AmnestyMagasinet, 2, 2009: En reddende Hells Angel

og ringte politi, barnevern og krise­sentre i Norge. Likevel mistet de bosettingstillatelsen etter to år. Hadde de blitt i Norge noen få måneder til, ville de blitt norske statsborgere. Søsteren Khadije (22) ble smuglet inn i Norge for et års tid siden, og har fått opphold.

Original smuglerbande

At Menije nå er hjemme, er ikke norske myndigheters fortjeneste. Men Rune Olsgaard skal ha sin del av æren. Han sluttet seg til en broket forsamling hjelpere og velgjørere: Noen jurister, en prest, noen velhavende kvinner og representanter for handelsnæringen. Ikke akkurat «the usual suspects», men sammen har de drevet menneskesmugling i det godes tjeneste. Eller som de selv sier: De har hjulpet den norske stat å gjøre det rette.

Men hva fikk en 47 år gammel motorsykkelentusiast fra Lille­strøm til å legge ut i båt på vintervilt hav for å redde ei jente han aldri hadde møtt? Da Olsgaard fikk høre Menijes historie, var det ikke mulig å si annet enn ja til å hjelpe. Det var i desember i fjor at advokat Randi Hagen Spydevold, som allerede hadde smuglet Khadije hjem, kontaktet Olsgaard. Ville han hjelpe til med å skaffe en båt som kunne få Menije fra Tyrkia til Italia? Hell, yes.

Vi treffer ham i tatoveringsstudioet i Storgata i Oslo. Han ler buldrende bak blondt skjegg og hår, er konge i eget rike. Studioet er både livsverk og livsforsikring. To hunder leker vilt på gulvet mens kunder kommer og går. Olsgaard byr på kaffe.

– Jeg drev med spesiallakkering av racerbiler og racersykler, men ble skada i et lite hjelpeoppdrag, sier han, uten å avsløre hva det gikk ut på.

Det resulterte i hjerneblødning, en sprekk i skallen og noen år med dårlig helse. Han brukte erstatningspengene på å dra i gang studioet for å sikre framtida. Han har alltid likt tatoveringer, men tatoverer ikke selv.

– For å være tatoverer må du være flink til å tegne. Det er ikke noe gøy å være middelmådig, sier han.

Men vi må vekk fra vår i Oslo-gryta og ut til havs til 20 dager i storm på Middelhavet – for å se hva denne mannens hjerte er laget av.

Dramatikk til havs

Menije hadde gått til sak mot staten og vunnet i Tingretten. Det så ut til at hun skulle få komme hjem på lovlig vis. Men staten anket til Lagmannsretten. Dommen falt en tirsdag i januar 2009: Menije tapte. Nå måtte noe skje. Raskt. Jenta tok tapet tungt. En psykiatrisk evaluering fastslo fare for selvmord. Hun hadde allerede kommet seg til Tyrkia, men trengte hjelp til å komme videre.

Dagen etter dommen møttes støttegruppa for å få realisert båtplanene. Lørdag var de på plass i Tyrkia. De måtte etter mye om og men til Hellas for å leie båt, og var tilbake i Tyrkia igjen søndag kveld. Menije, mannen og sønnen mønstret på. Så la de i vei.

– Det er den verste tida på året å seile der, forteller Olsgaard.

Seilasen ble den røffeste han har vært med på. De måtte lure seg unna skeptiske greske båtutleiere og kystvaktfartøy der de kjempet seg mot internasjonalt farvann i den smale havstripa som tilhører Tyrkia. Underveis ble Olsgaard godt kjent med jenta han hadde bestemt seg for å redde.

– Det blir knyttet bånd når man bor så tett på hverandre. Det gikk 20 dager fra vi seilte fra Bodrum til vi var på plass i Italia, i en liten båt med mye vær. Og hun hadde stort behov for å snakke om det hun hadde opplevd, sier han.

Olsgaard oppsummerer historien hennes slik: Først stiller ikke familien opp, så stiller ikke den norske ambassaden opp, og så ender det nærmest med et justismord i rettvesenet.

– Hun var jo bare ei vanlig norsk jente som trodde hun skulle på ferie til Irak, så ender hun opp med et helvete i nesten sju år før hun kommer tilbake, sier han.

Det finnes dårlig vær

De kom ut i de verste vindene på 30 år, forteller Olsgaard, og peker ut vinduet mot den fem etasjer høye bygården tvers over veien:

– Det var omtrent som om den veggen der kom rett mot oss. Da er det bare å få styrt rett på, sier han.

Og mens sjøsyken herjet kroppene til Menije, mannen og sønnen, holdt Olsgaard seg på beina.

– Jeg ble jo uvel og sliten i kroppen, men det var mest fordi jeg ikke fikk sovet, bare hvilt litt innimellom. Vi ble liggende på Malta i noen dager fordi vi var så slitne. Når man er sliten, gjør man feil. Det har man ikke råd til på en sånn tur, sier han.

Været var røft hele veien. På et tidspunkt veltet båten så masta lå i sjøen. Sterk kost for den førstegangsreisende familien.

– Da så de bare vann der de pleide å se himmel, så da var de litt halvskeptiske, sier Olsgaard.

De hadde sjøen midt i mot hele veien. Tidsskjemaet sto i fare for å sprekke grundig. Utenfor Sicilia bygde det seg opp bølger opp mot 15 meter.

– Vi kunne ikke gå i land noe sted, så vi måtte bare ha baugen mot været. Noen av bølgene brøyt på toppen, og da datt vi 14-15 meter i fritt fall. Plater og låser løsna, skrudde seg ut og forsvant. Det var som et romskip, alt svevde rundt i båten. De ble ganske redde, men jeg sa det var helt normalt, at det alltid er sånn. Så vi holdt roen ganske bra ombord, sier han.

Etter to døgn la de seg i skjul bak ei lita øy.

– Etter den erfaringen er kanskje ikke menneskesmugling noe du har tenkt til å gjøre hvert år?

– Nei. Men hvis det oppstår en sånn situasjon igjen, så ville jeg gjort det samme. Men jeg ville skaffet en bedre båt, sier han.

– Hva slags reaksjoner får du fra folk?

– Folk ser at det går an å gjøre noe når ting blir veldig urettferdig og moralsk gæern’t. At det går an å ta tak i ting, ikke bare si «fy, så kjip verden er», sier han.

De ville til Frankrike, som de mente var mer liberalt enn Italia. Men været var imot dem, og de fant en liten, ubevoktet havn sør i Italia. Der sto neste pulje klare med bobil. Olsgaards jobb var gjort.

Låst inne

Kanskje kommer viljen til å hjelpe av at han selv har følt på kroppen hvordan det er å bli urettferdig behandlet. Som for noen uker siden, da en sms tikket inn på telefonen hans: «Kan du tenke deg å bli portrettert i Amnesty­Magasinet?» Timingen kunne ikke vært bedre. Olsgaard hadde nemlig nettopp blitt nektet innreise til Island, og satt fengslet med åtte andre bikere.

– Da meldinga kom satt jeg og snakket med politiet, og da fortalte jeg at jeg ble kontaktet av Amnesty, humrer Olsgaard.

– Jeg har alltid hatt lyst til å reise til Island, sier han, og ler godt av at han aldri kom seg lenger enn til flyplassen.

De var visst en fare for rikets sikkerhet og den islandske befolkningen. Forklaringen han fikk var at islandske myndigheter dagen før hadde laget en ny lov, for å hindre utenlandske bikere fra å komme på festen til en vennskapsklubb.

– Vi ble låst inn i en bunkers på flyplassen med klappsenger før vi ble eskortert hjem lørdag. Og nå kjører vi sak. Vi mener de har brutt en del europeiske lover og regler for å holde oss ute, så vi håper det skal gå an å dra på fest der en annen gang, sier han.

Også i Canada, da han var på tokt med Berserk, ble han fengslet fordi han er Hells Angels-medlem. Men verre var det da han satt uskyldig i Oslo kretsfengsel i et helt år. Nå vil han bruke erfaringene sine til å inspirere folk som sitter inne til å ta tak i livene sine. Sammen med gjengen fra Berserk er han i gang med en fengselsturne, som startet på kjent grunn i Oslo Fengsel.

– Jeg har selv vært på innsida der. Uskyldig, vel og merke, og jeg beviste min uskyld. Men jeg satt der et år på isolat sikta for drapsforsøk. En fyr jeg aldri hadde vært i nærheten av hadde laget opp en historie. Da det kom til rettssaken var det ikke bare tvil om skyld, jeg hadde bevist at jeg ikke kunne hatt noe med det å gjøre, sier han.

Men frifinnelsen var mager trøst etter å ha sittet inne i et helt år.

– Jeg hadde lyst til å gjøre noe, fordi jeg vet hvor kjipt det er å sitte inne. Det skjer ingenting. Vi vil fortelle historier som viser at selv om man har sittet inne, går det an å gjøre ting på en annen måte i ettertid. At det ikke koster så mye å sette i gang prosjekter det er realistisk å gjennomføre, sier han.

– Det var fullsatt sal, alle var jublende glade. Etterpå sto betjenter og innsatte i flokk rundt og skulle prate.

Flytter til havs

Olsgaard har ikke fått nok av havet, men nå vil han ha smulere farvann – nærmere bestemt indre Oslofjord. I egen båt.

– Jeg har bestandig drevet med biler og motorsykler, og har hatt veldig lyst på seilbåt. Nå har jeg endelig fått kjøpt en, sier han.

– Du ble ikke skremt av den siste reisen?

– Nei, nå bare måtte jeg ha båt, sier han, ler igjen.

Han har lett etter den rette båten i over et år, og fant en i USA, som er på vei over havet.

– Den ser ut som en minikopi av Christian Radich, med to master. Men det er en moderne båt. Så nå blir det piratskøyte!

– Hva er drømmereisen?

– Nei ... drømmereisen ... jeg har mest lyst til å seile rundt sørlandskysten til sommeren. Vi skal bruke båten til å promotere tattoo-sjappa, og lager til plass til en tatoverer ombord, sier han.

Båten skal males silkesvart og hete Black Rose. Båten er også hans framtidige bolig.

– Jeg har alltid hatt en tiltrekning til havet. Det er vel noe gammalt vikingblod. Jeg føler meg som om det er på havet jeg hører hjemme, så da er det på tide å kunne bo på det.

Komplisert kameratskap

– At du er Hells Angels-medlem fører til at du blir arrestert både her og der. Hadde det ikke vært like greit å bare kjøre motorsykkel med kompiser – uten klubb?

– Det er et broderskap på tvers av landegrenser av folk som har samme interesser. Vi har klubber over hele verden, og når vi reiser på besøk, er det vertskapet som betaler for oss. Og vi får bo i klubbhuset. Det er en billig måte å reise på. Vi var i New York i et par uker i høst, der har de et seks etasjers klubbhus i East Village. Vi blir tatt med på de beste stedene av folk som er lokalkjente, sier han.

– Men du ble altså fengslet både i Canada og på Island...

– Ja, det hender det blir litt backlash. Jeg satt inne i 23 dager i Canada bare for å ha vært på seiltur, sier han, lett hoderystende.

– Er du i trøbbel med loven her hjemme på grunn av turen med Menije?

– Nei, ikke foreløpig, men det kommer vel. Men det er jo ingen av oss som har gjort dette for å tjene penger, sier han.

– Hva tenker du om et system som lar Menije være i Iran i sju år uten å få hjelp?

– Det er det som er det store spørsmålet, hva som har skjedd på den norske ambassaden der. Ambassaden skal være et trygt sted for nordmenn å gå til, sier han.

Han er irritert over at norske myndigheter bruker energi på å etterforske dem som hjalp Menije hjem.

– De burde heller bruke kreftene sine på å finne ut hva som har skjedd i Iran, og om det er andre som ikke har fått hjelp, sier han.

For å gjøre sitt for at flere skal få hjelp, er han blitt med i styret i stiftelsen Menneskerett og rettferd som ble stiftet for å få Menije hjem.

– Nå vil vi samle inn penger så vi er klare for å ta andre lignende oppdrag. Jeg har inntrykk av at det er mange som vil bidra, sier han.

– Har du gjort mange gode gjerninger av denne typen?

– Ja, har bestandig prøvd å hjelpe folk. Det har ikke alltid gått like bra for min del, men det har stort sett gått bra for dem jeg har prøvd å hjelpe.

– Kan du dele noen historier?

– Det er vel ikke alt som egner seg på trykk ... Men jeg har prøvd å gjøre mitt, sier han.

Katrine Ree Holmøy er frilandsjournalist

Fakta: Menije-saken

• Det var advokat Randi Hagen Spydevold som satte hjulene i sving for å få Khadije og Menije Ravandost hjem til Norge på ulovlig vis.

• En tidligere lærer, som fikk en e-post av jentene, tok kontakt med Spydevold.

• I 2006 skrev advokaten en kronikk i Aftenposten som begynte med: «Jeg er i ferd med å planlegge en straffbar handling – og etterlyser en person som er villig til å medvirke til menneskesmugling.» Responsen var overveldende.

• Flere av Khadije og Menijes hjelpere er nå under etterforskning for å ha bidratt til menneskesmugling.

• Hjelperne har opprettet organisasjonen Menneskeverd og Rettferd for å bistå flere som er i samme situasjon: www.menneskerett.net.

• Menije har søkt asyl. Samtidig er saken hennes mot staten anket til Høyesterett. Menije vant over staten i første instans, men tapte da Utlendingsnemnda anket saken til Lagmannsretten.

Kilde: NRK, Aftenposten og advokat Randi Hagen Spydevold