AmnestyMagasinet 4, 2007: Bedriftenes samfunnsansvar

©Getty Images/Per-Anders Petterson

Amnestys næringslivsarbeid

For å bidra til at næringslivet ivaretar sitt samfunnsansvar arbeider Amnesty på flere fronter samtidig; opp mot internasjonale og overnasjonale organer, nasjonale myndigheter og organisasjoner, og direkte opp mot bedrifter. Amnesty anvender også ulike virkemidler for å ansvarliggjøre og påvirke myndigheter og næringslivet fra aksjoner og lobby til dialog og samarbeid.

Både nasjonalt og internasjonalt er den tiden forbi da man brukte energi på å diskutere om næringslivet og bedrifter har et samfunnsansvar. Diskusjonen består nå først og fremst i å bli enige om hvordan man skal definere begrepet. Hva skal det innebære i praksis at en bedrift skal ivareta sitt samfunnsansvar og hvilke virkemidler må være på plass for å sikre at så skjer?

En bedrifts virksomhet kan ha både positive og negative konsekvenser for lokalsamfunnet, regionen og landet der de er tilstede. Kort fortalt kan man si at en bedrifts samfunnsansvar innebærer at ledelsen i en bedrift ikke bare har ansvar for å sørge for størst mulig inntjening for bedriftens eiere. Måten man tjener pengene på skal ikke skje på bekostning av helse, miljø og sikker­het verken for de ansatte eller menneskene i bedriftens lokalsamfunn. Inntjening skal heller ikke gå på bekostning av miljøet i bedriftens lokalsamfunn eller ved at menneskerettighetene ikke respekteres.

Hvor galt kan det gå?

Fattige bønder, deriblant urfolk, i Guatemala tvinges

med makt vekk fra sine eiendommer for at disse skal

brukes til næringsdrift.

©privat

Det finnes en rekke eksempler på hvor alvorlige konsekvenser en bedrifts manglende samfunnsansvar kan få. Forgiftet drikkevann etter fabrikk­utslipp i Kina har ført til utbrudd av kreft og andre alvorlige sykdommer blant mennesker i nærheten. Hogst og brenning av skog i næringsøyemed fratar urfolk deres livsgrunnlag i Sør-Amerika. Fattige bønder i Colombia er blitt tvangsflyttet ved hjelp av brutale sikkerhetsstyrker som mishandler og dreper folk for at deres jord skal brukes til næringsdrift.

Korrupsjon og såkalt smøring av korrupte ledere for å få dratt i land kontrakter bidrar til å underbygge et korrupt regime. Dette forhindrer igjen at regimets inntekter blir sosialt fordelt i befolkningen. Slavearbeid benyttes i Burma og barnearbeidere utnyttes grovt i Vietnam og Bangladesh til produksjon av vestlige bedrifters kleskolleksjoner. Levering av tjenester på Guantánamo legger til rette for den amerikanske hærens brudd på menneskerettighetene.

Omkring 300 personer holdes fortsatt fanget i et juridisk

vakuum i amerikanernes fangeleir på Guantánamo.

Aker Kværner ASA har bidratt til bygging av cellene og

ved likehold av vann og strøm.

©US Department of Defence

Disse eksemplene illustrerer hvorfor Amnesty krever at det må settes noen klare grenser for hvordan bedrifter skal kunne tjene sine penger. Det er staten som har det overordnete juridiske ansvaret for å ivareta menneskerettighetene, men i FNs verdenserklæring om menneskerettigheter slås det fast at ethvert samfunnsorgan har et ansvar for aktivt å fremme menneske­rettighetene.

Frivillig ansvar

De frivillige ordningene for bedriftenes samfunnsansvar som finnes både internasjonalt og i Norge (se s.7) er viktige møteplasser for utveksling av informasjon og erfaringer. De gir bedriftene som deltar i disse ordningene økt kunnskap om hva bedriftenes samfunnsansvar handler om, og gjør dem forhåpentligvis flinkere til å ivareta sitt ansvar.

Svakheten med slike ordninger er likevel at dette ikke er organer som skal overvåke om og hvordan bedriftene etterlever sitt samfunnsansvar. Det finnes ingen sanksjonsmuligheter overfor bedriftene. I praksis innebærer dette at mange bedrifter kun er med for å «smykke» seg med et medlemskap i for eksempel Global Compact uten at deres praksis nødvendigvis er i samsvar med prinsippene disse ordningene bygger på.

De frivillige ordningene fanger heller ikke opp alle de bedriftene som verken er interessert i å få økt kunnskap om eller å ivareta sitt samfunnsansvar.

Få verstingene med

Amnesty er ikke imot frivillige ordninger, men mener at bindende globale standarder må på plass for å sikre at også verstingene blant de mange multinasjonale selskapene tar sitt samfunnsansvar alvorlig. Det kan ikke være slik at det skal være opp til den enkelte bedrift å avgjøre om de vil tjene penger på menneskerettighetsbrudd og miljøødeleggelser, og at de skal kunne gjøre dette med visshet om at de høyst sannsynlig ikke vil bli stilt til ansvar for sine handlinger.

Bindende globale standarder vil dessuten bidra til å presisere at det er en del av statenes menneskerettighetsforpliktelser å etterforske og straffeforfølge bedrifter som direkte eller indirekte bryter menneskerettighetene.

I 2007 ble professor John Ruggie utnevnt til FNs spesialrepresentant for menneskerettigheter og næringsliv. Han fikk et to-årig mandat for å utrede hva som finnes av frivillige ordninger, og styrken og svakhetene ved disse. Ruggies mandat ble i sommer utvidet med ett år. Han vil i 2008 legge frem sin endelige rapport, og komme med anbefalinger om hvordan FN bør arbeide for å sikre at bedrifter ivaretar sitt menneskerettighetsansvar. Sammen med en rekke organisasjoner arbeider Amnesty for at Ruggies rapport skal bidra til at det etableres bindende globale standarder innenfor FN.

Barnesoldater anvendes av paramilitære grupper i kampen

om diamantforekomstene i blant annet Kongo.

©APGraphicsBank

Look to Norway?

Norges internasjonale profil som forkjemper for bedriftenes samfunnsansvar må også reflekteres hjemme. Bindende nasjonale retningslinjer for bedriftenes samfunnsansvar må på plass.

Norske myndigheter har en høy profil internasjonalt som støttespiller til blant annet FNs Global Compact og andre internasjonale standarder for bedriftenes samfunnsansvar. Amnesty mener det internasjonale engasjement må reflekteres og få konsekvenser her hjemme på nasjonalt plan.

Derfor arbeider vi nå sammen med andre organisasjoner for at Norge skal få bindende nasjonale retningslinjer for bedriftenes samfunnsansvar.

Retningslinjene bør som et minimum ta utgangspunkt i Global Compacts ti prinsipper. Det bør dessuten etableres en Ombudsmann for bedriftenes samfunnsansvar som både kan være et ressurs- og informasjonsorgan for bedriftene, og en «vaktbikkje» for at bedriftene følger retningslinjene.

Myndighetene har nettopp startet arbeidet med en Stortingsmelding om bedriftenes samfunnsansvar som skal legges frem for stortinget i oktober 2008. Amnesty arbeider for at både bindende nasjonale retningslinjer og en Ombudsmann for bedriftenes samfunnsansvar skal inngå i anbefalingene til Stortinget, og at Stortinget i neste omgang støtter anbefalingene.

DAGENS ORDNINGER FOR BEDRIFTERS SAMFUNNSANSVAR

INTERNASJONALT

FNs Global Compact (GC) er den mest kjente av de frivillige ordningene der de bedriftene som ønsker det kan bli medlem. GC ble opprettet

av tidligere generalsekretær Kofi Annan i 2000.

Dette er et samarbeidsnettverk bestående av seks FN- organisasjoner, bedrifter, regjeringer, fagforeninger og sivile organisasjoner. Amnesty International er én av organisasjonene som sitter i nettverkets rådgivende organ.

Til nå er omkring 3500 bedrifter fra 100 land medlem. Bedriftene som velger å bli medlem tilslutter seg ti prinsipper som de lover å respektere. Blant prinsippene går to på menneskerettigheter, fire på faglige rettigheter, tre på miljø og ett på korrupsjon. Bedriftene skal beskrive hvordan de i praksis etterlever de ti prinsippene i sine årsrapporter eller lignende rapporter.

Organisasjonen for økonomisk samarbeid og

utvikling (OECD) har også et sett med retningslinjer for flernasjonale selskaper. Dette er felles anbefalinger fra regjeringene til selskaper

og skal være prinsipper og standarder for god praksis. Alle regjeringer som er tilsluttet retningslinjene har et nasjonalt kontaktpunkt der det blant annet er mulig å innrapportere bedrifter som anses å drive sin virksomhet på en måte som strider med retningslinjene. I Norge ligger kontaktpunktet i Utenriksdepartementet, og består av representanter fra myndighetene, LO og NHO.

I juni 2005 rapporterte Forum for utvikling og miljø Aker Kværner ASA inn til kontaktpunktet for selskapets virksomhet i fangeleiren på Guantánamo.

Konklusjonen som kom i november samme år var at Aker Kværner ASAs heleide datterselskap KPSIs virksomhet på Guantánamo var i strid med retningslinjenes kap. 2, pkt. 2, som sier at selskapene bør «respektere menneskerettighetene til dem som berøres av virksomheten deres, i Samsvar med vertsregjeringens internasjonale forpliktelser». Dette er den klareste negative uttalelsen noe nasjonalt kontaktpunkt hittil har gitt.

Overholdelse av retningslinjene er frivillig for bedriftene. Det betyr at kontaktpunktet ikke har noen sanksjonsmuligheter og at retningslinjene ikke kan håndheves rettslig.

NORGE

Det norske oljeselskap (DNO) er avhengig av tungt bevæpnet sikkerhetspersonale for å beskytte sine installasjoner i Nord-Irak mot sabotasje og bombeeksplosjoner. DNO har et ansvar for å gi sikkerhetspersonalet instrukser om at brudd på menneskerettighetene og overdreven bruk av vold er uakseptabelt.

KOMpakt ble opprettet i 1998 av Bondevik-regjeringen og er et såkalt konsultativt organ for menneskerettigheter og bedrifters samfunnsansvar.

Formålet med organet er å styrke næringslivets respekt for menneskerettighetene ved å sette søkelyset på og diskutere ulike perspek tiver

og utfordringer som næringslivet står overfor.

Deltakerne i KOMpakt er, foruten myndighetene selv, bedrifter, NHO, LO, forskningsinstitusjoner og menneskerettighetsorganisasjoner. Amnesty

har fra første stund vært en aktiv deltaker i dette organet. KOMpakt var særlig aktiv i perioden 1999-2001 da flere arbeidsgrupper ble nedsatt og ulike tematiske rapporter ble utarbeidet.

Organet fungerte den gang som en viktig og god møteplass for aktører med ulike ståsted og synspunkter på næringslivets Menneskerettighetsansvar. KOMpakt har de siste årene hatt et varierende aktivitetsnivå, og diskusjonene har i stor grad stagnert.

Amnesty mener det bør tenkes nytt og modig omkring funksjonaliteten av KOMpakt dersom organet skal ha en betydning.

Etikkrådet for Statens pensjonsfond - Utland

ble opprettet i forbindelse med at Amnesty og andre organisasjoner var opptatt av at det måtte etableres klare retningslinjer for hvilke utenlandske

selskaper norske oljepenger kunne investeres i. Amnesty og andre mente at det ikke kunne være slik at vi ved hjelp av vår rikdom skulle bli enda rikere på bekostning av menneskerettighetsbrudd og miljøødeleggelser. Et felles lobbyarbeid overfor regjering og storting førte til at Etikkrådet for Statens pensjonsfond- Utland ble oppnevnt 19. november 2004.

Etikkrådets etiske retningslinjer ligger til grunn for rådets vurdering av pensjonsfondets investeringer i ulike selskaper, og rådets anbefaling

overfor Finansdepartementet om selskaper man ikke bør investere i. Så langt har 24 selskaper blitt utelukket fra fondets investeringsunivers.

Ved utgangen av første kvartal i 2007 hadde fondet en samlet verdi på 1. 876 milliarder kroner. Fondet eier i snitt 0,4 prosent av 3500 ulike

utenlandske selskaper i 30 land.

Eierskapsgruppa i Norges Bank sørger for at de selskapene banken er medeier i gir gode inntekter til Norge, men også at selskapenes virksomhet er i samsvar med de etiske retningslinjene.

Amnesty og andre organisasjoner så tidlig at det ikke bare er behov for retningslinjer for hvilke selskaper oljepengene bør investeres i,

men lobbet også for å sikre at Norge er gode eiere i de selskapene de faktisk investerer i. I september 2005 ble en egen gruppe for aktivt

eierskap opprettet i Norges Bank.

Beate Slydal er politisk rådgiver i Amnesty International Norge med menneskerettigheter og næringsliv som ett av sine spesialområder.