AmnestyMagasinet 2, 2008: Portrett: En annen kamp

• Søstrene Guro (23) og Marie Knutsen (25) spiller begge fotball i klubben Røa og på landslaget. Begge ­ligger godt an til en plass i den norske OL-troppen som reiser til Beijing i august.
• Begge har engasjert seg i kampen mot ­menneskerettighets­brudd i Kina.
• Guro studerer medisin og Marie ­psykologi ved siden av jobben som profesjonelle fotballspillere.

Ti treningsøkter i uka. Knallhard konkurranse om å være blant de 18 som om noen uker blir plukket ut til OL-troppen. Men for Guro og Marie Knutsen dreier forberedelsene til Kina-OL i august seg også om noe annet. De ønsker å bruke posisjonen de har som toppidrettsutøvere til å markere motstand mot brudd på menneskerettighetene i Kina. Derfor har Guro stilt opp i Amnestys kampanje for å frigi kinesiske samvittighetsfanger, mens Marie har deltatt på Amnestys lag i Holmekollstafetten. For det finnes viktigere ting enn idrett.

- Så mye er ikke fotball verdt at andre skal lide på grunn av den. Vi spiller heller på en dårligere fotballbane enn at folk mister hjemmet sitt og blir fengslet for at vi skal få nye, fine baner, sier Guro.

Hun forteller om en kinesisk kvinne som klaget på at hun ikke fikk kompensasjon da hun måtte flytte i forbindelse med bygging av nye OL-arenaer - og som i stedet for penger fikk et opphold bak lås og slå. Så lenge sånt skjer, er det viktig å si fra, mener fotballjentene fra Trondheim.

Naturlig protest

I den første vårsola på Collets Café i Oslo virker verden vakker og uproblematisk. Men Guro og Marie snakker mer enn gjerne om vanskelige tema. Kyllingsalat og kaffe latte kommer på bordet, menyvalget til søstrene er visst også ofte sammenfallende, og refleksjoner rundt hva som er utøvernes rolle i forbindelse med Kina-protestene suser i verbale pasninger mellom de to.

- Toppidrett er ganske selvsentrert, og det å markere standpunkt i denne saken er en fin mulighet for oss utøvere å gi noe tilbake, sier Marie.

- Jeg aksjonerer for menneskerettigheter, og det er en lett sak for meg å stå for. Det er ikke sånn at jeg slakter OL som sådan, sier Guro.

- Nei, vi aksjonerer i forkant av lekene som vi skal delta i. Det er mange samfunnsengasjerte idrettsutøvere, og jeg synes det er helt naturlig å si fra når noe berører så direkte som i dette tilfellet.

- Idrettsutøvere har ulik status og popularitet, men fotball er faktisk den største kvinneidretten i Norge, og det er verdt å engasjere seg hvis noen legger merke til hva vi gjør.

- Ja, hvis flere land setter i gang tilsvarende Amnesty-kampanjer kan det godt hende myndighetene i Kina faktisk tenker seg om.

- Si fra hvis vi snakker for mye og for fort, advarer Marie.

- Ja, vi er ganske pratsomme, skjønner du, det er en familiesvakhet, supplerer Guro.

Ikke svart-hvitt

Selv om de synes det er viktig å si hva de står for, har de forståelse for at andre idrettsfolk velger å la være.

- Jeg tror ingen er likegyldige til det de hører om overgrep i Kina, men noen synes kanskje det er vanskeligere å uttale seg. Det betyr ikke at de ikke bryr seg, sier Marie. Et problem er gjerne at hvis du først uttaler deg om et tema, så spør journalistene om et annet. Det er nok dilemmaer å ta av.

- Om du for eksempel protesterer mot at folk fengsles, får du plutselig spørsmål om boikott av OL-åpningen. Det kan være vanskelig å ta stilling til alle de kompliserte spørsmålene, og jeg tror det kan bidra til at færre tør å snakke høyt, sier hun.

Søstrene Knutsen understreker at det er mange nyanser i problemstillingene knyttet til Kina-OL, bildet er langt fra svart-hvitt.

- Det er jo ikke kinesere flest som har laget reglene i landet. Mange der gleder seg veldig til OL, og det er viktig å tenke gjennom hva slags markeringer og protester som fungerer best, sier Guro.

- Opptøyene i forbindelse med fakkelstafetten er ikke bra. Da drukner bare budskapet. Poenget er jo at myndighetene i Kina må høre på protestene, og de blir ikke særlig vennlig innstilt til dialog av vold og bråk.

Tidlig engasjerte

Det er ikke første gangen de to fotballjentene engasjerer seg i hvordan andre mennesker har det. Fra de var små lærte de at det er viktig å bry seg:

- Mamma og pappa har alltid vært engasjerte. Vi har vel fått det inn med morsmelka at folk har ulik skjebne, at ikke alle er født med de samme privilegier som oss og at vi må se litt utenfor oss selv. Det er en bra ballast, ikke minst fordi det er ganske lett å bli selvsentrert når du driver med toppidrett.

Jentene vokste opp i en kristen familie i bydelen Kattem i Trondheim. Foreldrene var blant annet engasjerte i ungdomsarbeid og i asylsøkere som satt i kirkeasyl. Kontakten med Amnesty tok Guro selv initiativ til før hun skulle til VM i Kina i fjor. Da hadde hun allerede vært medlem i 2-3 år, men bortsett fra noen sms-aksjoner, hadde hun stort sett vært passivt medlem.

- Jeg hadde hørt litt om situasjonen i Kina, og var nysgjerrig på mer informasjon. Vi leste det vi fikk fra Amnesty, pluss noen andre bøker da vi var i Kina, og det var mer enn nok til å gjøre oss opp en mening og bli engasjert. Det er fint å kunne gi stemme til de stemmeløse, slik Amnesty gjør, sier Guro.

Uenige på laget

Fjorårets opphold i Kina satte spor. I løpet av fire-fem uker rakk de å reise rundt i flere regioner som var svært forskjelllige.

- Det var både bra og trist. Vi var på de fineste hotellene, møtte veldig hyggelige folk og ble behandlet som konger. Vi fikk jo knapt nok lov til å trykke på heisknappen selv, sier Guro.

Begge to mener det er viktig å trekke fram alt det positive som har skjedd i Kina de siste årene, for eksempel at mange er løftet ut av fattigdom.

- Men historien i landet er grusom. Man må ha forståelse for at stort land utvikles på sin egen måte, men manglende respekt for menneskeverd og brudd på helt essensielle rettigheter, som ytringsfrihet, mener jeg det er riktig å reagere på, sier Marie.

Å stille opp for Amnesty var dermed et lett valg for de to. Men hva syntes lagkameratene om det?

- Vi snakket om dette på laget. Alle er ikke enige i at det er riktig å gå ut slik vi gjør. Noen skiller mer mellom idrett og politikk, men jeg tror det kan være fruktbart at vi er uenige, sier Marie.

Selv mener hun at OL i høyeste grad er politikk. Men som lagspillere må de også ta hensyn til de andre.

- Vi kan si fra i forkant hva vi mener. Men under selve OL skylder vi alle å fokusere på idrettsprestasjonene. Vi reiser ikke til Beijing som politiske aktivister - da er vi et lag som drar i samme retning. Jeg tror det er lettere å tenke prestasjoner når vi har sagt fra hva vi mener om menneskerettighetssituasjonen på forhånd, sier Guro.

Komisk kritikk

Da Amnesty-kampanjen ble lansert i april, fikk den mye medieoppmerksomhet. Enkelte satte spørsmålstegn ved om idrettsstjernene bare hev seg på en bølge av Kina-protester.

- Jeg tok selv kontakt med Amnesty for å spørre om jeg kunne bidra med noe. At folk lurer på oppriktigheten i engasjementet, kan jeg delvis skjønne, men jeg er trygg på meg selv og vet at jeg står for noe som varer mer enn en måned, sier Guro, og legger til at hun synes det er litt komisk når folk først etterlyser idrettsfolks meninger, for deretter å stille spørsmål ved engasjementet når de kommer på banen i Amnesty-kampanjen uka etter.

Hun tok mediekjøret med stor ro, og er glad for oppmerksomheten saken fikk.

- Det har vært veldig mye positiv respons, da. Jeg var nok litt redd for at folk skulle tenke at «dette har ikke du noe med», så det var fint å få bekreftelse på det motsatte.

Storesøster Marie deltok på Amnestys lag i Holmenkoll-stafetten.

- Det var en ære å bli spurt, og stafetten var min måte å aktivt markere motstand på.

At de to søstrene også deler samfunnsengasjement synes de er strålende.

- Vi har vært så mye sammen at vi nok tenker og mener ganske likt. I en periode var det så tett kontakt at det bare var når jeg hadde lange, offensive løp på banen at vi var litt langt fra hverandre, ler Guro.

Mer avstand blir det til sommeren når Marie gifter seg. Men jentene drømmer om «to hus tett i tett» i Trondheim senere. Og hvor er kjærestene? Jo, de to deler en leilighet et steinkast unna jentene i Oslo.

Smitteeffekt

Hvilken innflytelse tror dere engasjementet deres kan ha?

Marie tenker seg om mens Guro børster vekk en smule fra kinnet hennes.

- Nordmenn er opptatt av idrett, av medaljer og sånt, og slik sett har vi som idrettsutøvere en viss innflytelse her hjemme. Vi kan være med å skape debatt, og håpe at det smitter over på IOC, sponsorer og politikere som igjen kan legge press på kinesiske myndigheter. Jeg tror vi kan bruke vår posisjon til å sette litt dagsorden, sier Guro.

Marie påpeker at det er en grense for idrettsfolks aktivisme under selve arrangementet, ikke minst fordi IOCs regelverk er ganske strengt. Franskmennene ville for eksempel ha en logo med påskriften «For en bedre verden» på trøyene sine, men IOC sa nei. Men vanlige folk kan også gjøre mye, de undervurderer ofte sin egen påvirkningskraft, mener Marie. Og hun håper at journalistene som er i Kina under OL ikke bare skriver om idrett.

- Alle må begynne med seg selv. Mange føler kanskje en hjelpeløshet i forhold til hva de selv kan gjøre, selv om de egentlig ikke er likegyldige. Men engasjement smitter veldig!

Synnøve Aspelund er frilansjournalist

Så mye er ikke fotball verdt at andre skal lide på grunn av den.

Vi spiller heller på en dårligere fotballbane enn at folk mister hjemmet sitt og blir fengslet for at vi skal få nye, fine baner.

Guro Knutsen

Jeg tror ingen er likegyldige til det de hører om overgrep i Kina, men noen synes kanskje det er vanskeligere å uttale seg. Det betyr ikke at de ikke bryr seg.

Marie Knutsen