AmnestyMagasinet 4, 2007: Debatt: Nye fødselsrutiner

Da jeg ble født dro moren min til sykehuset og gjorde hva legene og sykepleierne ba henne om å gjøre. Ingen spurte henne om hva slags fødsel hun ønsket, hvem hun ønsket skulle være tilstede, eller om hun ønsket smertelindrende medisiner eller ikke. Det var i 1963.

I januar neste år skal kona mi ha barn. Hun har blitt spurt om hvilken stilling hun ønsker å føde i, hva slags musikk hun vil skal spilles, hvem hun ønsker å ha tilstede, om hun ønsker stea­rinlys (med eller uten duft), hvor lenge hun ønsker å bli på sykehuset i etterkant og en mengde andre preferanser hun vil at legene og sykepleierne skal være klar over.

På mange måter er Amnestys tilnærming til arbeid med og for enkeltmennesker lik den tradisjonelle tilnærmingen til medisin - vi refererer til enkeltmenneskene vi jobber for som «saker» og vi spør sjelden om de ønsker at vi driver kampanjearbeid på deres vegne. Det er selvfølgelig ikke mulig å få snakket med politiske fanger i Kina, og enkelte er også umulige å nå, men det er mange vi kan be om råd i forhold til det vi gjør på deres vegne.

Er det for eksempel greit for dem at vi bruker bildet og saken deres for å skaffe oss inntekter? Hvor lenge etter at de sluttet å vær en «sak» for Amnesty bør vi fortsette å skrive om det som skjedde med dem - hva om de vil legge den delen av livet sitt bak seg og komme seg videre?

Vi har hjulpet tusenvis av folk i en mengde land i løpet av de siste 46 årene, og arbeidet for enkeltmennesker er et kjennetegn på Amnestys gode rykte og suksess. Men er det ting vi burde gjøre enda bedre? Aktivister som jobber på vegne av enkeltmennesker forteller sjelden ham/henne, deres pårørende eller den ikke-statlige organisasjonen de eventuelt jobber for, om hva de har gjort for å hjelpe dem. Vi har ikke rutiner på å spørre individer om råd, og det finnes ikke et system som tar imot klager dersom de ikke er fornøyde med det vi har gjort.

De fleste er takknemlige for at Amnesty har engasjert seg i saken deres, men andre antyder at de føler at Amnestys arbeid foregår uavhengig av dem. Amnesty er svært stolte av ansvarlighetsmekanismene våre. Det er en av våre største styrker og det skiller oss fra andre menneskerettighets- og humanitære organisasjoner. Vi er en demokratisk og gjennomsiktig bevegelse som styres av medlemmene våre. Medlemmene bestemmer hva Amnesty jobber med, hvordan og med hvilke ressurser. Vi er også ansvarlige overfor media og politikere, som gransker det vi gjør og kritiserer oss dersom vi gjør feil.

Økonomirapportene våre blir offentliggjort og vi har ingen hemmelige, tvilsomme fond med penger fra lysskye bidragsytere som styrer arbeidet vårt fra kulissene.

Allikevel, hvor ansvarlige er vi i forhold til enkelt­menneskene vi jobber for? Dersom en person ikke ønsker at en lokalgruppe bruker bildet hans på en plakat som de henger opp på lokale bussholdeplasser, hvordan vet vi det? For enkeltmennesker kan metodene våre virke mystiske, selv om arbeidet nytter.

Når noen offisielt blir en Amnesty-sak bør vi, ideelt sett gjøre klart for dem hva dette innebærer i praksis. Hvilken støtte kan vi og kan vi ikke gi dem? Hva kan de forvente? Vi bør garantere et minimumsnivå på aktivismen vi setter i gang på deres vegne. Hvordan gir vi tilbakemeldinger til dem om denne aktivismen? Vi bør blant annet gi dem en sjanse til å komme med råd for hva vi skal gjøre.

Vi er langt unna å kunne gi alle disse tingene, men vi har begynt. Vi har begynt å spørre tidligere «Amnesty-saker» om hva de synes om oss, hvilke råd de vil gi oss og forslag til hvordan vi kan bli bedre. Det er et skritt i retning av skikkelig ansvarliggjøring og gjennomsiktighet.

I framtiden vil det være bra om vi på en eller annen måte kan utarbeide aktivisme- og kampanjeplaner i samarbeid med enkeltmenneskene, slik at det vi gjør blir gjort sammen med dem og ikke mot dem og til dem - en slags moderne, felles fødselsplan, hvor vi anerkjenner og ønsker deres innspill og ideer velkommen.

Brian Dooley har tidligere jobbet i både den britiske og den irske seksjonen av Amnesty, og jobber nå med et prosjekt for Amnestys internasjonale sekretariat om Amnestys arbeid med og for enkeltmennesker. Som et ledd i etterforskningen reiste Dooley til Norge og intervjuet personer Amnesty har aksjonert for og som nå er bosatt i Norge.

Svar til Brian Dooley Fra ett fengsel til et annet

Gulgeldi Annanyyazov (47) ble en Amnesty-sak da han sammen med åtte andre fikk lang fengselsstraff for å ha arrangert en demonstrasjon i Ashgabat mot turkmenske myndigheter 12. juli 1995. Etter flere år i fengsel med tortur og trakassering kom han til Norge fra Kasakhstan 4. oktober 2002, etter at Amnesty hadde aksjonert for å forhindre at han ble returnert til Turkmenistan. Han fikk status som flyktning av FNs Høykommissær for Flyktninger (UNHCR).

Annanyyazov slapp fri fra ett fengsel, men ble sperret inne i et annet; «et samvittighetsfengsel». Bragdene hans i Turkmenistan ble gradvis undergravet og familie, venner og andre turkmenere begynte å tvile på intensjonene hans. De fikk et falskt inntrykk av at det politiske arbeidet hans kun var en metode for å komme seg vekk og få et bedre liv i et rikt, demokratisk land i Vesten.

Denne problemstillingen mangler dessverre i Brian Dooleys skisse av prosjektet for å bedre kvaliteten på Amnestys arbeid med «Amnesty-saker». Da Annanyyazov presenterte seg som en ressurs og ekspert på Turkmenistan, svarer Dooley med sykehusmetaforen der Amnesty er Akutten, og det passer dårlig at pasienter løper rundt og hjelper. Selv om Amnesty har reddet Gulgeldis liv har organisasjonen satt integriteten hans i fare på en måte som den tidligere presidenten i Turk­menistan, Nijasov, aldri lyktes i å gjøre. Amnesty kan dermed anklages for å ha fullbyrdet undertrykkelsen av en opposisjonell stemme, som ble startet av myndighetene i Turkmenistan, ved å stilne den i stedet for å hindre undertrykkelsen, hvilket helt klart var intensjonen.

Som personlig venn av Gulgeldi Annanyyazov er jeg glad for denne muligheten til å hjelpe ham i å bringe kritikken videre til et bredere publikum, og jeg vil be om at mer kompliserte sider ved Amnestys og andre ikke-statlige menneskerettighetsorganisasjoners arbeid blir vurdert. Forhåpentlig er prosjektet ditt en begynnelse, Brian.

Sigurd Lydersen er tolk og venn av Gulgeldi Annanyyazov, som møtte Brian Dooley under oppholdet i Norge. Innlegget er forkortet.

Svar til Lydersen og Annanyyazov

Jeg deler ikke ditt synspunkt om at Amnesty noen gang har stilnet eller underkuet en opposisjonell stemme på noen måte. Samtidig bekrefter problemstillingene du tar opp behovet for å gjøre dette prosjektet. Vi må kanskje forklare nøyere hva det innebærer å være en Amnesty-sak, og hva det er rimelig å forvente at Amnesty kan og ikke kan gjøre. Amnesty tar ikke side i forhold til den politiske orienteringen til personer som blir Amnesty-saker, på samme måte som helsepersonell griper inn og hjelper uavhengig av pasientens tro eller overbevisning. Derimot vil vi gjerne høre om opplevelsene av å være en person Amnesty har jobbet på vegne av, og derfor er vi svært takk­nemlige for deres innspill.

Brian Dooley