forteller at jeg har arbeidet som bøddel, spør folk ofte om jeg ikke hadde noe bedre å ta meg til. Jeg er glad for at min far ikke opplevde dette, sier Chavoret Jaruboon.

«Der kommer bøddelen! Der kommer bøddelen!»

To kvinner fra fengselsmuseet peker på en sølvgrå Daewoo, som kommer kjørende inn mot parkeringsplassen. Ut stiger en mann. Den lysegrå uniformen er så tettsittende at den avslører alle kroppens former. Gullknappene på skulderen gir uttrykk for autoritet. Han går med langsomme skritt. Han virker litt overlegen, og håndtrykket er fast. Og så er det ansiktet: Arrete kinn og underbitt. Det er kanskje en forhastet konklusjon, men han likner det han er: En bøddel.

I perioden 1984-2002 henrettet Chavoret Jaruboon 55 dødsdømte fanger i Bangkoks Bang Kwang-fengsel. Litt ironisk kalles stedet Bangkok Hilton. Der fininnstilte bøddelen sin HKMP5 maskinpistol og rettet pistolen mot den dømte som omfavnet et kors på den andre siden av lakenet og knuget en bukett blomster i en siste buddhistisk bønn om tilgivelse. Så trykket Chavoret på avtrekkeren, kjølig og profesjonelt. Åtte skudd. Ti. Eller kanskje femten. Alt etter som han traff det han siktet på, eller om fangen var urolig og vred seg så mye at hjertet kom utenfor skuddlinjen.

Det hendte at det gikk helt galt. At fangen ikke ville dø. Før han ble bøddel, arbeidet Chavoret som fangevokter. Da opplevde han at en kvinne måtte bindes til korset to ganger fordi hun prøvde å stå opp fra de døde.

Chavoret Jaruboon er den siste som har henrettet noen med maskinpistol i Thailand. Thailand har fremdeles dødsstraff, men i 2003 erstattet landet maskinpistolen med giftsprøyte.

Gjennom å møte Chavoret Jaruboon får vi et innblikk i bøddelens tankegang, og vi får også vite hvordan han ser på sin egen jobb. Hvordan føles det å trykke på avtrekkeren? Tror Chavoret at han har gjort en god gjerning ved å henrette forbrytere? Eller møter han ofrene i nattlige mareritt?

To verdener

Det lå ikke i kortene at Chavoret Jaruboon skulle bli bøddel. Han vokste opp i 50- og 60-årene i Bangkok. Han kom fra enkle kår og levde mellom to verdener. På den ene siden av hjemmet hans var det et slumstrøk med bordeller og kinoer med porno. På den andre siden var det hus som tilhørte velstående dommere og generaler.

Boka «The Last Executioner» kom ut i fjor på det irske forlaget Maverick House. Der forteller Chavoret at han er «en av få thailandske menn som aldri har vært på bordell».

Den unge Chavoret hadde andre planer for livet. Han lyttet til Sinatra for å lære seg engelsk, og fordi han selv drømte om å få komme i rampelyset. Han hadde først en jobb som dørvakt i Patpong, sexindustriens hovedgate i Bangkok. Der kom han med i et lokalt rockeband. Under Vietnamkrigen spilte han for amerikanske soldater som hadde perm, og inntektene vokste. Det samme gjorde berømmelsen. Men livet med barpiker og soldat­rock tok slutt. Han ble far som 20-åring, og ble innkalt til det militære. Da faren samtidig døde, visste ikke Chavoret hvordan han skulle greie å betale for begravelsen. I avisen var det en utlysning fra fengselsvesenet. Veien til henrettelseskammeret var klar.

- Når jeg forteller at jeg har arbeidet som bøddel, spør folk ofte om jeg ikke hadde noe bedre å ta meg til. Jeg er glad for at min far ikke opplevde dette. Men jeg hadde behov for å skape et trygt hjem for min familie, sier Chavoret.

Øyne fylt med redsel

Jeg møter bøddelen ved fengselsmuseet i Bangkok. Der er henrettelsesmetoder fra hele verden utstilt. Før han selv fikk jobben med å trykke på avtrekkeren, var Chavoret fangevokter som fulgte fangen fra cellen til henrettelsesrommet. Det var en tøff jobb. Fangene fikk aldri vite når de skulle dø. De skulle ikke få muligheten til å begå selvmord.

- Når jeg passerte cellene i dødsgangen, løftet folk hendene over hodet i bønn.

Når jeg nådde frem til den rette fangen, kunne jeg se at han ble likblek i ansiktet.

På forhånd studerte jeg alltid et fotografi av fangen, slik at jeg skulle være sikker på at det var den riktige. I cellen møtte jeg øyne fylt med redsel.

Dette sier Chavoret som i dag er sjef for avdelingen som tar seg av utenlandske fanger.

I et av rommene i museet går Chavoret bak sperringen og tar skytevåpenet ut fra stativet. Han kjenner hver detalj av maskinpistolen. Den er et våpen, men for bøddelen er den også et arbeidsredskap. Etter ti år som vanlig fangevokter, ble det endelig Chavorets tur til å trykke på avtrekkeren. Han ble forfremmet av fengselsinspektøren. Fordi lønnen var høyere, syntes ikke Chavoret at han kunne si nei.

Chavoret Jaruboon kjenner hver detalj av maskinpistolen. Den er et våpen, men for bøddelen er den også et arbeidsredskap.

Fra rockestjerne til bøddel

Et par timer senere befinner vi oss i hjemmet til Chavoret Jaruboon. Det er et lite byhus. På veggene henger det fotografier av den unge rockestjernen, og i hyllene står det filmer om fengselet der Chavoret kjenner hver eneste celle. Bangkok Hilton er blitt et populært åsted for fortellinger om folk fra vesten som havner i Thailands narkotikafelle.

Siden forfremmelsen i 1984, har Chavoret skutt 55 mennesker. Det var jobben hans, og han var dyktig. De fleste av de henrettede var grusomme mordere, andre hadde smuglet narkotika eller våpen. Noen døde uten å angre eller uten en lyd. Andre skrek etter hjelp, ropte på mor eller tisset i buksa. Det var også noen som nektet for at de var skyldige. Bøddelen satte seg ikke inn i sakene til de dødsdømte. Han ville ikke føle nytelse eller avmakt. Han ville ikke rammes av tvil eller fortvilelse. Men i et land full av korrupsjon og politivold, hvordan kan man være sikker på at det var riktig mann som klamret seg til korset?

Chavoret sier selv i boka at politiet ikke nøler med å plante bevis hvis de mener at noen er skyldig. En representant for forlaget Maverick House fortalte meg tidligere at et avsnitt i boka ble fjernet «fordi det ville belaste systemet for mye».

- Amnesty International kritiserer at tilståelser fra fanger i Thailand kan ha kommet etter tortur, og at de tiltalte ikke får tilstrekkelig hjelp fra advokater. Kan det tenkes at noen av de 55 du henrettet, faktisk var uskyldige?

- Du burde stille dette spørsmålet til politiet og retten. De må forklare hvorfor de dømte som de gjorde. Jeg vil ikke ende i fengsel for å si at rettens avgjørelser var uriktige. Jeg tror på rettssystemet, og denne troen gjør at jeg stadig er ved mine fulle fem. Hadde jeg ikke trodd på systemet, ville jeg vært fullstendig gal nå. Noen hevdet helt til siste sekund at de var uskyldige.

Men politiet sa at disse fangene var noen fæle mennesker, og de fortalte om bevisene. Det er flere som har spurt meg om noen av fangene bare var syndebukker, men hva skulle jeg gjøre?

I perioden 1984-2002 henrettet Chavoret Jaruboon 55 dødsdømte fanger i Bangkoks Bang Kwang-fengsel, som sees i bakgrunnen. Ironisk kalles stedet Bangkok Hilton. Der fininnstilte bøddelen sin HKMP5 maskinpistol og rettet munningen mot den dømte. Offeret omfavnet et kors på den andre siden av lakenet, og knuget en bukett blomster i en siste buddhistisk bønn om tilgivelse.

I et enkelt tilfelle sier Chavoret Jaruboon rett ut at han mener det var galt å henrette den dødsdømte fangen. Det dreier seg om kvinnen Ginggaew Lorsoongnern som ble dødsdømt uten rettssak etter at hun hadde medvirket til kidnapping av en gutt. Da løsepengene ikke ble utbetalt, ble gutten stukket i halsen med en kniv. Han var ikke helt død da de begravet ham.

Chavoret mener at Ginggaew prøvde å beskytte gutten, men hun endte på korset. To ganger. Det var Chavorets oppgave å innstille maskinpistolen. Her er beskrivelsen fra hans bok:

«Ginggaew prøvde å komme opp. Jeg og de andre løp tilbake til henne. Det var blod overalt. En av de andre snudde henne og presset på ryggen hennes slik at hun skulle blø mer, og dermed dø fortere. En annen, en skikkelig tøff mann, forsøkte å kvele henne, men jeg rev armene hans vekk i vemmelse. Vi stod der og så at hun strevde med å puste. Jeg vet ikke hvor lenge det varte, men det var kanskje bare et minutt eller to. Jeg var full av medfølelse for henne.»

- Jeg kunne ikke la være å tenke at hun døde på samme måten som den lille gutten - bortsett fra at hun ble kvalt i blod og ikke i jord. Legen sa at de skulle sette henne tilbake til korset.

Aldri en hvit mann

Chavoret Jaruboon mener at dødsstraff er nødvendig for å avskrekke andre fra å gjøre de samme forbrytelsene. En morder må selv dø. Men hva med narkotikasmuglere? Mange av de innsatte i dødsgangen i Bang Kwang har smuglet stoff.

Blant dem venter to søstre fra Laos på sin dommedag. De ble arrestert i 2001, og hadde da 100.000 amfetamin-tabletter på seg. Er det også øye for øye og tann for tann at disse søstrene skal dø? Ja, mener Chavoret.

- Disse stoffene ødelegger folks liv. Det er de mindre narkohandlerne som blir tatt, bakmennene slipper unna. Men utlendinger som handler med stoff i Thailand, blir ikke henrettet, bortsett i spesielle tilfeller med burmesere eller laoter. Vi henretter aldri en hvit mann, sier han.

- Så du mener at dødsstraff for narkotikahandlere er i orden?

- De må følge reglene. Thailands lover sier tydelig hvor mye stoff du må ha på deg for å få dødsstraff, og det er poenget. Hvis du bryter en klar lov, kan du ikke si at det er urettferdig.

Ikke alltid like sikker

Men Chavoret Jaruboon viser også at han ikke alltid er så sikker i sin sak:

Da vi senere sitter i Daewoo’en på vei til porten i Bang Kwang, forteller han at Mahatma Gandhi er en av hans største helter, fordi Gandhi ikke godtok vold som et middel til forandringer. Chavoret sier også at han skulle ønske at han hadde sluppet henrettelse nummer 55: 11. desember 2002 avfyrte Chavoret åtte kuler inn i Sudjai. Det var en mann som etter tiltalen skulle ha voldtatt sin stedatter i årevis og som senere drepte hennes kjæreste. Mannen sa at han var uskyldig.

- Jeg hadde sett for mye død. Jeg ønsket ganske enkelt ikke å drepe ham. Han kunne kanskje ha forandret seg og blitt et bedre menneske, sier Chavoret.

I kloster som munk

Thailand sluttet å skyte de dødsdømte i 2003 og innførte i stedet giftsprøyte.

Sjefene ville at Chavoret skulle fortsette i jobben. Men bøddelen hadde fått nok. I stedet gikk han i kloster og levde noen uker som munk. Å ta livet av mennesker var ikke i samsvar med hans buddhistiske tro. Oppholdet i klosteret var en måte å søke tilgivelse på.

Chavoret Jaruboon sier at han ikke har mareritt om årene som bøddel. Han har heller ikke angret noe.

- Jeg ser ikke ansiktene til de døde i mine drømmer. Jeg har vært i stand til å skille livet som bøddel fra andre deler av mitt liv. Når du ikke er i mine sko, så tror du sikkert at jeg lyver. Men det som folk tror skjer i hodet på en bøddel, er ikke nødvendigvis det som skjer i virkeligheten. Jeg var klar i hodet da jeg gjennomførte henrettelsene. Jeg ville gjøre min plikt. Denne tankegangen beskyttet meg.

«Stedet hvor alle sorger ender»

Bøddelens sønn rotet seg nylig bort i slåsskamper og småkriminalitet.

Da tok Chavoret ham med inn i rommet der han hadde skutt 55 fanger.

- Jeg viste ham korset der den dødsdømte ble bundet fast. Jeg ville fortelle ham at her blir en kriminell redusert til en fange bundet til et kors. De spiller ingen rolle at han tilhører en mektig bande. Det spiller ingen rolle at han har mange pistoler.

Vi har kommet fram til murene rundt Bang Kwangs.

Gjennom denne lille, røde døren gikk alle som skulle henrettes i Thailand. Da Thailand sluttet med å skyte dødsdømte og i stedet begynte å bruke giftsprøyte i 2003, ble døren raskt overgrodd av gress.

Chavoret viser meg den lille røde døren i muren der likene av de henrettede fangene ble ført ut. Gresset er høyt, og stien er oversvømmet. Det er en stund siden noen har kommet ut denne veien. Chavoret har sympati for Gandhi, men mener likevel at Thailand bør fortsette å bruke dødsstraff. På den andre siden av porten sitter de fleste av Thailands cirka 1000 dødsdømte fanger. De venter på at bøddelen skal stoppe ved nettopp deres celle for å bringe dem til «stedet hvor alle sorger ender». Dette står på skiltet ved henrettelseskammeret. Chavoret synes skiltet er smakløst. Det han husker best fra dette rommet er stanken fra redde mennesker, svette, blod og krutt.

Fakta:

• 1 000 thailendere sitter på dødscelle

• I 2003 ble henrettelse ved skyting erstattet med giftsprøyte. Det skjedde av humanistiske årsaker. I desember samme år ble fire menn henrettet, tre for narkotikahandel og en for drap. Fengselsansatte har opplyst at det tok en hel time å henrette en av fangene. Det var problemer med å finne en passende blodåre der giften kunne sprøytes inn.

• Siden 2003 har Thailand ikke henrettet noen fanger. Akkurat nå ­sitter det omtrent 1000 fanger på dødscelle. Av dem er det 125 som har fått sin straff endelig bekreftet - siste skritt før henrettelsen. Det blir færre dødsdommer i verden sett under ett, men i Asia er det stadig flere som blir dømt til døden for narkotikahandel.

‘The Last Executioner’ av Chavoret Jaruboon og Nicola Pierce kom ut i 2007 på det irske forlaget Maverick House.

Thomas Aue Sobol er frilansjournalist

David Høgsholt er frilansfotograf

Oversatt fra dansk av Jon Trana, kampanjemedarbeider i Amnesty på dødsstraff